Angst og depressive tanker.

Selv distrahering. Det er jeg både god og dårlig på. Jeg har fått beskjed om og bli god på det. Når jeg må tenke på noe annet, enn all den negativiteten som plutselig kommer rasende. Noe den gjorde i dag. Da klarte jeg det rett og slett ikke. Så jeg dro ut for og lufte meg litt. I 40 minutter trava jeg rundt uten egentlig noe mål eller mening. Det slapp fortsatt ikke. 

Da satt jeg meg ned på pc’n igjen og gjorde det jeg skulle. Satt på musikk og slapp meg løs. Da gikk det ikke mer en 10 min. Det hjalp det litt og konsentrere seg om noe helt annet. Det var ikke før jeg satt i bilen og skulle til og kjøre. Da åpnet alle kanaler seg. Så der satt jeg i leiebilen og tuta. Det er jo ikke noe en mann i starten av 30 åra (Egentlig litt for nærme midten) skal sitte og gjøre.

Da slo det meg. Jeg hadde glemt en ting jeg skulle gjøre når slikt skjedde. Jeg skulle jo huske hva jeg tenkte før det skjedde. Hva som utløser disse anfallene. Det er ikke veldig lett når det har gått en time. Da klarte jeg det uten og tenke over det, og roe meg ned litt. Litt ironisk at jeg skulle flytte fokus ved og fundere på akkurat det som var problemet.  Jeg prøver fortsatt og huske hva det var som utløste det. En ting var i tankene når jeg satt der. Det var ensomhet. Teit ikke sant?!

Kom meg ned på hotellet, fikk tatt ett medisiner som skal hjelpe litt sånn umiddelbart(20-30min). Imellomtiden skjer det noe, noe jeg har/skulle holdt meg unna i noen dager(mulig det bare ble en). Det hjalp lite, så nå sitter jeg har og bena hopper. Jeg rister, men det er til det beste det som skjedde da. Det er til det beste for alle. Hvert fall for denne gangen. Så det begynner og roe seg litt. Det jeg sitter igjen med er en blanding av sinne, tristhet, glede og irritasjon.

Jeg deler oppe hver og en av dem for og forklare litt hva det betyr for meg. Sinne er rettet mot meg selv, fordi jeg er som jeg er nå. Tristhet er fordi det som ikke er mer nå, egentlig kunne vært fint. Men det passer seg ikke nå. Det gjør meg trist og lei. Gleden er veldig sær. Jeg er litt glad for dette også. For nå kan jeg fokusere på meg. Og bare meg. Irritasjonen er der fordi det tok for lang tid og det var ikke jeg som så det selv. Igjen så jeg ikke meg selv. Det måtte noen andre til.sdr

Nå sitter jeg og lurer på når vinduene blåser ut av veggen her. For det er ikke noe trivelig vær. Ikke var det mulighet for trening her og regntøy burde jeg hatt med meg til trening, men heldigvis er det mer igjen av uken. Så jeg skal rekke og løpe.

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s