Hva gjør man med tålmodighet, når man egentlig ikke har lært seg og styre den? Jeg kjenner jeg girer meg opp når ting tar for lang tid. Ta de programmene jeg jobber med. De er gamle og utdaterte, men det er det jeg har og jobbe med. Så jeg får ikke gjort noe med det. Det er der jeg har sjansen til og bli litt mer bevist på hvordan jeg reagerer. Hva jeg må se etter. Føle på. Det er ikke lett, men det er bare sånn.
Jeg har også de medisinene jeg tar. De tar lang tid og må justeres. Det tar tid. Det tar for meg alt for lang tid. Mange tenker på 2-4 uker som kort, men for en som bare vil ha stabilitet så er det en evighet. For lite og de fungerer ikke. For mye og de kan over tid ødelegge lever eller nyrer. (husker hvem av dem). Når jeg ser andre glede seg til ting som skjer om 6 mnd, så tenker jeg at jeg burde se litt lysere på at jeg kommer til og bli stabil, om 4 uker max. Og da kan jeg jo glede meg til og begynne på den kjempe jobben videre.
For jeg gleder meg faktisk til og kunne se på livet som noe godt. Fullføre prosjekter jeg starter på, og ikke gi opp. Vi kan jo si at det jeg gjør nå er ett prosjekt. Skrive om det og dele det. Hvis jeg klarer det. Vil dette bli en fast ting i livet mitt. Gi andre bedre forståelse av meg og for de menneskene rundt meg. Rundt andre med samme utfordringer som meg. Ingen av oss er like, og det er jo det som er fantastisk med og være menneske. Er det ikke?
Jeg skulle ikke skrive noe i dag, men da fikk jeg noe og gjøre mellom hver gang jeg ventet på noen forferdelig irriterende programmer jeg bruker. 😄 Ha en #psyktgoddag
WolfeRhino 