Mange dager uten.

Jeg måtte gi meg selv en liten pause. Det tar tid og er litt jobb det her. Jeg liker og holde på med denne bloggen, den gir meg jo så klart masse. Jeg måtte bare gjøre litt andre ting også.

I helgen skulle det ha kommet en del til i den serien Opplevelser fra motparten, men jeg er ikke ferdig med de andre innleggene. Den må da vente litt.

Jeg valgte heller og dra til venner på lørdag. Det var kjempelurt. Det var veldig smart og være litt sosial, for det har jeg ikke vært så mye i det siste. Det er litt synd for det er en ting jeg har fått beskjed om og være. Jeg må ut og møte mennesker. Få opp humøret.

Ble kanskje en smule mye vin, men det var moro for det. Det og være sosial og møte mennesker er veldig lurt nå. Det skal hjelpe meg litt opp fra grøfta. Hjelpe meg og se litt mer positivt på livet. Jeg er jo enig i det, men så kommer ubesluttsomheten og drar meg inn i den trygge leiligheten min igjen. Det er ikke bra. jeg kan ikke grave meg ned heller.

Jeg liker jo og være med andre mennesker. Så jeg syns det er vondt og bare gi opp hver gang jeg har prøvd og gå ut av døra.

Jeg snakker også fortsatt mye med denne fantastiske personen jeg er på vei til og bli kjent med, selv om jeg føler jeg har kjent personen i flere år. Jeg er veldig glad for at jeg har «møtt» denne personen. For og ha forståelse for denne kroniske lidelsen er ikke noe man kan få uten om du har lest masse, jobber med det eller har den. Det er også vanskelig og forklare den til andre. Det koker liksom alltid ned til at man har humørsvingninger, men det er så utrolig mye mer. Det er den «så utrolig mye mer» som er slitsom, og da er det så utrolig godt at jeg har funnet en som skjønner meg på flere plan.

Ha en (P)sykt god mandags kveld.

Reklamer

En fantastisk person.

Det og møte noen av samme sind, er ikke noe jeg gjør så ofte. Det er riktig nok mange på snap kontoen og på mail som sender inn til meg, og det er super hyggelig og jeg setter umåtelig stor pris på det.

Men det og faktisk skrive med noen som vet hvem jeg er og vet hvordan jeg ser ut er lik null. Da mener jeg som er i samme situasjon som meg. Som er bipolar.

Som er på samme eller i nærheten av samme stadie som meg. Det er utrolig befriende, og fantastisk.

For jeg er på vei til og bli kjent med en person som vet akkurat hva jeg snakker om, og jeg vet hva denne personen snakker om. Det er nytt for meg. Jeg har noen rundt meg til vanlig som er til stor hjelp. Evig takknemlig for dem, men det her er nytt. Vi skjønner hverandre.

Ett eksempel er, kanskje litt teit, men lange og utdypende meldinger. Ikke mange som gjør akkurat det samme. Vi har like meninger og syn på hvordan vi takler og ikke takler denne utfordringen. Vi takler mye av det ulikt, men fellesnevneren her er at det er kaos i våres systemer. Vi er systemløse med system. De to siste dagene har vi skrevet mye frem og tilbake og funnet mange likheter med hverandres situasjoner. Det er utrolig godt.

Jeg har hatt noen mørke tilbakefall de siste dagene, men det og prate med noen som skjønner og er i eller har vært i situasjonen er befriende. Det hjelper en hel del. Jeg tror ikke personen skjønner hvor mye jeg setter pris på meldingene vi utveksler.

Vi har delt tanker, vi har delt det mørket som vi har i oss. Vi har delt lyse sider. Vi har delt musikk med hverandre, og den musikk smaken er veldig lik. Vi deler samme oppfatning av hvor viktig musikken er for oss. For meg fortrenger den mange av de verste tankene, den setter lyd på følelsene mine. For denne personen er det ganske så likt.

Det er ikke ofte man finner en som deler like mye. Vi er nesten jevngamle *kremt*. Jeg føler meg nesten gammel i forhold, men den andre tinger jo at vi møttes igjennom sosiale medier. Helt uten og vite noe om hverandre enn at vi hadde samme lidelse. Det viser seg at når vi begynner og skrive sammen. Så er jeg ett sted på vestlandet, dagen etter måtte jeg spørre hvor i landet personen kommer fra. Jo da. Hun bor i nabo byen. Tilfeldigheter tenker mange, men jeg er ikke sikker.

Det skal du ha, du er ganske så fantastisk, fantastisk god og snakke og dele denne situasjonen her og alt annet med. Du har lyst opp en ganske så trist og mørk uke. Du er en utrolig bra person og alt vil gå din vei også. Det gjør det til slutt for oss alle, du har ingen ting og være redd for.❤️

Jeg er utrolig glad for og ha fått en slik kontakt. Det er noe som har manglet. ❤️

Hvem faen bestemte det?!

Det og reise mye har fått meg til og se noe av problemene, eller utfordringene. For det er aldri problemer, det er utfordringer. Alt kan løses sies det, jeg er ikke sikker.

Jeg har hatt trøbbel med og huske, jeg glemmer fortsatt mye. Sist uke glemte jeg noe teknisk utstyr jeg trenger i jobben min. Jeg glemte også medisiner hjemme sist uke.

Det glemte jeg forresten denne uken også. Heldigvis finnes det elektroniske resepter, ellers hadde jeg gått mange dager, opptil 5 uten det jeg trenger for og bli stabil og flytte fokuset dit jeg trenger det. Det er på og bli bedre. Eller ca bra.

Jeg føler at slike enkle ting som og huske er ett problem. Jeg er jo i det faget jeg er, og vi er viden kjent for og være oppfinnsomme. Jeg har glemt mye verktøy og deler rundt om, som har gjort at jeg har måtte være oppfinnsom. Det er noen anlegg som har fått div merkelige pakninger av type «melkekartong» og diverse andre ting. Dette fordi jeg har glemt.

Jeg vil ikke være oppfinnsom ved og glemme og få dårlig samvittighet. Jeg vil være kreativ ved og tenke selv og ikke glemme.

Det er mye som rører seg oppe i hodet om dagen. Det er fryktelig slitsomt til tider og veldig frustrerende. Hvertfall når jeg prøver og få noe av det ned her. Jeg stresser ikke, men når jeg vil skrive noe så blir det ofte rotete. Litt mye kaos til tider. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe det.

Se en vei ut er det vanskeligste jeg tenker på, da spinner det ut i tankekjør og frustrasjon. Klarer ikke se positivt på den veien. For jeg vet virkelig ikke hvem retning dette kommer til og ta. Det er skremmende.

Det er skremmende og se lyset i det du tror er enden av tunnelen, hvertfall når du hører toget komme.

Nå har jeg skrevet om flere ganger at jeg føler meg bedre, jeg vet ikke lengre…

Jeg får ikke hodet til og følge med på hva jeg vil. Det er trist og tenke på at jeg igjen har forsvunnet litt ned igjen.

Nå sitter jeg på en café på Vestlandet og skriver. Ville heller ha jobbet, hørt på musikk og ikke tenkt på resten av livet.

Det og tro at det aldri vil bli bedre er igjen bare tanker, bare tanker sies det.

Det er tanker som får oss til og føle oss bra, så det er ikke bare tanker. Det er store deler av livet.

Bare tanker… Det er ikke bare tanker for en med bipolar, angst eller andre psykiske lidelser. For de svirrer rundt og ødelegger for de få og små positive tankene man kanskje tvi holder på.

Hvorfor kan jeg ikke bare være litt mer positiv? Hvorfor kan jeg ikke bare være som andre? Hvorfor måtte jeg få denne slitsomme, frustrerende, konstant forvirrende og uberegnelige kroniske lidelsen.

Hvem faen bestemte det!!

Tinder

Tinder er og blir noe jeg fortsatt ikke klarer og ta seriøst. Kan være fordi det ikke gir meg noe. Det er for lett og sweipe høyre/venstre. Mulig det er derfor?

Men når jeg sitter der og sweiper, ser og leser bio så slår det meg at jeg kanskje ikke burde være der inne. Når jeg tenker litt over hva jeg sitter og driver med, så føler jeg meg utrolig kynisk. Man blir veldig kynisk når man sitter og velger ut ifra hvordan en annen person ser ut. Hva om personen med mørkt hår som du avviste, egentlig er den rette? Hva om personen som var høyere/lavere en deg, egentlig ikke bryr seg om det, men skriver høyden fordi personen tror du bryr deg.

Det er en kynisk og overfladisk måte og finne den utvalgte på. Men jeg er der ennå. Jeg går inn for og se hva som er skrevet. Jeg er fasinert over hvor mange som er så glad i høyden sin. Jeg er som regel for lav. Jeg viste ikke at man må være over 1,80 høy. 🙂

Jeg er utrolig fasinert over hvor mange som er på fjellet til en hver tid. For jeg har vært på fjellet, da så jeg ingen. Jeg har derimot ingen bilder til og bevise det. Så da har jeg nok ikke vært der. Jeg ser heller ikke mange bilder av mennesker som er på jobb, noe som tar 37.5 timer og oppover av en uke. For min del litt oppover og noen ganger nedover. Hvorfor er det ikke flere bilder av mennesker som er glad i jobben sin?

Jeg er fasinert av alle som skriver «si hei først da vel». Det er veldig vanskelig. Når personene faktisk må godta deg. Jeg klager ikke. Jeg er bare fasinert over hvor mye rart man finner på slike apper, inkludert meg selv.

Jeg liker når jeg matcher med noen og vi skriver litt. Da mener jeg litt. For jeg liker og prate, som mange av dere som kjenner meg vet. Elsker å prate, men er veldig redd for og møte nye mennesker. Høres sikkert rart ut. Men jeg er jo passe rar.

Jeg er også litt overrasket over hvor mange som ikke skriver om seg selv, som velger og la fantasien til andre spille inn. Det tørr ikke jeg. Jeg vil heller skrive at jeg faktisk har to katter, tenk hvis de jeg muligens inviterer med meg hjem er hyper allergiske. Da tror jeg faktisk ikke det hadde blitt en date til.

Hvordan gjør andre det? Hvis det ikke er tinder? Jeg har gitt opp byen, for jeg er veldig sosial med noe og drikke, men edru er jeg veldig redd sosialt. Da kan jeg finne på og si veldig mye dumt. Eller, si ting som jeg kanskje ikke mener. Det har skjedd før.

Jeg tørr jo hvertfall ikke invitere noen ut. Frykten for og bli avvist er også godt til stede.

Hva gjør man da?

En annen ting med tinder sånn på slutten. Jeg er mye ute og reiser. Da fungerer ikke tinder veldig bra. Så nå har jeg skrevet at jeg bor på Østlandet.

(P)sykt god… Ehh mandag?! Er mandager egentlig så gode? Jeg trodde det var tirsdag, så jeg er redda. ✌️

1 mnd. Og 60+ innlegg.

I dag må jeg nesten feire litt. Eller. Vet ikke om det er noe og feire, men det er 1 mnd siden jeg startet denne bloggen og jeg føler det hjelper, selv om det er mye mørkt og grått her inne. Så er det jo noe positivt også, det går fremover.

Jeg skal avsløre noe kjempe gøy om 1 mnd igjen. Det blir skummelt. Noen få vet hva som kommer. Hva fremtidsplaner jeg har.

Jeg vil egentlig feire dere som er der for meg, som holder ut med galskapen, dere som leser, dere som er der for meg og dere som skriver til meg.

Det er dere som får meg frem, dere som gir meg gleden av og være meg. Jeg har begynt og fundere på hvordan jeg vil være, sånn smått. For jeg ikke på langt nær frisk. Denne utfordringen er en kronisk utfordring. Så frisk blir jeg aldri, men dempet.

Tusen takk til BossEditor. Du er super.

Jeg fant forresten kontoret ditt i Bergen.

Du vet jeg tuller. 🙈 Du har nok ammunisjon til og ta igjen på mann (33)

Jeg vil være der for dere også, det er derfor jeg syns det er utrolig godt at det finnes noen der ute som velger og skrive med meg. Som deler lignende erfaringer. For det er ikke farlig og skrive med meg. Her stopper alt hos meg.

Å igjen, til alle der ute, (P)sykt mange tusen takk for at dere også har delt denne bloggen.

Siste takken går til en som fortsatt skal bety mye, han jeg jobber for. Meg selv, for det og være egoist nå, det er det jeg må inntillvidere.

Ha en (P)sykt god søndags kveld.

En liten bris av sosial angst.

Jeg går rundt og passer på hvordan skjorta sitter, hvordan er buksa, hvordan er håret. Hva syns de rundt meg, syns de jeg ser rar ut.? Burde jeg ikke hatt på meg skjorte, burde jeg tatt skjegget?

Jeg prøver og la være. Jeg prøver å ikke tenke på det, for klarer jeg det så kan jeg kanskje tenke på de viktige tingene.

Disse tankene går innunder den sosiale angsten jeg har. Den som ligger og lurer og dukker stadig opp når jeg ikke vil at den skal. Slik er det jo alltid. Situasjonen som man ikke vil skal komme, de kommer når det passer minst. Jeg blir varm uten og tenke på det, jeg går rundt og stresser. Skrittelleren kommer seg ganske høyt opp i disse situasjonen.

Det er ubehagelig og lite gøy.

Når jeg blir flinkere til og gi mer faen, så kan jeg kanskje klare og fokusere på viktige ting. Hvorfor bry seg så mye, er det fordi vi sosialt sett har blitt så utrolig fine på det? Jeg liker jo og se bra ut, være komfortabel. Men når jeg egentlig er komfortabel, da burde jeg ikke stresse så mye.

Men jeg gjør det fordet.

(P)sykt god stress fri dag alle sammen.

Baksnakk

Det og snakke bak ryggen på andre er absolutt ikke pent, jeg har selv gjort det mange ganger. Det er jo ikke greit.

Noen ganger gjør man det for og fremheve seg selv, andre ganger fordi man føler at personen har gjort deg noe galt. Det er gangene man gjør det for og rettferdiggjør egne valg, når man har valgt og ikke gjøre som andre har ment. Noen ganger for og advare andre om hvordan andre egentlig er.

Det er mange «grunner» til og gjøre det. Jeg vil ikke være en person som gjør det, men noen ganger sporer det av og gjør det uten å tenke. Jeg liker ikke meg selv etterpå, jeg burde tenke på meg selv, bry meg med egne valg og feil jeg har. Bruke tid på og gjøre meg selv bedre.

Kanskje andre hadde hatt bedre av det også? Tenkt litt over egen situasjon?

Jeg vet jeg kommer til og gjøre dette flere ganger, så på forhånd. Unnskyld. Jeg skal bli bedre.

(P)sykt fin søndag