For mange år siden ble jeg sammen med ei jente fra en dal i Norge ett sted. Hun her hadde en av de beste dialektene jeg kjenner til dags dato. Hun er 3 år yngre en meg. Tror ikke faren hennes likte meg noe spesielt. Det hadde han nok god grunn til, for jeg var ikke veldig omtenksom. Ikke misforstå meg, jeg var utrolig glad i denne jenta.
Jeg sendte melding og spurte henne om noe fra tiden vi var sammen. Jeg tenkte jo at det var ett rart spørsmål og komme med, for jeg spurte rett ut om hvordan hun så situasjonen. Jeg ville ha ett innblikk hos motparten under en av de verste krisene jeg hadde for mange år siden. Se hva jeg kunne lære og hva andre hadde lært av det. For det er jo ikke noe og legge skjul på at jeg ikke har hatt så god selvinnsikt. Jeg ville høre det fra noen som ikke kommer fra nærmiljøet.
Hun var så god og snakke med og vi hadde fra første stund en super god kontakt, men jeg var ikke der for henne. Jeg var der kun for meg selv og bare meg. Det var meg meg meg. Det er ikke noe man skal i ett forhold, uansett hvor ung man er. Jeg hadde krise på krise, hun var der på tlf. Alltid. Det var alltid noe.
Det at det alltid var ett eller annet er noe jeg har hørt igjen og igjen. Jeg vil ikke skylde på sykdom, men det er noe med impulskontroll og spontanitet. Disse to tingene fungerer utrolig dårlig når jeg blir usikker og selvtilliten er dårlig. Da søker jeg bekreftelse og forståelse, hele tiden. Dette gjør at jeg blir utrolig slitsom og pågående.
Jeg klarte ikke være der for henne. Så skjedde det en kveld, hvor jeg ville gjøre det slutt på livet og alt, jeg ringte henne. Da sto jeg på rekkverket på en bro, jeg får kontakt og sier hva jeg holder på med. Hun prøver så godt hun kan og snakke meg bort fra dette. Så kutter tlf, her kommer politiet inn i bilde og drar meg vekk mens jeg har henne på tlf.
Da hører hun ikke mer på 2-4 dager. Hun vet ikke hva hun skal gjøre, hvem hun skal ta kontakt med. Hun tørr ikke ringe foreldrene mine, brødrene mine. Hva gjør jeg?
Ingenting.
Jeg tar tilslutt tlf etter disse dagene. For jeg tørr ikke ringe henne, jeg er så full av skam. Jeg tror alt er kjeft og sinne. Det er slik jeg har gjort i etterkant også, bare stenge alle ute når jeg tror det kommer til og bli helvete, eller hvis det er ett helvete.
Hun har da bestemt seg for at dette forholdet må bli slutt, men ikke før jeg tåler og høre det.
Det går en god stund hvor hun har bestemt seg for at vi er sammen når vi snakker over tlf, men ikke når vi ikke har kontakt. Jeg er så glad for at hun valgte det, som en slags forsvarsmekanisme. Hun følte kanskje at hun er kald og rolig, men dette er jo naturlig i en slik situasjon.
Hun var bare smart, så utrolig smart. Dame med så mye ben i nesen skal man lete lenge etter.
Hun ville hjelpe meg på vei før hun ga beskjed om hva som skulle skje. Det gjorde hun også, hun var der i tide, men det er jo feil. For hun skulle stengt meg helt av. Beskyttet seg selv, for jeg var ikke bra for henne.
Hun har fortalt meg i etterkant at hun føler hun lærte noe av det, at hun ble sterkere av det. Det er synd at man skal lære slike ting så tidlig, men hun sier at hun er glad for det nå. Hun sier også at hun har funnet det positive i meg og den tiden vi var sammen.
Hver gang jeg snakker med henne så er det som om vi snakket dagen før, god kontakt og praten går lett. Hun er en av de personene det kan gå både 7 og 8 år mellom hver gang vi snakkes og det føles ikke unaturlig ut når vi snakker.
Det her er for og få litt innsikt i hvordan jeg har vært mot de jeg har hatt i livet mitt. Det er ikke gøy for noen når det står på som verst. Høyt høyt høyt høyt, og rett ned. Jeg har noen eksempler og ta av, men jeg ville ha hennes versjon. Hun som ikke legger noe mellom, men som sier det som det er, og ikke er herfra.
Også gleder jeg meg til og snakke med henne igjen om tja. Si 3 år kanskje?
Det kommer noen eksempler til, for jeg er ikke ferdig med og finne ut hvordan jeg skal bli. Det har jeg ikke startet med ennå. Jeg trenger tilbakemeldinger, så hvis du leser dette og føler du vil/har noe og legge til, så gjør det. Link i bunnen.
WolfeRhino 