Kategori: Negativ

En fantastisk person.

Det og møte noen av samme sind, er ikke noe jeg gjør så ofte. Det er riktig nok mange på snap kontoen og på mail som sender inn til meg, og det er super hyggelig og jeg setter umåtelig stor pris på det.

Men det og faktisk skrive med noen som vet hvem jeg er og vet hvordan jeg ser ut er lik null. Da mener jeg som er i samme situasjon som meg. Som er bipolar.

Som er på samme eller i nærheten av samme stadie som meg. Det er utrolig befriende, og fantastisk.

For jeg er på vei til og bli kjent med en person som vet akkurat hva jeg snakker om, og jeg vet hva denne personen snakker om. Det er nytt for meg. Jeg har noen rundt meg til vanlig som er til stor hjelp. Evig takknemlig for dem, men det her er nytt. Vi skjønner hverandre.

Ett eksempel er, kanskje litt teit, men lange og utdypende meldinger. Ikke mange som gjør akkurat det samme. Vi har like meninger og syn på hvordan vi takler og ikke takler denne utfordringen. Vi takler mye av det ulikt, men fellesnevneren her er at det er kaos i våres systemer. Vi er systemløse med system. De to siste dagene har vi skrevet mye frem og tilbake og funnet mange likheter med hverandres situasjoner. Det er utrolig godt.

Jeg har hatt noen mørke tilbakefall de siste dagene, men det og prate med noen som skjønner og er i eller har vært i situasjonen er befriende. Det hjelper en hel del. Jeg tror ikke personen skjønner hvor mye jeg setter pris på meldingene vi utveksler.

Vi har delt tanker, vi har delt det mørket som vi har i oss. Vi har delt lyse sider. Vi har delt musikk med hverandre, og den musikk smaken er veldig lik. Vi deler samme oppfatning av hvor viktig musikken er for oss. For meg fortrenger den mange av de verste tankene, den setter lyd på følelsene mine. For denne personen er det ganske så likt.

Det er ikke ofte man finner en som deler like mye. Vi er nesten jevngamle *kremt*. Jeg føler meg nesten gammel i forhold, men den andre tinger jo at vi møttes igjennom sosiale medier. Helt uten og vite noe om hverandre enn at vi hadde samme lidelse. Det viser seg at når vi begynner og skrive sammen. Så er jeg ett sted på vestlandet, dagen etter måtte jeg spørre hvor i landet personen kommer fra. Jo da. Hun bor i nabo byen. Tilfeldigheter tenker mange, men jeg er ikke sikker.

Det skal du ha, du er ganske så fantastisk, fantastisk god og snakke og dele denne situasjonen her og alt annet med. Du har lyst opp en ganske så trist og mørk uke. Du er en utrolig bra person og alt vil gå din vei også. Det gjør det til slutt for oss alle, du har ingen ting og være redd for.❤️

Jeg er utrolig glad for og ha fått en slik kontakt. Det er noe som har manglet. ❤️

Reklame

Opplevelser fra motparten: Jenta fra dalen.

For mange år siden ble jeg sammen med ei jente fra en dal i Norge ett sted. Hun her hadde en av de beste dialektene jeg kjenner til dags dato. Hun er 3 år yngre en meg. Tror ikke faren hennes likte meg noe spesielt. Det hadde han nok god grunn til, for jeg var ikke veldig omtenksom. Ikke misforstå meg, jeg var utrolig glad i denne jenta.

Jeg sendte melding og spurte henne om noe fra tiden vi var sammen. Jeg tenkte jo at det var ett rart spørsmål og komme med, for jeg spurte rett ut om hvordan hun så situasjonen. Jeg ville ha ett innblikk hos motparten under en av de verste krisene jeg hadde for mange år siden. Se hva jeg kunne lære og hva andre hadde lært av det. For det er jo ikke noe og legge skjul på at jeg ikke har hatt så god selvinnsikt. Jeg ville høre det fra noen som ikke kommer fra nærmiljøet.

Hun var så god og snakke med og vi hadde fra første stund en super god kontakt, men jeg var ikke der for henne. Jeg var der kun for meg selv og bare meg. Det var meg meg meg. Det er ikke noe man skal i ett forhold, uansett hvor ung man er. Jeg hadde krise på krise, hun var der på tlf. Alltid. Det var alltid noe.

Det at det alltid var ett eller annet er noe jeg har hørt igjen og igjen. Jeg vil ikke skylde på sykdom, men det er noe med impulskontroll og spontanitet. Disse to tingene fungerer utrolig dårlig når jeg blir usikker og selvtilliten er dårlig. Da søker jeg bekreftelse og forståelse, hele tiden. Dette gjør at jeg blir utrolig slitsom og pågående.

Jeg klarte ikke være der for henne. Så skjedde det en kveld, hvor jeg ville gjøre det slutt på livet og alt, jeg ringte henne. Da sto jeg på rekkverket på en bro, jeg får kontakt og sier hva jeg holder på med. Hun prøver så godt hun kan og snakke meg bort fra dette. Så kutter tlf, her kommer politiet inn i bilde og drar meg vekk mens jeg har henne på tlf.

Da hører hun ikke mer på 2-4 dager. Hun vet ikke hva hun skal gjøre, hvem hun skal ta kontakt med. Hun tørr ikke ringe foreldrene mine, brødrene mine. Hva gjør jeg?

Ingenting.

Jeg tar tilslutt tlf etter disse dagene. For jeg tørr ikke ringe henne, jeg er så full av skam. Jeg tror alt er kjeft og sinne. Det er slik jeg har gjort i etterkant også, bare stenge alle ute når jeg tror det kommer til og bli helvete, eller hvis det er ett helvete.

Hun har da bestemt seg for at dette forholdet må bli slutt, men ikke før jeg tåler og høre det.

Det går en god stund hvor hun har bestemt seg for at vi er sammen når vi snakker over tlf, men ikke når vi ikke har kontakt. Jeg er så glad for at hun valgte det, som en slags forsvarsmekanisme. Hun følte kanskje at hun er kald og rolig, men dette er jo naturlig i en slik situasjon.

Hun var bare smart, så utrolig smart. Dame med så mye ben i nesen skal man lete lenge etter.

Hun ville hjelpe meg på vei før hun ga beskjed om hva som skulle skje. Det gjorde hun også, hun var der i tide, men det er jo feil. For hun skulle stengt meg helt av. Beskyttet seg selv, for jeg var ikke bra for henne.

Hun har fortalt meg i etterkant at hun føler hun lærte noe av det, at hun ble sterkere av det. Det er synd at man skal lære slike ting så tidlig, men hun sier at hun er glad for det nå. Hun sier også at hun har funnet det positive i meg og den tiden vi var sammen.

Hver gang jeg snakker med henne så er det som om vi snakket dagen før, god kontakt og praten går lett. Hun er en av de personene det kan gå både 7 og 8 år mellom hver gang vi snakkes og det føles ikke unaturlig ut når vi snakker.

Det her er for og få litt innsikt i hvordan jeg har vært mot de jeg har hatt i livet mitt. Det er ikke gøy for noen når det står på som verst. Høyt høyt høyt høyt, og rett ned. Jeg har noen eksempler og ta av, men jeg ville ha hennes versjon. Hun som ikke legger noe mellom, men som sier det som det er, og ikke er herfra.

Også gleder jeg meg til og snakke med henne igjen om tja. Si 3 år kanskje?

Det kommer noen eksempler til, for jeg er ikke ferdig med og finne ut hvordan jeg skal bli. Det har jeg ikke startet med ennå. Jeg trenger tilbakemeldinger, så hvis du leser dette og føler du vil/har noe og legge til, så gjør det. Link i bunnen.

Send meg gjerne en mail, og gi meg tilbakemelding.

Jeg gjorde noe dumt. Igjen.

I dag skulle jeg egentlig vært på apoteket. Der skulle jeg ha hentet ut mer litium, og det glemte jeg. Jeg skulle hentet ut mer av det som får meg til og sove også, så nå ligger jeg her og klokken er 02:56 natt til torsdag og jeg skal opp om tre timer. Så nå er jeg både urolig, stresset og sliten fordi jeg burde ha sovet. Det er så dumt. Det har gått så utrolig bra den sisten uken. Så klarer jeg og ødelegge det ved og glemme.

Det dumme er jo så klart at jeg har utsatt og hente ut reseptene mine, også girer jeg meg kanskje litt opp fordi det har gått så bra. Da glemmer jeg igjen, og det på Verdensdagen for psykisk helse. Jeg burde jo ha husket.

Jeg vet at vi alle kan glemme, men jeg har ikke lov til og glemme slike ting. Det er jo viktig at jeg holder meg på medisinen mine. For gjør jeg ikke det så er det liksom ingen vits lengre. Da vil det flyte over igjen som sist gang, da også skjedde dette. Jeg tenker plutselig at ting er i orden og at det går sikkert bra, men det gjør det ikke.

Når jeg nå har blitt så bevist på dette så blir jeg litt redd igjen, redd for han som ikke klarer og styre impulser og kontroll. Han som bare gjør og sier uten og tenke. Ikke skli tilbake, jeg har en plan. Den planen vil jeg gjerne se frem til, den planen vil jeg gjerne fullføre også. For det er noe jeg har hatt ett ønske om siden jeg ble så frelst av hobbyen min.

Nå håper jeg at søvnen kommer snart. Eller, egentlig tror jeg ikke det er noen vits og prøve. For det dunker for mye. Er for urolig.

Jeg håper dere andre der ute sover godt. (P)sykt god natt.

Strekpersoner

Strekmenn eller strekpersoner. Tror jeg vi skal kalle dem. Det er noen spørsmål om hvorfor det ble akkurat det.

Det har jeg ikke noe annet svar på enn at det er enkelt. Enkelt og tegne situasjoner med strekpersoner. De var ihvertfall kjappe og tegne. Helt til jeg ville lage spesifikke situasjoner, da ble de faktisk litt vanskeligere, men det gjør ingen ting. Det blir noe ut av de. Folk skjønner dem, og jeg er blitt litt glad i dem.

Nå har jeg begynt og tegne dem på forhånd for og ikke tegne feil. De er ikke perfekte, men det er det ingen som er heller. Jeg liker og tegne, selv om jeg ikke er noen kunstner og det har jeg ingen planer om og bli heller.

Dette bilde her skal jeg gi bort. Hvis noen vil ha det. De er tegnet på maleplate. Det kommer uten ramme.

Det er noe mørkt, men det fikk ut noe av meg. Jeg liker det. Det gjør godt og kunne få ut slikt på en annen måte en og skrive om det også.

Kommenter nede i feltet, eller på snap eller på mail. Så trekker jeg ut en heldig en.

Det er 22×16

Gi litt faen.

Hvorfor sitter jeg med følelsen av at tidligere venner, klassekamerater og bekjente ser på meg som en ett null, hvorfor sitter jeg og tror at de gjør det?

Er det fordi jeg tror de går og tenker hver gang vi møtes igjen at han der har ikke klart noe som helst i livet sitt, eller er det bare tanker som gjenspeiler seg hos meg?

Jeg må nok begynne og tenke at det er noe som sitter i hodet mitt og noe jeg må jobbe med. For jeg har fått til mye, eller. Jeg har fått til noe, for jeg har jo jobb. Jeg har jo ett sted og bo.

Hvorfor er jeg så opptatt av hva andre tror om meg? Er det ikke bedre og være opptatt av meg selv? Hvorfor gå og tenke på hva andre tror om meg? For det vet jeg, det er enkelte som tror de vet hvordan jeg er, men det er for 10-15år siden meg.

Tror jeg. Jeg har vært surrete frem til nå også, men ikke like ille som da.

Noen tror jeg ikke har gjort det samme i flere år og ikke har ett fagbrev i yrket mitt. Men det har jeg. I 14 år har jeg vært i samme faget. Riktig nok ikke hatt fagbrev i mer en 2 år, men jeg har det nå. Jeg har til og med sittet i et Europa råd som Norges representant for den tidligere arbeidsgiveren min. Der fikk jeg bukt med frykten for og tale for mange mennesker. Og det på engelsk.

Jeg fikk tilogmed tilbud om jobb i det firmaet jeg jobber for nå. For de ringte meg 8 mnd etter at jeg takket nei første gangen. DE ville ha MEG. En posisjon jeg aldri har vært i noen gang.

Så hvorfor kan jeg ikke heller tenke på det, bruke det for og få meg selv opp? Hvorfor skal jeg absolutt tenke at jeg ikke har fått til noe? Hvorfor skal jeg være så utrolig hard med meg selv?

Jeg har fantastiske mennesker rundt meg, utrolig gode kollegaer, snille søsken og en utrolig god mor. Hvorfor ikke bruke alt dette? Tenke på det, istede for alt det dumme jeg har gjort!

Jeg har ikke det svaret ennå. 😔 Jeg håper jo jeg finner det etterhvert.

Så frem til da må jeg ta en dag av gangen. Slutte og bry meg om hva andre tenker. For jeg burde gi mer f#%n i det!

Kveldens (P)syke satt i ord.

Dagen i dag.

Da lå jeg her igjen, på ett hotell ute på en halvøy på Vestlandet. Hører på podcasten min. De kom ut med en ny episode i går. Men jeg ville vente til i dag. Jeg øver meg på og bli mer tålmodig, må starte i det små. Anbefaler alle og høre på The Misfits Podcast

misfits

Jeg reiste litt senere en jeg hadde tenkt i dag. For jeg har ligget med manflue i hele dag. Pakket 1 time før jeg ble kjørt til stasjonen. Da er vi tilbake til og utsette ting.

Sovnet på toget og våkner svett og fæl. For jeg tror manfluen har biti seg fast. Her er det feber og full snørr valp. Satt forresten og snuffset så mye at jeg turte ikke bli sittende i gaten på Gardermoen. Gikk ett par gater tilbake og ventet. Følte meg ikke frisk, er ikke frisk. Selv om redaktøren sier noe annet og bare ler av meg.

Flyturen gikk fint til og være ett lite propell fly, hvor de kommer rundt og spør om du vil ha taxi når du lander. Jeg fikk ikke med meg dette denne gangen heller. En super liten flyplass for og si det sånn. Jeg liker det, mindre stress når du lander. Mindre stress når jeg skal hjem igjen på torsdag.

Har fått litt hangup på ei plate. Slash. 

slash

Den er så utrolig bra, og er litt utenfor det jeg pleier og høre på, men det er bare deilig med noe annet en gang imellom.

 

Men jeg skulle ikke vært syk nå. For denne gangen skulle jeg ta en liten rundtur her og se litt. Håper jeg ikke er syk på onsdag. Jeg må få tatt noen bilder. Bloggen trenger flere bilder. Nei, jeg har bestemt meg, jeg er ikke syk, bare (P)syk på onsdag.

Håper dere har hatt en (P)sykt god dag.

Ny uke nye muligheter

Denne ukens mål.

Jeg skal ha spørsmål klare til intervju. For denne uken skal jeg intervjue 3 personer som har stått eller står meg nær. Jeg skal få ut hvordan jeg var og er. Få andres perspektiv på meg og min oppførsel under de verste periodene mine. Det blir tøft og grave i, men jeg gjør det for andre og meg selv. Jeg vil lære av feil jeg ikke har sett selv. Jeg vil at andre kanskje kan lære av det.

Det er en tung oppgave jeg begynner på nå. Det er mange som har noe og si om meg og min oppførsel. Det har vært vanskelig og finne personer som jeg ville ha med og ikke minst vil være med. Jeg sliter med nr 5. Der tror jeg at jeg må se meg etter en ny person.

Nr 1 har ikke godkjent det jeg har skrevet ennå. Så serien blir utsatt frem til det skjer. Jeg skjønner at det ikke er godt for andre heller. Så det tar den tid det tar. Jeg vil jo ikke gi ut noe som ikke stemmer.

Det og skrive om egne følelser og seg selv, det er ikke så vanskelig. Det og skulle skrive for andre og om andres følelser er vanskelig. Der må jeg få det riktig, så jeg ikke trår noen på tærne og skriver usant.

Mer om dette senere.

Jeg skal gjøre en god jobb på Vestlandet denne uken. Det skal startes opp, programmeres og inn reguleres. Gøy med teknologi. Gøy og se hvor langt man har kommet.

Jobben min er litt sær, den er til tider vanskelig og forklare uten og gå ned på krydderskje nivå. Så den skal jeg ikke gå i detalj på. Eneste jeg vil si er at jeg elsker jobben min.

Jeg hater og gjøre feil i arbeidet mitt, det tror jeg alle gjør. Hvert fall hvis man har litt stolthet rundt jobben sin. Jeg gjorde feil for 2 uker siden, det har jeg dårlig samvittighet for ennå. Hvert fall når andre må rydde opp etter meg.

Så denne uken skal jeg ikke gjøre feil. Denne uken skal jeg skrive flere innlegg om dagen. Og flere jeg ikke skal legge ut på flere dager. Gjøre litt forarbeid.

Hva skal dere denne uken?

Utsettelser og flybilletter.

Jeg er god til og planlegge, tror jeg selv noen ganger. Egentlig har jeg en dårlig uvane med og utsette ting litt lenge. Jeg ser det hele tiden. Alt fra de små tingene som klesvask og støvsuging til de større tingene, sånn som i dag.

I dag var jeg nødt til og bestille flybilletter til vestlandet. Jeg skal reise i morgen. Så det var greit og få bestilt. Det var liksom på tide. Har heldigvis ordnet med hotell alt.

Tilbake til utsettelser. Jeg har utsatt så mange ting i livet mitt, ting jeg aldri burde utsatt. Jeg har utsatt og bli frisk, utsatt alvorlige samtaler, utsatt viktige avgjørelser til det var for sent og ta dem.

Jeg prøver og ikke være for hard med meg selv, for det har jeg rett og slett ikke godt av. Jeg prøver og finne ut av hvorfor jeg utsetter så mye. Så lenge. For når jeg bare gjør det, og ikke utsetter så føles det godt og ha gjort det.

Dagen i dag har vært bra. Jeg fikk hvertfall bestilt flybilletter, lovlig sent.

(P)sykt god kveld og natt alle flotte mennesker der ute.

Det og være overfylt av følelser.

Det og elske noen, men følelsen ikke er gjensidig. Det er en av de verste følelsene som finnes. Jeg har vært på begge sider og kan si at det er ille og være på motsatt side også. Jeg husker sist jeg hadde denne opplevelsen, og ikke elske noen tilbake. Det gjør vondt, men ikke like vondt som og elske noen og ikke bli elsket tilbake, men sånn er livet. Det vanskelig og uforutsigbart.

Jeg gjør ting verre når det blir sånn. Trenger ikke elske, bare være utrolig glad i noen. Følelsene mine blir bare sterkere og vondere. Det blir utrolig vanskelig og være motparten. For jeg prøver så alt for hardt. Motparten får ikke fred, og jeg skjønner for sent hva jeg har gjort. Da er alt ødelagt. Jeg ser ut som en gal mann, ingen vil ha en gal mann. Ingen vil ha en som er frynsete og slitt.

Nå er målet og reparere meg selv. Bli meg 2.0, den som alle rundt meg kan stole på.

Kom over denne videoen hvor starten om at man prøver for litt hardere er slik jeg opplever det i slike situasjoner. Det er ikke ett person angrep på noen. Det er bare en liten forklaring på hvordan jeg kan oppleve dette. Denne gir meg noen hint på hvordan jeg burde reagere også. Jeg lærer meg med små skritt hvordan jeg flytter fokus. Det hjelper og ikke få angst anfall også. 😂

Ha en (P)sykt god lørdag alle sammen.

👇Add me👇

Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 4.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1, Del 2 og Del 3. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 , for del 2 trykk her og for Del 3 her.

Det første møtet med en psykiatrisk institusjon er utrolig skremmende. Det er plassen du bare hører om når du er yngre. Det er der alle de gale havner. Det er ingen som vil hit. Første gangen jeg ble «lagt inn», var jeg 18 år.

Burde nok vært der tidligere, men slik var det ikke.

Jeg våkner, det tar tid før jeg skjønner hvor jeg er og hvorfor. Du vet når du har vært på fest dagen før og du faktisk har avtalt at du skal sove hos noen du kjenner? Når du våkner der og ikke skjønner. Du bruker 5 sekunder på og skjønne hva, hvor og hvorfor. Den følelsen lå jeg med da. Det tok meg sikkert 15 minutter og skjønne hvor det var jeg hadde ramlet inn.

Det tok meg nye 40 minutter og åpne døra, hvorpå jeg hører en som roper » Hun har faen meg klart og hoppe ut vinduet».

Da stengte jeg døra igjen og ventet. Jeg var livredd for og gå ut i felles arealet. Gå ut av rommet mitt. De kom inn og spurte flere ganger/ba meg komme ut, men jeg viste ikke hva som var der ute.

Jeg gikk ut og hilste på noen av de andre 3 timer etter at jeg våknet. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Disse er noen av de søteste, rareste, mest omtenksomme, kjærlige og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang, klart noen av dem var laaaangt nede, men til og med disse hadde noen positive sider av og til. De fleste delte på det meste, til og med ting du ikke ville ha, men det gjorde ingen ting. De ville bare vise at de var snille og brydde seg om alle.

Dette oppholdet spurte de meg ut om alt. Da mener jeg ALT. Som 18 og sykt usikker er det lett og lyve. Det er lett og ikke ville fortelle. Jeg har da ikke anelse om hva det er som feiler meg. Det har ikke legene heller. Jeg er der i 7 dager og slipper ut. Ingen som vet. Alle tror det er oppmerksomhets syke. Jeg føler meg dum og sliten. Mennesker rundt meg føler jeg ser ned på meg. For ryktet sprer seg fort. Ild i tørt gress?

Iløpet av disse 7 dagene er jeg vitne til ei som ikke vil leve mer, 2 som stikker av og sikkert 400 runder med idiot. Så det er ikke så mye drama på disse plassene, men alvorligheten ligger i lufta. Den er tung, veldig tung.

Jeg var utrolig glad når jeg kom ut fra avdelingen der jeg var, og sa til meg selv at jeg aldri skulle tilbake igjen. Fikk beskjed om og skjerpe meg, men det er ikke lett når man ikke vet hvordan man skjerper seg og hvorfor man skal. For jeg kom tilbake igjen. Da var det alvorligere.

Dette var slutten på denne serien. Eller er det det??

Det er det ikke. For Del 5 om en time.

Det er konfrontasjonen som ikke skulle skje nå. Følg med.