Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 4.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1, Del 2 og Del 3. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 , for del 2 trykk her og for Del 3 her.

Det første møtet med en psykiatrisk institusjon er utrolig skremmende. Det er plassen du bare hører om når du er yngre. Det er der alle de gale havner. Det er ingen som vil hit. Første gangen jeg ble «lagt inn», var jeg 18 år.

Burde nok vært der tidligere, men slik var det ikke.

Jeg våkner, det tar tid før jeg skjønner hvor jeg er og hvorfor. Du vet når du har vært på fest dagen før og du faktisk har avtalt at du skal sove hos noen du kjenner? Når du våkner der og ikke skjønner. Du bruker 5 sekunder på og skjønne hva, hvor og hvorfor. Den følelsen lå jeg med da. Det tok meg sikkert 15 minutter og skjønne hvor det var jeg hadde ramlet inn.

Det tok meg nye 40 minutter og åpne døra, hvorpå jeg hører en som roper » Hun har faen meg klart og hoppe ut vinduet».

Da stengte jeg døra igjen og ventet. Jeg var livredd for og gå ut i felles arealet. Gå ut av rommet mitt. De kom inn og spurte flere ganger/ba meg komme ut, men jeg viste ikke hva som var der ute.

Jeg gikk ut og hilste på noen av de andre 3 timer etter at jeg våknet. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Disse er noen av de søteste, rareste, mest omtenksomme, kjærlige og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang, klart noen av dem var laaaangt nede, men til og med disse hadde noen positive sider av og til. De fleste delte på det meste, til og med ting du ikke ville ha, men det gjorde ingen ting. De ville bare vise at de var snille og brydde seg om alle.

Dette oppholdet spurte de meg ut om alt. Da mener jeg ALT. Som 18 og sykt usikker er det lett og lyve. Det er lett og ikke ville fortelle. Jeg har da ikke anelse om hva det er som feiler meg. Det har ikke legene heller. Jeg er der i 7 dager og slipper ut. Ingen som vet. Alle tror det er oppmerksomhets syke. Jeg føler meg dum og sliten. Mennesker rundt meg føler jeg ser ned på meg. For ryktet sprer seg fort. Ild i tørt gress?

Iløpet av disse 7 dagene er jeg vitne til ei som ikke vil leve mer, 2 som stikker av og sikkert 400 runder med idiot. Så det er ikke så mye drama på disse plassene, men alvorligheten ligger i lufta. Den er tung, veldig tung.

Jeg var utrolig glad når jeg kom ut fra avdelingen der jeg var, og sa til meg selv at jeg aldri skulle tilbake igjen. Fikk beskjed om og skjerpe meg, men det er ikke lett når man ikke vet hvordan man skjerper seg og hvorfor man skal. For jeg kom tilbake igjen. Da var det alvorligere.

Dette var slutten på denne serien. Eller er det det??

Det er det ikke. For Del 5 om en time.

Det er konfrontasjonen som ikke skulle skje nå. Følg med.