Kategori: Ukategorisert

1 mnd. Og 60+ innlegg.

I dag må jeg nesten feire litt. Eller. Vet ikke om det er noe og feire, men det er 1 mnd siden jeg startet denne bloggen og jeg føler det hjelper, selv om det er mye mørkt og grått her inne. Så er det jo noe positivt også, det går fremover.

Jeg skal avsløre noe kjempe gøy om 1 mnd igjen. Det blir skummelt. Noen få vet hva som kommer. Hva fremtidsplaner jeg har.

Jeg vil egentlig feire dere som er der for meg, som holder ut med galskapen, dere som leser, dere som er der for meg og dere som skriver til meg.

Det er dere som får meg frem, dere som gir meg gleden av og være meg. Jeg har begynt og fundere på hvordan jeg vil være, sånn smått. For jeg ikke på langt nær frisk. Denne utfordringen er en kronisk utfordring. Så frisk blir jeg aldri, men dempet.

Tusen takk til BossEditor. Du er super.

Jeg fant forresten kontoret ditt i Bergen.

Du vet jeg tuller. 🙈 Du har nok ammunisjon til og ta igjen på mann (33)

Jeg vil være der for dere også, det er derfor jeg syns det er utrolig godt at det finnes noen der ute som velger og skrive med meg. Som deler lignende erfaringer. For det er ikke farlig og skrive med meg. Her stopper alt hos meg.

Å igjen, til alle der ute, (P)sykt mange tusen takk for at dere også har delt denne bloggen.

Siste takken går til en som fortsatt skal bety mye, han jeg jobber for. Meg selv, for det og være egoist nå, det er det jeg må inntillvidere.

Ha en (P)sykt god søndags kveld.

Reklame

En liten bris av sosial angst.

Jeg går rundt og passer på hvordan skjorta sitter, hvordan er buksa, hvordan er håret. Hva syns de rundt meg, syns de jeg ser rar ut.? Burde jeg ikke hatt på meg skjorte, burde jeg tatt skjegget?

Jeg prøver og la være. Jeg prøver å ikke tenke på det, for klarer jeg det så kan jeg kanskje tenke på de viktige tingene.

Disse tankene går innunder den sosiale angsten jeg har. Den som ligger og lurer og dukker stadig opp når jeg ikke vil at den skal. Slik er det jo alltid. Situasjonen som man ikke vil skal komme, de kommer når det passer minst. Jeg blir varm uten og tenke på det, jeg går rundt og stresser. Skrittelleren kommer seg ganske høyt opp i disse situasjonen.

Det er ubehagelig og lite gøy.

Når jeg blir flinkere til og gi mer faen, så kan jeg kanskje klare og fokusere på viktige ting. Hvorfor bry seg så mye, er det fordi vi sosialt sett har blitt så utrolig fine på det? Jeg liker jo og se bra ut, være komfortabel. Men når jeg egentlig er komfortabel, da burde jeg ikke stresse så mye.

Men jeg gjør det fordet.

(P)sykt god stress fri dag alle sammen.

Baksnakk

Det og snakke bak ryggen på andre er absolutt ikke pent, jeg har selv gjort det mange ganger. Det er jo ikke greit.

Noen ganger gjør man det for og fremheve seg selv, andre ganger fordi man føler at personen har gjort deg noe galt. Det er gangene man gjør det for og rettferdiggjør egne valg, når man har valgt og ikke gjøre som andre har ment. Noen ganger for og advare andre om hvordan andre egentlig er.

Det er mange «grunner» til og gjøre det. Jeg vil ikke være en person som gjør det, men noen ganger sporer det av og gjør det uten å tenke. Jeg liker ikke meg selv etterpå, jeg burde tenke på meg selv, bry meg med egne valg og feil jeg har. Bruke tid på og gjøre meg selv bedre.

Kanskje andre hadde hatt bedre av det også? Tenkt litt over egen situasjon?

Jeg vet jeg kommer til og gjøre dette flere ganger, så på forhånd. Unnskyld. Jeg skal bli bedre.

(P)sykt fin søndag

Kaos og date.

Jeg har det egentlig ikke så bra om dagen. Det kan se ut som det går bra, men det gjør ikke det.

Jeg har blitt utrolig flink til og late som. Jeg er flink til og le, flink til og fungere selv om jeg har det dårlig. Kanskje skuespill hadde vært noe.

Nei tror jeg hadde blitt en dårlig skuespiller. Jeg ville egentlig ikke være hjemme i dag, jeg ville egentlig ut og hilse på venner. Jeg vil egentlig, men jeg stopper helt opp. Jeg sto med bilnøkkler i hånda og holdt i dørklinka. Uten og te ke noe nevneverdig over det så snur jeg meg og legger fra meg alt og tar av meg sko. Setter meg ned i sofaen. Ikke noe musikk, ikke noe lyst, jeg føler meg helt flat.

Jeg er jo so utrolig sosial, sånn egentlig. Jeg elsker jo liv og mennesker. Jeg har også tatt på meg jobb i morgen. Jeg reiser til Vestlandet igjen. På en søndag. Få går forsåvidt greit, men tror det er det at det kom så plutselig at jeg rotet til hele helgen. Jeg vet ikke, men det er en teori.

Jeg skulle egentlig på en date i Oslo i dag også, før jeg skulle møte venner. Det ble heldigvis utsatt til neste lørdag. Jeg kunne ikke, og hun kunne heldigvis ikke hun heller. Neste lørdag blir den dagen jeg kommer litt ut av komforsonen igjen, for det og date er ikke noe jeg har vært flink på. Jeg gleder meg litt for den damen her er veldig jordnær og like gammel som meg. God tone og ingen hastverk fra hverken min eller hennes side. Så får vi se. Det er bare en date.

Så kvelde blir nok pakking, kjøretur og ett lite glass vin.

Ha en (P)sykt god lørdag alle sammen.

Opplevelser fra motparten: Jenta fra dalen.

For mange år siden ble jeg sammen med ei jente fra en dal i Norge ett sted. Hun her hadde en av de beste dialektene jeg kjenner til dags dato. Hun er 3 år yngre en meg. Tror ikke faren hennes likte meg noe spesielt. Det hadde han nok god grunn til, for jeg var ikke veldig omtenksom. Ikke misforstå meg, jeg var utrolig glad i denne jenta.

Jeg sendte melding og spurte henne om noe fra tiden vi var sammen. Jeg tenkte jo at det var ett rart spørsmål og komme med, for jeg spurte rett ut om hvordan hun så situasjonen. Jeg ville ha ett innblikk hos motparten under en av de verste krisene jeg hadde for mange år siden. Se hva jeg kunne lære og hva andre hadde lært av det. For det er jo ikke noe og legge skjul på at jeg ikke har hatt så god selvinnsikt. Jeg ville høre det fra noen som ikke kommer fra nærmiljøet.

Hun var så god og snakke med og vi hadde fra første stund en super god kontakt, men jeg var ikke der for henne. Jeg var der kun for meg selv og bare meg. Det var meg meg meg. Det er ikke noe man skal i ett forhold, uansett hvor ung man er. Jeg hadde krise på krise, hun var der på tlf. Alltid. Det var alltid noe.

Det at det alltid var ett eller annet er noe jeg har hørt igjen og igjen. Jeg vil ikke skylde på sykdom, men det er noe med impulskontroll og spontanitet. Disse to tingene fungerer utrolig dårlig når jeg blir usikker og selvtilliten er dårlig. Da søker jeg bekreftelse og forståelse, hele tiden. Dette gjør at jeg blir utrolig slitsom og pågående.

Jeg klarte ikke være der for henne. Så skjedde det en kveld, hvor jeg ville gjøre det slutt på livet og alt, jeg ringte henne. Da sto jeg på rekkverket på en bro, jeg får kontakt og sier hva jeg holder på med. Hun prøver så godt hun kan og snakke meg bort fra dette. Så kutter tlf, her kommer politiet inn i bilde og drar meg vekk mens jeg har henne på tlf.

Da hører hun ikke mer på 2-4 dager. Hun vet ikke hva hun skal gjøre, hvem hun skal ta kontakt med. Hun tørr ikke ringe foreldrene mine, brødrene mine. Hva gjør jeg?

Ingenting.

Jeg tar tilslutt tlf etter disse dagene. For jeg tørr ikke ringe henne, jeg er så full av skam. Jeg tror alt er kjeft og sinne. Det er slik jeg har gjort i etterkant også, bare stenge alle ute når jeg tror det kommer til og bli helvete, eller hvis det er ett helvete.

Hun har da bestemt seg for at dette forholdet må bli slutt, men ikke før jeg tåler og høre det.

Det går en god stund hvor hun har bestemt seg for at vi er sammen når vi snakker over tlf, men ikke når vi ikke har kontakt. Jeg er så glad for at hun valgte det, som en slags forsvarsmekanisme. Hun følte kanskje at hun er kald og rolig, men dette er jo naturlig i en slik situasjon.

Hun var bare smart, så utrolig smart. Dame med så mye ben i nesen skal man lete lenge etter.

Hun ville hjelpe meg på vei før hun ga beskjed om hva som skulle skje. Det gjorde hun også, hun var der i tide, men det er jo feil. For hun skulle stengt meg helt av. Beskyttet seg selv, for jeg var ikke bra for henne.

Hun har fortalt meg i etterkant at hun føler hun lærte noe av det, at hun ble sterkere av det. Det er synd at man skal lære slike ting så tidlig, men hun sier at hun er glad for det nå. Hun sier også at hun har funnet det positive i meg og den tiden vi var sammen.

Hver gang jeg snakker med henne så er det som om vi snakket dagen før, god kontakt og praten går lett. Hun er en av de personene det kan gå både 7 og 8 år mellom hver gang vi snakkes og det føles ikke unaturlig ut når vi snakker.

Det her er for og få litt innsikt i hvordan jeg har vært mot de jeg har hatt i livet mitt. Det er ikke gøy for noen når det står på som verst. Høyt høyt høyt høyt, og rett ned. Jeg har noen eksempler og ta av, men jeg ville ha hennes versjon. Hun som ikke legger noe mellom, men som sier det som det er, og ikke er herfra.

Også gleder jeg meg til og snakke med henne igjen om tja. Si 3 år kanskje?

Det kommer noen eksempler til, for jeg er ikke ferdig med og finne ut hvordan jeg skal bli. Det har jeg ikke startet med ennå. Jeg trenger tilbakemeldinger, så hvis du leser dette og føler du vil/har noe og legge til, så gjør det. Link i bunnen.

Send meg gjerne en mail, og gi meg tilbakemelding.

Denne helgen…

Når jeg starter denne helgen så har jeg klart og gjøre den en smule stress full. Jeg har sakt ja til og reise til vestlandet igjen. Allerede til søndag. Det var ikke helt planen, men det var ett svakt øyeblikk der. Kollegaen min har jo vært alene i mange år når det kommer til reising og være borte fra barn og kone/samboer (litt usikker).

Så jeg syns egentlig det er greit og hjelpe til. Men jeg starter dagen rolig hvertfall. Sitter på flyplassen å skriver og tegner strekmeg. På strekstarbucks. På strekflyplassen.

Planlegger litt videre på praten jeg skal ha med 2 stk denne helgen. For i morgen starter den nye serien. Kjenner jeg gruer meg litt. For dette kommer til og vise hvor intens jeg har vært mot andre.

I morgen er det fest, som jeg tror blir rolig for min del. Kanskje. Jo den må det. Flyet jeg skal ta på søndag går kl litt utpå dagen.

(P)sykt god fredag alle.

Dagen i dag….

Er ikke ferdig.

Men like herlig så er det dagen i dag. Jeg forsov meg så klart. Jeg våkner og ser sola inn hotellvinduet, tenker at det var deilig med litt sol… Pang da slår det meg, jeg skulle stått opp når det var mørkt og trist, men kroppen ville ikke det etter og ha sovnet rundt halv 4 i natt. Så det var bare og glemme frokost, og kaste seg i bilen. Komme seg på jobb og heldigvis var alt i orden.

Jeg ser over og får kontroll, ringer de jeg skulle ringe. Heldigvis er det ingen som merker at jeg kom 3 timer forsent. For jeg har nok gjort jobben min bra i går.

Firmaet jeg jobber i har hatt møte i dag med en viktig kunde. Vi ble ikke lovet noe mer, men jeg og kollegaen min har fått veldig skryt for det vi har gjort. Jeg har testet nye ting uten og spørre dem om lov, men de stoler på det vi gjør. Så vi får lov. Og vi lykkes gang på gang. Gøy og høre fra en milliard bedrift at dem setter pris på vesle firmaet og meg. Det er en god følelse. Det gir en real boost.

Når jeg sitter og skriver dette så har jeg satt meg ned på ett utested på en brygge på Vestlandet. Det er 24 grader i sola. Det er deilig. Det hjelper på hvordan natten og starten av dagen har vært. 🙂

Ut ifra bildene så er det nok ikke vanskelig se hvor jeg er.

Har for første gang satt meg ned ute blant andre og tegnet litt, merket at dette ikke var helt innenfor komforsonen min, men det er den jeg vil ut av.

Koser meg (P)sykt mye. 😊

Jeg gjorde noe dumt. Igjen.

I dag skulle jeg egentlig vært på apoteket. Der skulle jeg ha hentet ut mer litium, og det glemte jeg. Jeg skulle hentet ut mer av det som får meg til og sove også, så nå ligger jeg her og klokken er 02:56 natt til torsdag og jeg skal opp om tre timer. Så nå er jeg både urolig, stresset og sliten fordi jeg burde ha sovet. Det er så dumt. Det har gått så utrolig bra den sisten uken. Så klarer jeg og ødelegge det ved og glemme.

Det dumme er jo så klart at jeg har utsatt og hente ut reseptene mine, også girer jeg meg kanskje litt opp fordi det har gått så bra. Da glemmer jeg igjen, og det på Verdensdagen for psykisk helse. Jeg burde jo ha husket.

Jeg vet at vi alle kan glemme, men jeg har ikke lov til og glemme slike ting. Det er jo viktig at jeg holder meg på medisinen mine. For gjør jeg ikke det så er det liksom ingen vits lengre. Da vil det flyte over igjen som sist gang, da også skjedde dette. Jeg tenker plutselig at ting er i orden og at det går sikkert bra, men det gjør det ikke.

Når jeg nå har blitt så bevist på dette så blir jeg litt redd igjen, redd for han som ikke klarer og styre impulser og kontroll. Han som bare gjør og sier uten og tenke. Ikke skli tilbake, jeg har en plan. Den planen vil jeg gjerne se frem til, den planen vil jeg gjerne fullføre også. For det er noe jeg har hatt ett ønske om siden jeg ble så frelst av hobbyen min.

Nå håper jeg at søvnen kommer snart. Eller, egentlig tror jeg ikke det er noen vits og prøve. For det dunker for mye. Er for urolig.

Jeg håper dere andre der ute sover godt. (P)sykt god natt.

Alle har (P)sykisk helse.

I dag var jeg på DPS. Der gjorde jeg noe som tok litt kreftene ut av meg. Dette var en liste med spørsmål og grad av forskjellige stadier av impulsitet, uroligheter og ett par ting til.

Det var en sjekkliste for hvor suicidal jeg er eller har vært. Det var utrolig hardt og gå igjennom denne. Det dro opp mange følelser og tanker. Jeg fikk ett lite anfall der jeg satt.

Den værste, men letteste biten var to rader hvor den ene var grunner til og ta sitt eget liv, den andre var grunner til og ikke gjøre det.

Grunner til og gjøre det:

  1. Misslykkes i jobb/få sparken
  2. Miste venner, eventuelt kjæreste eller venner grunnet manglende impulskontroll og ukontrollert adferd.
  3. Det tar for lang tid og bli frisk eller få kontroll på lidelsen.

Grunner til og la være:

  1. Venner og familien
  2. Jobben
  3. Hobby
  4. Fremtidsplaner

Jeg vet jo selv at tenkene kommer innimellom, men det er tanker. Jeg tror personlig at andre som ikke har en form for psykiske lidelser også kan få slike tanker. For selv uten lidelse så har vi alle en psykisk helse i likhet med at alle har en helse.

Jeg likte ikke denne timen så veldig godt, men på slutten ble den bedre. Da jeg fikk sett litt igjennom liste og gjort noen tanker rundt de forskjellige punktene ble jeg litt lettet.

Jeg innser at det bare er tanker. Det er ikke noe jeg har lyst til. Jeg vil egentlig ikke.

Det aller siste punktet ville ha meg til og beskrive hvordan jeg ville ha gjort det. Det ville jeg ikke, for da hadde det blitt for ekte og det vil jeg ikke at det skal bli. Jeg vil ikke dit. Aldri.

Jeg har forresten fått en mestringsplan og jeg er meldt på kurs. Det kommer egne innlegg om dette.

Nå sitter jeg på flytoget på vei til Gardermoen og hører på musikk. Koser meg med og skrive.

Ha en (P)sykt god dag. Håper alle har en flott da.