Forfatter: wolferihno

Jeg er en fyr som er litt utenom det vanlige, jeg er bipolar. Jeg er ikke en lett person og forholde seg til. Det kommer utover i innleggene her. Ellers kommer jeg ikke til og si hvem jeg er med det første. Jeg vil være anonym.

Selvdestruktiv

Jeg hadde planlagt og reise ut til båten i går og bli der til i dag. Jeg var så innstilt på og gjøre det. Jeg har ikke vært der på 3 uker.

Det ble med en tur ut og fortøye den bedre. Det var jo ett alvorlig til vind vær. Jeg orket ikke bli der da, men jeg kjente på følelsen av og ville være der og den var god.

Den roen jeg har klart og få når jeg er ute i båten har i år blitt litt ødelagt av for høy fart og festing. Jeg liker ikke at jeg har vært så høyt oppe og ikke minst selvdestruktiv.

Det er jeg sykt god på, og være selvdestruktiv. Tulle til alt det gode jeg prøver og få til. Alt det gode andre gjør for meg er enda vondere og tulle til. Bare synd jeg ikke ser det før det er for sent.

Derfor skal jeg starte med meg selv og de enkle tingene. Begynne og ta vare på meg og mine interesser først. For det er jo meg og bare meg som kan det, ingen andre som vet hva som gjør meg glad og fornøyd enn meg selv. Det er det bare jeg som kan finne ut av. Bare jeg som kan jobbe med. Jeg skal lære meg og være glad i meg selv først. Være en egoist som jeg skrev om i ett tidligere innlegg (Ufrivillig egoist, eller bare egoist).

Jeg skal bli den gode egoisten, han som er det for en kortere periode. For og kunne bli mindre egoist og kunne være glad i og elske andre. Dette tror jeg er den beste måten og beskrive det på.

Jeg skal gjøre det jeg vil, om det er båt eller pc. Så skal jeg gjøre det for meg selv. Ingen andre. Kanskje jeg da slutter og ødelegge for meg selv. Kanskje jeg bremser impulsene mine som får meg til og gjøre ting jeg ikke burde. Stopper meg selv litt og tenker meg om.

Vil noen være med? På en båttur, så er det lov og spørre. Vil jeg ha med så sier jeg ja. Hvis jeg vil være alene så sier jeg det. Jeg vil fra nå av alltid svare. For det er vondere og ikke få svar, en og få ett nei.

(P)sykt god lørdag.

Starten på ett liv med opp og nedturer. Del 1.

Hei alle kjente og ukjente. Dette blir en lang en, derfor har jeg bestemt meg for og dele den opp i flere deler. Første del kommer ut i dag, så er det de neste fredagene fremover.

Vil starte med og si at jeg har fortsatt ett forhold til faren min, vi er ikke uvenner. Han har blitt syk nå som han er eldre, hukommelsen er sviktende og han sliter med selvinnsikt som har blitt borte oppigjennom årene med tungt alkoholmisbruk. Så selv om han har vært som han har vært så er han fortsatt faren min. Jeg trenger ikke være venner med han, men jeg oppfører meg hvert fall. Jeg snakker ikke ned til han eller er frekk og ufin. Han har nok hatt sitt og slite med. Bare synd det måtte gå utover noen andre.

Dette blir litt om meg og min bakgrunn. Hva som kan ha utløst min bipolar lidelse og depresjoner i det jeg tror er en altfor tidlig alder. Det er andre som har opplevd verre ting en meg. Det er jeg klar over, men like herlig vil jeg fortelle min historie. Jeg bryr meg ikke om noen leser eller følger med. Jeg bruker dette her som ett forum for meg selv hvor jeg får satt ord på det. Jeg leser innleggene mine mange ganger før jeg legger dem ut. Da ser jeg også hva jeg tenker, dette gjør det lettere for meg og bearbeide. Så denne historien er langt ifra så ille som mange andre som sliter med sin bakgrunn og lidelser.

Jeg vil starte med og si at jeg er imellom 30 og 35 år gammel. Jeg burde hatt kontroll på følelser, livet og forhold, det har jeg ikke ennå. Jeg følte jeg hadde det i en periode på 9 år nå, men så kom det tilbake. Slo meg rett ned. Har hele sommeren hatt det supert. Trodde jeg, men det var manien som stod på døra og jaga meg opp. Før har jeg klart og se det selv, ikke i år. Da ble lege kontaktet, for jeg ville jo ikke lengre ned. Jeg ble liv redd. Det jeg så på som uro og adrenalin var i realiteten angstanfall. Det var det psykiateren sa.

Søvn var tilnærmet lik null. 1,5 til 3 timer hver natt. Noen ganger gikk det 2 døgn før jeg sov.Norge

Jeg er i full jobb, jeg elsker jobben min. En av de få tingene jeg ser på som positivt. Derfor er jeg ikke sykemeldt nå, dette fordi jeg ser på det som mental trening og gå på jobb. For jeg må slite ut hode mitt, det gjør jeg her.

Jeg har en hobby jeg elsker, men som jeg ikke har hatt motivasjon eller lysten til. Det gjør vondt når man ikke vil gjøre det man elsker.

Jeg hadde det første utbruddet mitt i midten av tenårene. Det var ingen som så det, ville ikke leve mer, men jeg var heldigvis for feig til og gjøre noe med det. Livslysten var borte. Jeg viste det ikke til noen, hvis man gjorde det, viste at man var lei seg eller gråt. Da var du pysete i følge han som skulle være forbildet mitt. Faren min. Han har aldri vært noe forbilde. Eller. Jeg trodde han var det en gang, men det har jeg skjønt i voksen alder at han aldri har vært.cof

Det er jo ikke meningen at det skal være sånn når du er 14-16. Da skal det være fest, første dama du styrer med, moped/scooter og surr. Ja du skal surre litt, men på den måten du kan le av i voksen alder. Jeg husker ikke så mye av den gode tiden, foruten at jeg kjørte trial. En motorsykkel sport hvor man hopper rundt i skogen og balanserer seg gjennom hindere. Dette var noe av det morsomste jeg husker, turene vi hadde rundt i Norge for å kjøre løp. Dette hjalp meg nok mye.

Jeg fikk jo gjøre det jeg syns var gøy da. Jeg festet også, men det var ikke før jeg hadde moped og kunne kjøre rundt selv. Da begynte jeg og drikke på fest også, ingen god kombinasjon. Kjøretøy og alkohol. Jeg sluttet og høre på foreldrene mine rundt disse tidene også. Fra fylte 16 så begynte det og gå nedover, jeg var lei faren min.

Han hadde holdt kontrollen på meg med jernhånd, men nå hadde jeg friheten min. I form av 2 hjul og 50 kubikk, det likte han dårlig. Han hadde alltid vært truende frem til dette også, likte og vise at han hadde makten og kontroll. Kan vel si at det var en form for psykisk terror frem til da.

For det skulle bli verre.

Takk for at dere har lest dere igjennom Starten på ett liv med opp og nedturer Del 1. Neste fredag kommer del 2.

Liten endring. Del 2 kommer i morgen kl. 12:00. Denne historien kommer i 5 deler. Del 3 kommer neste fredag. Del 4 neste lørdag og del 5 kommer om 2 uker.

(P)sykt god helg.

Musikk og Podcast.

Musikk er terapi på godt og vondt. Minner knyttet til musikk. Musikk knyttet til hendelser.

For meg er musikk i head settet blitt en viktig del av hverdagen, det og kunne sette på noe med like høy fart som det jeg har noen dager, får faktisk verden til og stoppe opp litt for meg. Jeg føler jeg er flink til og finne ny musikk som passer meg. EDM sjangeren har alt jeg trenger. Alt fra hurtige rytmer, men sjangeren har også det rolige jeg trenger andre dager.

Eksempel 1: Alone med Marshmello (en av yndlingene)

Eksempel 2: Rewind med Wingtip, Sophie Strauss (Rolig og fin)

Eksempel 3: Is It Love? med A Billion Robots, Mike L (Sjekk ut A Billion Robots ny favoritt)

Jeg er jo så klart glad i annen musikk også, men EDM treffer meg godt.

Jeg har jo kaos musikken min også. Det er Dubstep sjangeren. I de mest kaotiske tidene mine så er det dette jeg hører på. Det er akkurat som det treffer de rette punktene for meg når jeg er i den stemningen. Skrillex, Flux Pavilion og mange flere.

Bilmusikken er alle de gode gamle. Slik som grunge og punk. Her er jeg kan jeg høre på det meste. Green Day, Alice In Chains, Soundgarden, The Smashing Pumpkins og Mad Season.

Blir bare glad av musikk. Sjeldent jeg klarer og forbinde det med noe vondt, gjør jeg det så er det så klarer jeg og glemme dem. Da blir det aldri hørt på mer.

misfits

Jeg har funnet en podcast som jeg bare må få med meg hver søndag også. Ligger på Spotify og heter Misfits. De er for meg utrolig morsomme. Disse gir meg masse glede en søndags morgen. Noe grov humor. Til dels mye marihuana, men med ett glimt i øyet.

Da ligger jeg i senga og leser VG/Dagbladet/Aftenposten/Lokalavisa.no. Hver cast varer i alt fra 1 time til nesten 2.

Det må være noen gleder inne i dette mørke som ligger og lusker.

Takk for at du tok deg tid til og lese.

Hva slags musikk hører dere på? Kom gjerne med musikk tips i kommentar feltet nedenfor.

Inni, ikke utenpå.

Dagene går så alt for fort. De bare suser forbi. Det er utrolig kjedelig, føler ikke jeg får opplevd nok.

Man skal liksom klare og få med seg alt som er. Konserter, kino og party. Ikke det at jeg trenger fest nå. Er nok fest oppi hodet mitt som det er, men det å klare og være sosial er like lett som det er og fungere normalt for meg om dagen. Det er noe jeg må klare og se litt nærmere på med tiden. Inntil videre håper jeg alle vil være litt tålmodig med meg. For jeg er ikke meg selv om dagen. Dette er vanskelig å se.

Jeg hadde en prat med en kollega på tirsdag. Han sa at han ikke kjente igjen det jeg skrev om. Han så ikke dette hos meg. Men det er ikke så rart sa jeg til han. For igjen, det er jobb. Jeg veit hva jeg skal gjøre, så det er her jeg får mestrings følelsen.

Så kommer det til de som kjenner meg best. Det syns ikke veldig godt her heller. Jeg er syk uten og være syk. Det syns så dårlig. Jeg er utrolig sliten etter en dag som sosial med venner. Dette fordi jeg bruker all energi på og ikke vise hvor lei dagen egentlig er. Jeg sier ikke noe om dette når vi skal ha det gøy, for jeg skal ikke være han som drar ned stemninga.

Jeg vil ikke være en belastning. Da vil jeg heller være alene. Alene med dette lille prosjektet jeg driver med her. Nei, jeg vil jo være med venner. Skrive klarer jeg uansett. Jeg tror at en snu operasjon skal til.

dav
snap: WolfeRhino

Denne helgen skal jeg ta kontakt med venner. Jeg skal prøve og ta initiativ til og møte andre.

Kanskje det er du som får en melding. Ett anrop. Ha en (P)sykt god kveld.

Rutiner, struktur og stabilitet.

Rutiner og struktur er alfa omega for en som meg, slik som det er nå. Eneste problemet jeg har med det, er jo at alt føles som kaos. Uansett hva jeg prøver og gjøre så er det kaos. Jeg har satt meg som mål og starte dagen med frokost. For og starte med en eller annen form for rutine er bra. Samme hva. Jeg har egentlig ikke hatt matlyst på snart 2 mnd. Så har jeg blitt streng med meg selv. Den siste uken har det nesten gått bra.

For det er rutiner og struktur jeg trenger rundt meg. En stabil og kjedelig hverdag. Jeg trenger det og kunne stole på at dagen blir slik som jeg (nesten) planla den. Litt impulsivitet er lov, men ikke ut i vilden sky. For da er kaoset komplett.

I dag er det 2 uker siden jeg tok kontakt med lege. I morgen er det 2 uker siden jeg startet på medisiner igjen. Jeg kjenner ikke at dem hjelper noe særlig, men det er litt med at dosering ikke har vært høy nok. Det er også en rutine jeg har måtte få på plass. Noe så enkelt som at jeg skal ha 2 piller på morgenen og 1 på kvelden. Dette er ting som jeg kan slite med. Det og lære seg nye rutiner. Jeg har kun glemt det en morgen, men da var jeg så stressa at jeg glemte alt. Lommebok, priv tlf og jakke. Da regna det også.

På jobb klarer jeg og holde meg til oppgavene. Jeg fikser jobb bra. Det kan se litt kaotisk ut det jeg driver med, men det er ikke det. For er det en plass jeg klarer og holde fokus og fullføre oppgaver så er det på jobb. Så og kunne klare og hoppe fra prosjekt til prosjekt er jeg veldig glad for. Da slipper jeg samme oppgave dag ut og dag inn.

For det og måtte bruke hodet og finne løsninger på problemer er godt for en hjerne full av tull. Da presser jeg vekk den idiotien som måtte finne seg der oppe. Slite den ut litt.

Har du en spesiell aktivitet som sliter deg ut på en mentalt god måte?

I dag reiser jeg forresten hjem igjen. Ble en kortere tur enn jeg trodde. Flinke mennesker som bygger for oss. Da er det mye jeg slipper og tenke på.

Har egentlig lyst til og bli her borte i flere uker, men jeg må hjem. Ut til min egne lille terapiflåte. Jeg er veldig spent på om jeg klarer og nyte det. For motivasjonen og lysten til og bruke den har ikke vært helt topp de siste ukene. Så jeg gleder meg, eller jeg tvinger meg selv til og være positiv ovenfor tanken og skulle ut på vannet igjen.

Håper dere har en (P)sykt god dag.

Angst og depressive tanker.

Selv distrahering. Det er jeg både god og dårlig på. Jeg har fått beskjed om og bli god på det. Når jeg må tenke på noe annet, enn all den negativiteten som plutselig kommer rasende. Noe den gjorde i dag. Da klarte jeg det rett og slett ikke. Så jeg dro ut for og lufte meg litt. I 40 minutter trava jeg rundt uten egentlig noe mål eller mening. Det slapp fortsatt ikke. 

Da satt jeg meg ned på pc’n igjen og gjorde det jeg skulle. Satt på musikk og slapp meg løs. Da gikk det ikke mer en 10 min. Det hjalp det litt og konsentrere seg om noe helt annet. Det var ikke før jeg satt i bilen og skulle til og kjøre. Da åpnet alle kanaler seg. Så der satt jeg i leiebilen og tuta. Det er jo ikke noe en mann i starten av 30 åra (Egentlig litt for nærme midten) skal sitte og gjøre.

Da slo det meg. Jeg hadde glemt en ting jeg skulle gjøre når slikt skjedde. Jeg skulle jo huske hva jeg tenkte før det skjedde. Hva som utløser disse anfallene. Det er ikke veldig lett når det har gått en time. Da klarte jeg det uten og tenke over det, og roe meg ned litt. Litt ironisk at jeg skulle flytte fokus ved og fundere på akkurat det som var problemet.  Jeg prøver fortsatt og huske hva det var som utløste det. En ting var i tankene når jeg satt der. Det var ensomhet. Teit ikke sant?!

Kom meg ned på hotellet, fikk tatt ett medisiner som skal hjelpe litt sånn umiddelbart(20-30min). Imellomtiden skjer det noe, noe jeg har/skulle holdt meg unna i noen dager(mulig det bare ble en). Det hjalp lite, så nå sitter jeg har og bena hopper. Jeg rister, men det er til det beste det som skjedde da. Det er til det beste for alle. Hvert fall for denne gangen. Så det begynner og roe seg litt. Det jeg sitter igjen med er en blanding av sinne, tristhet, glede og irritasjon.

Jeg deler oppe hver og en av dem for og forklare litt hva det betyr for meg. Sinne er rettet mot meg selv, fordi jeg er som jeg er nå. Tristhet er fordi det som ikke er mer nå, egentlig kunne vært fint. Men det passer seg ikke nå. Det gjør meg trist og lei. Gleden er veldig sær. Jeg er litt glad for dette også. For nå kan jeg fokusere på meg. Og bare meg. Irritasjonen er der fordi det tok for lang tid og det var ikke jeg som så det selv. Igjen så jeg ikke meg selv. Det måtte noen andre til.sdr

Nå sitter jeg og lurer på når vinduene blåser ut av veggen her. For det er ikke noe trivelig vær. Ikke var det mulighet for trening her og regntøy burde jeg hatt med meg til trening, men heldigvis er det mer igjen av uken. Så jeg skal rekke og løpe.

Tålmodighet

Hva gjør man med tålmodighet, når man egentlig ikke har lært seg og styre den? Jeg kjenner jeg girer meg opp når ting tar for lang tid. Ta de programmene jeg jobber med. De er gamle og utdaterte, men det er det jeg har og jobbe med. Så jeg får ikke gjort noe med det. Det er der jeg har sjansen til og bli litt mer bevist på hvordan jeg reagerer. Hva jeg må se etter. Føle på. Det er ikke lett, men det er bare sånn.

Jeg har også de medisinene jeg tar. De tar lang tid og må justeres. Det tar tid. Det tar for meg alt for lang tid. Mange tenker på 2-4 uker som kort, men for en som bare vil ha stabilitet så er det en evighet. For lite og de fungerer ikke. For mye og de kan over tid ødelegge lever eller nyrer. (husker hvem av dem). Når jeg ser andre glede seg til ting som skjer om 6 mnd, så tenker jeg at jeg burde se litt lysere på at jeg kommer til og bli stabil, om 4 uker max. Og da kan jeg jo glede meg til og begynne på den kjempe jobben videre.

For jeg gleder meg faktisk til og kunne se på livet som noe godt. Fullføre prosjekter jeg starter på, og ikke gi opp. Vi kan jo si at det jeg gjør nå er ett prosjekt. Skrive om det og dele det. Hvis jeg klarer det. Vil dette bli en fast ting i livet mitt. Gi andre bedre forståelse av meg og for de menneskene rundt meg. Rundt andre med samme utfordringer som meg. Ingen av oss er like, og det er jo det som er fantastisk med og være menneske. Er det ikke?

Jeg skulle ikke skrive noe i dag, men da fikk jeg noe og gjøre mellom hver gang jeg ventet på noen forferdelig irriterende programmer jeg bruker. 😄 Ha en #psyktgoddag

Ufrivillig egoist. Eller bare egoistisk?

Flyturen til vestlandet gikk bra. Elsker og fly. Jeg pleier og sove vis jeg er sliten og trøtt på flyet. Jeg sovner gjerne ved gaten og våkner når vi lander. Ett godt eksempel på svingningene mine. Jeg følger ikke med på alt det positive rundt meg når jeg er på vei opp. Jeg ser bare en meter fremfor meg. Ser kun det at jeg er glad og «flink» til og være meg. Tenker sjeldent på andre. Er i min egen lille ego boble.

Det er her jeg skulle ønske at noen vekte meg og sa ifra. Hei! nå er det på tide og våkne. Se hva de rundt deg gjør. Gled deg litt over andres prestasjoner. En liten faen som rista meg litt (mye).

Men det er da jeg lander med ett smell. Dårlige følelser og brutte vennskap. Det er ikke før jeg lander at jeg ser hvor mye jeg klarer og ødelegge for andre og meg selv. Fordi jeg bare har tenkt på meg selv og hva jeg vil. De som er rundt meg har jo mål de også. De utfører drømmer de også. De trenger også støttespillere. Jeg føler ikke jeg har klart og være den. Den noen har kunnet lene seg på. Det er nok bare negativiteten som sier det, men det er jo det jeg sitter igjen med.

Jeg har hatt mye dårlig samvittighet for at jeg ikke klarer og glede meg over det andre utfører. Jeg tror ikke jeg klarer og glede meg over andres prestasjoner fordi jeg kanskje ikke har klart og glede meg over egne? Eller er dette noe jeg bare tror selv. Jeg føler meg hvert fall egoistisk når jeg er sånn som jeg er nå. For det er jo meg selv og jeg som skal finne ut hvordan jeg skal bane vei for og få ett litt mer stabilt liv. Det er nok den litt bedre typen egoisme, men like herlig så er det egoisme.

Det er litt vondt og tenke på at jeg som er i 30 åra må lære meg selv og kjenne på nytt. Jeg må finne balansen på alt. Det er også litt vondt og se at jeg må lene meg på andre, når andre ikke kan det på meg.

Det er alt for i dag. Det ble ett innlegg for mye, men i morgen kommer det nok ingen. Da er det så mye som skjer.

Det er ikke farlig og legge igjen en kommentar i bunn her. Spør gjerne hvis det er noe noen lurer på. Ha en strålende kveld.

Finne fokuset. Få kontroll over uroen.

I dag har det vært en samtale hos DPS. Vi snakket litt om den uroen jeg har. Som gjør ting så utrolig vanskelig. Som gjør at jeg ikke tenker rasjonelt. Som gir meg dårlig impulskontroll og forferdelig dårlig konsentrasjon.

Jeg skulle prøve og tenke etter hva som gjorde at jeg fikk uroen. Vilken tanker jeg hadde forut for disse hendelsene. Hva skjedde da. Jo. Jeg fikk den følelsen av uro igjen.

Skal være så ærlig og kalle en spade for en spade. Det jeg kaller for uro og adrenalin i disse tilfellene er egentlig sterke angstanfall. Sånn. Lettere og skjønne kanskje.

Tilbake til sak. Jeg fikk igrunn anfall av og tenke på anfall. Det var veldig skremmende. Jeg skal prøve de neste dagene og finne tanker og følelser som utløser dette. Som setter meg så utrolig ut. Som gjør at jeg ikke klarer og være meg. Som gjør meg til en som er helt uforståelig og irriterende. For jeg vil jo bare være den gode versjonen av meg selv. Jeg vil være en god person selv når jeg har dårlige dager.

Vil også takke alle som tok det her så utrolig bra i går. Det var ikke lett og dele denne siden med så mange kjente. Jeg setter så utrolig pris på dere som valgte og ta dere tid til og lese, skrive tilbake til meg og komme med så mange fine tilbakemeldinger. Takk for at dere er dere.

Impulskontroll på hjemmebane.

Det er noe jeg kjenner på om dagen. Dårlig impulskontroll. Det og presse på og presse på. Hvis den på andre siden ikke har lyst, mulighet eller bare vil ha litt ro. Så er jeg veldig, veldig slitsom. Jeg ender bare opp med og presse mennesker rundt meg vekk. Det er utrolig kjedelig, hvert fall når de ikke helt skjønner hvorfor jeg gjør det. Grunnen til at jeg gjør det er fordi på det tidspunktet jeg gjør det, så er jeg inne i en fase hvor alt går i hundre. Da er impulskontrollen på det dårligste. Det varer ikke mer enn noen timer toppen for min del. Det kommer og går. Jeg ser ikke selv hva jeg har gjort. Før det er for sent.

Det er ikke før da jeg ser at jeg ødelegger. Hvorfor skal det ta så tid. Hvor lar jeg det styre meg? Det kan ødelegge alt i fra vennskap til forhold. For jeg blir utrolig intens i disse periodene. Det som gjør vondest, er når de jeg irriterer rundt meg ikke skjønner eller ikke vil snakke med meg. For da får jeg ikke forklart meg. Noen ganger føler jeg meg bare som en belastning for mennesker rundt meg.

Dårlig impulskontroll har heldigvis holdt seg til de små tingene, og at jeg blir en smule overivrig når det kommer til enkelte ting. Heldigvis er dumt og si. For det er jo her det har ødelagt mest. Slik som forhold og vennskap. 5 dårlige meldinger eller telefonsamtaler er nok til og ødelegge.

Dere må ha en stress og problem fri dag.