Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 5.

Konfrontasjonen.

Jeg var innom foreldrene mine sist helg. Skulle bare innom og si hei til moren min og spørre om litt rundt de første gangene jeg fikk utbrudd og det var krise. Vi snakket litt om hva som hadde skjedd når i tenårene mine. Jeg spurte om hun viste om noen av de verste tilfellene med faren min hjemme. Det gjorde hun ikke.

Det er jo ikke mulig og få med seg alt. Så jeg sa hun ikke skulle få noe dårlig samvittighet for alt dette. Hun har jo vært midte oppi det med en mann som ikke har vært bra.

Da kom han ned fra andre etasje.

Han gikk rundt og ja, viste vel ikke hva han drev med. Han var utfor en ulykke i vinter. Hvor han dro på seg ett kraniebrudd. Dette hadde ikke skjedd vis han ikke hadde drukket. Etter dette har han egentlig vært flink og ikke rørt alkohol. Så klart har han feilet ett par ganger, men denne kvelden var han full igjen. Jeg ble frustrert og sint.

Han skulle absolutt snakke om da jeg var liten og hvor gøy jeg hadde det når jeg var med han på jobb. Dette er jo sant, for der fikk jeg gjøre morsomme ting. Han ville også absolutt snakke om barndommen min, og sa at jeg hadde jo hatt det bra!

Det var da jeg ikke klart og holde det inne. Han fikk høre hvor «snill» han hadde vært. Alle de verste opplevelsene jeg hadde hatt med han.

Han husker jo så klart ikke dette. For han påsto at han hadde vært full hver gang. Det er jo ikke sant, dette er heller ikke en unnskyldning.

Jeg fortalte han hvor store problemer jeg har hatt med dette senere i livet. Han sa da «Jeg er utrolig lei meg for at jeg var en idiot, men» Da stoppet jeg han. For det mennet kunne han holde for seg selv. Han skulle fortelle meg om hvor mye lengre han hadde levd enn meg. Han vil ha frem seg selv. Han vil ha frem at han ikke var frisk han heller.

Jeg er ikke frisk jeg heller, men jeg får hjelp. Det skulle han også ha fått, ikke latt det gå utover den eldste. En som da kanskje fikk utløst ett problem litt for tidlig. En som ikke ble fanget opp av skoler. En som ikke klarte skole, men jeg har klart meg i jobb. Det er noe jeg faktisk har klart og få til.

Jeg var han som ikke var god nok, hverken hjemme eller på skolen. Han som hadde så dårlig selvtillit at det var det samme om jeg fikk kjeft på skolen eller hjemme. Han som ikke ville hjem fordi han var der.

Takk for at dere tok dere tid til og lese denne langtekkelige historien på 5 deler. Det er ikke lett og skrive om, det er ikke lett og snakke om heller. Dette er noe jeg må lære meg og enten leve med, eller forkaste. Jeg satser på at jeg klarer og leve med det. For han som har gjort deler av livet mitt surt for meg lever ennå. Han kommer jeg ikke bort fra. Han kommer ikke til og skjønne hva han noen gang har gjort. Jeg velger og ikke ha for høye tanker om han lengre. Det har gjort vondt, men han skal ikke få være skylden til at jeg ikke klarer meg.

|Del 1|Del 2|Del 3|Del 4|Del 5|

Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 4.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1, Del 2 og Del 3. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 , for del 2 trykk her og for Del 3 her.

Det første møtet med en psykiatrisk institusjon er utrolig skremmende. Det er plassen du bare hører om når du er yngre. Det er der alle de gale havner. Det er ingen som vil hit. Første gangen jeg ble «lagt inn», var jeg 18 år.

Burde nok vært der tidligere, men slik var det ikke.

Jeg våkner, det tar tid før jeg skjønner hvor jeg er og hvorfor. Du vet når du har vært på fest dagen før og du faktisk har avtalt at du skal sove hos noen du kjenner? Når du våkner der og ikke skjønner. Du bruker 5 sekunder på og skjønne hva, hvor og hvorfor. Den følelsen lå jeg med da. Det tok meg sikkert 15 minutter og skjønne hvor det var jeg hadde ramlet inn.

Det tok meg nye 40 minutter og åpne døra, hvorpå jeg hører en som roper » Hun har faen meg klart og hoppe ut vinduet».

Da stengte jeg døra igjen og ventet. Jeg var livredd for og gå ut i felles arealet. Gå ut av rommet mitt. De kom inn og spurte flere ganger/ba meg komme ut, men jeg viste ikke hva som var der ute.

Jeg gikk ut og hilste på noen av de andre 3 timer etter at jeg våknet. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Disse er noen av de søteste, rareste, mest omtenksomme, kjærlige og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang, klart noen av dem var laaaangt nede, men til og med disse hadde noen positive sider av og til. De fleste delte på det meste, til og med ting du ikke ville ha, men det gjorde ingen ting. De ville bare vise at de var snille og brydde seg om alle.

Dette oppholdet spurte de meg ut om alt. Da mener jeg ALT. Som 18 og sykt usikker er det lett og lyve. Det er lett og ikke ville fortelle. Jeg har da ikke anelse om hva det er som feiler meg. Det har ikke legene heller. Jeg er der i 7 dager og slipper ut. Ingen som vet. Alle tror det er oppmerksomhets syke. Jeg føler meg dum og sliten. Mennesker rundt meg føler jeg ser ned på meg. For ryktet sprer seg fort. Ild i tørt gress?

Iløpet av disse 7 dagene er jeg vitne til ei som ikke vil leve mer, 2 som stikker av og sikkert 400 runder med idiot. Så det er ikke så mye drama på disse plassene, men alvorligheten ligger i lufta. Den er tung, veldig tung.

Jeg var utrolig glad når jeg kom ut fra avdelingen der jeg var, og sa til meg selv at jeg aldri skulle tilbake igjen. Fikk beskjed om og skjerpe meg, men det er ikke lett når man ikke vet hvordan man skjerper seg og hvorfor man skal. For jeg kom tilbake igjen. Da var det alvorligere.

Dette var slutten på denne serien. Eller er det det??

Det er det ikke. For Del 5 om en time.

Det er konfrontasjonen som ikke skulle skje nå. Følg med.

Starten på ett liv med opp og ned turer Del 3.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1 og Del 2. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 så kommer du rett dit. For del 2 trykk her.

Vil starte med og si at jeg fortsatt har ett forhold til faren min, vi er ikke uvenner. Han har blitt syk nå som han er eldre, hukommelsen er sviktende og han sliter med selvinnsikt som har blitt borte oppigjennom årene med tungt alkoholmisbruk. Så selv om han har vært som han har vært så er han fortsatt faren min. Jeg trenger ikke være venner med han, men jeg oppfører meg hvert fall. Jeg snakker ikke ned til han eller er frekk og ufin. Han har nok hatt sitt og slite med. Bare synd det måtte gå utover noen andre.

Så kommer ungdomskolen. Det er her alle har vanskelige perioder. Her kjørte jeg masse trial. Jeg fikk ut masse energi og fikk trent meg sliten. Jeg hadde det egentlig greit her. Etter forholdene. Jeg gjorde ikke mye ut av meg. Jeg var nok ferdig skremt og selvtilliten borte i starten av denne perioden. Fikk nye venner og noen nye hobbyer. En av disse hobbyene holder jeg til dels på med ennå. Når jeg vil litt bort i fra virkeligheten. Da er det godt og kunne skru på pc’n og spille litt. Spille bort det som er rundt meg og snakke med venner på nett.

Det var på denne tiden jeg kjente at jeg ikke ville mer og ikke var verdt noe. Jeg var utrolig flink til og skjule det. Tror ikke det er mange som vet at det på denne tiden var hvor jeg planla og kanskje gjøre det slutt. Jeg klarte aldri og komme så langt og det er jeg utrolig glad for i dag.

Det er noen faktorer som har spilt inn på denne tiden. Som fikk meg videre en stund til. Det er moren min, brødrene mine, trialen og en ting til. Ikke le nå, men jeg gikk på TenSing i denne perioden. Hver fredag. Da var det kor. Hadde jeg ikke vært der, hadde jeg nok gjort masse jeg ikke skulle. Disse personene og aktivitetene holdt meg i gang.

På videregående gikk det litt bedre i starten, men som med alt annet jeg startet på rundt de tidene så ga jeg opp her etterhvert også. Jeg sto i alle fag på grunnkurs, men på VK1 gikk det nedover. Jeg kjedet meg, var distrahert og ukonsentrert igjen. Igjen var det bare bråk hjemme.

Da var det på tide og komme seg ut hjemme fra, og jeg søkte stipend på særskilt grunnlag. Dette fikk jeg innvilget og jeg flyttet sammen med 2 brødre og dama til han ene. Vi var da 4 stykker. Jeg var nok den som var den vanskeligste av oss der. Det var ett turbulent år. Dette skoleåret var første året jeg var lagt inn på psykiatrisk avdeling. Knakk hånda også, det var faktisk bedre enn og knekke psyken. Det syns hvert fall.

Det var også dette året jeg fikk kniven på strupen. Bokstavelig talt. Jeg var hjemme en helg fordi familie fra ett annet skandinavisk land var på besøk. Jeg syns alltid det var gøy og ha onkel og tante på besøk. De skulle legge seg en kveld og sto ute. Jeg hadde sittet litt på pc’n. Da kommer han inn og kjefter. Fordi jeg spilte for mye, heller det enn og drikke sånn forresten. Han hadde kniven hånda. Dro den opp til halsen min og var helt blodrød i ansiktet. Jeg sto der, og ba han om og skjære. For jeg var egentlig klar for det. Jeg var lei han og livet. Da tok han den vekk og skjønte egentlig ikke så mye tror jeg. Da gikk jeg.

Klokken 01:00 på natta banket jeg på døra til henne jeg var sammen med. Forklarte hva som hadde skjedd til moren hennes. Der fikk jeg lov til og sove. Heldigvis. Så utrolig stressfullt det har vært. Jeg skjønner i etter tid hvorfor jeg ikke klarte og konsentrere meg og få til skole.

Utrolig nok kom jeg meg igjennom skoleåret, jeg fikk stryk i noen fag, men kom meg videre til VK2. Her gikk det ikke i det hele tatt. Der fikk jeg ikke lov til og bli i mer enn ett halvt år. Da fikk jeg brev om at skolen ikke kunne bruke mer ressurser på meg. Ikke her heller klarte noen og fange opp at jeg kanskje ikke hadde det så bra. Det gjør litt vondt i etter kant og tenke at man var så usynlig. Ikke ble sett av voksne, som i skole sammenheng burde fanget opp en «sånn en» som meg. Gjennom nesten 3 år på videregående. Det kjenner jeg stikker litt.

En annen episode er når jeg hadde vært ute og med henne jeg var sammen med når jeg var 18 år. Vi hadde vært ute på byen og feiret bursdagen hennes. Det gikk kjempebra, vi reiste hjem tidlig også. Jeg var hjemme til halv ett den kvelden. Da fikke jeg beskjed om og gå å legge meg av faren min. Jeg tenkte at «Ja. jeg bare gjør det». For jeg var sliten. Fem minutter etter at jeg hadde lagt meg kom han dundrende opp trappen. Slang opp døren inn på rommet mitt. Kastet seg over meg og tok kvelertak. Jeg husker det ble mørkt en 2-3 ganger. Jeg tenkte mellom 2 og 3 at når han slapp opp neste gang så måtte jeg få han av meg.

Det gjorde jeg, det er noe med at man vil overleve. Instinktene slår inn, jeg fikk kastet han av meg og ned på gulvet. Da krøp han sammen og ventet nok på og få bank.

Jeg er ikke slik, jeg ville ikke det så jeg kjeftet på han. Mest fordi begge brødrene mine sto og så på, de var lei seg. Moren min hadde da allerede ringt politi. Vi fikk dem ut. Jeg husker jeg ga begge brødrene mine klemmer. Jeg var mest redd for dem.

Betjentene fikk meg til og droppe anmeldelse, av den grunn at det var faren min. Det angrer jeg på den dag i dag. At jeg hørte på politiet, de man skal høre på. Her skulle jeg ikke hørt på dem. Han havnet på glattcelle uansett, for han skulle jo krangle med dem.

Dette hadde ikke skjedd i dag. Det skulle ikke skjedd den gangen, men i dag hadde det ikke det.

Jeg tror at det har blitt utløst tidligere enn det skulle ha gjort. Dette tror jeg kan spores tilbake til hvordan det var hjemme. Jeg tror det er lettere nå, det og være åpen om psykiske lidelser. Jeg tror skolene er blitt flinkere til og se det. Det er godt og vite at andre kan få hjelp når de trenger det, i tide.

Det er her jeg skal avsløre at det ikke er slutt ennå. Denne historien blir lengre.

Del 4 ligger her.

Mitt eget ansvar. Med hjelp.

Dagen i dag startet jeg med og høre på musikk, kjenne på at jeg ligger alene i senga. Det har jeg tenkt til og fortsette med lenge. Jeg trenger og være alene. Helt alene, selv om jeg ikke vil akkurat nå. Jeg må være alene, fordi jeg må lære og bli glad i meg selv.

Da kan jeg ikke ha ett forhold, for skal vi være ærlige, så hadde det ikke gått spesielt bra og ha noen nå. Det har jo ikke fungert med noen frem til nå. Det til dels min feil. Noen ganger bare min feil. Stort sett bare min feil. Når jeg blir enig med meg selv.

Jeg kan ikke ha noe forhold. Det stikker veldig og si det og tenke det. For når man i 30 årene og fortsatt ikke skjønner hvordan ting fungerer. Ja, da stikker det og si at jeg ikke får til den enkle, men utrolig kompliserte situasjonen som ett forhold er. Jeg mener ikke det er enkelt, men det er enkelt og snakke sammen. For meg er det enveis kommunikasjon.

Det og gang på gang føle seg mislykket fordi,(Skal være ærlig igjen) det har vært alt for mange forhold, som ikke har fungert. Spontaniteten, impulsene og hastigheten på ting er aldri en god start. På noe som helst.

Det skal jeg til og lære meg nå. Hastigheten er utrolig viktig i starten. Ikke gå for fort. Det må gå tregt. Veldig tregt. Det skal jeg lære meg når jeg er klar for og prøve igjen. Få kontroll på impulsene, få kontroll spontaniteten.

For det og ikke være frisk uten og ha innsikt og skjønne det selv. Det kan gjenspeile de jeg finner. Ikke alltid så klart, men ofte. Jeg trenger ikke ett forhold basert på overfladiske verdier og ville følelser. Jeg trenger noe som kommer fra bunnen, fra toppen og innenfra.

Det første steget blir og holde seg unna disse følelsene som gjør meg gal.

Ja, jeg har lov til og si det, gal! 😝

Starten på ett liv med opp og nedturer Del 2.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1 ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 så kommer du rett dit.

Vil starte med og si at jeg har fortsatt ett forhold til faren min, vi er ikke uvenner. Han har blitt syk nå som han er eldre, hukommelsen er sviktende og han sliter med selvinnsikt som har blitt borte oppigjennom årene med tungt alkoholmisbruk. Så selv om han har vært som han har vært så er han fortsatt faren min. Jeg trenger ikke være venner med han, men jeg oppfører meg hvert fall. Jeg snakker ikke ned til han eller er frekk og ufin. Han har nok hatt sitt og slite med. Bare synd det måtte gå utover noen andre.

Alle har hatt sine utbrudd en gang i livet, faren min hadde det bare hele tiden. Man skulle alltid passe på hvordan humøret hans var,»Trå på eggeskall», vil heller kalle det og gå på lava eller stål-spon. Dette var utrolig slitsom, i alle fall for en som kanskje var litt utagerende.

Jeg husker ikke mye fra barneskolen. Ikke annet enn at jeg vist nok ikke klarte og konsentrere meg. En av grunnene til dette var jo at jeg ikke hadde det bra hjemme med faren min. Fordi han var som han var. Spilte på frykt hele tiden, han pratet til meg som om jeg var ett null. At jeg skulle skjønne hvordan man var som voksen. Dette i barneskole alder. Hvordan i all verden skulle jeg skjønne det!

Jeg skal ikke påstå at jeg var veldig lett og ha med og gjøre, men hvorfor husker jeg bare det dårlige med han, men ikke med moren min. Moren min har alltid vært der. Hun er det herligste menneske jeg vet om. Hun var streng hun også, men på en riktig måte hvis dere skjønner.!? Jeg kan ikke annet en takke moren min. Hver gang jeg har dummet meg ut. Har trengt hjelp, eller bare har måtte snakke med noen. Da har hun stilt opp. Kall meg gjerne mammadalt, men det er ingenting som slår en god mor.

Sinne, sinne og atter sinne. Hei du(mitt navn). Hva faen er det du driver med?? Se te hælvete og slutt med det der. Slutt sa jeg. Faen. Ska du ha juling ell. Forbanna dritt unge. Så tok han det jeg hadde leika med på gulvet og knuste det og viste knyttnevene. Da var jeg rundt 5 år. Det er det eneste jeg husker av ham når jeg var så liten.

Hva tenker en på 5 år da? Jeg husker bare at jeg var liv redd. Han gjorde meg ikke noe, men jeg viste jo ikke bedre. Det skulle ta meg 14 år før jeg turte og ta igjen med han. Jeg utfordret han mange nok ganger innen den tid. For det eneste han skjønte var vold og trusler. Jeg var ikke der. Jeg er fortsatt ikke der, jeg får heller juling. Helst så vil jeg slippe vold og trusler.

Det var alltid samme frase som kom når jeg sa i fra om de som plaget meg på skolen. «Er du pysete? Du kan jo bare gi dem juling». Det var ikke noe jeg likte eller syns noe om. Så jeg gikk hele skole tiden min som en som ikke turte og si ifra lengre. En som ikke turte og stå fremfor forsamlinger og si noen ord. Jeg lot være og gjøre lekser tilslutt også. Hva var vitsen? Jeg var jo bare en dumskalle som ikke var flink nok. Fordi jeg var så distrahert og ukonsentrert. Noe som igrunn kan spores tilbake til han.

De ville på barneskolen ha meg sjekket for AD/HD. Det ville ikke faren min, for meg var det plutselig ikke noe galt med, jeg var bare ikke flink nok. Uansett hvor mye jeg prøvde så var jeg tilbake til start, det var ikke mange «feilene» som skulle til for og trigge sinnet hans. I etter kant har jeg blitt fortalt at denne ut-ageringen og det de trodde kunne være AD/HD antageligvis skylles hvordan han var hjemme.

Det er nok flere faktorer som slo inn på at det brøt ut så tidlig som det gjorde. Det som er veldig synd er at det burde vært plukket opp av skolen.

Det ble det aldri…

 

Takk igjen for at dere har kommet dere helt hit. Neste del om en uke. Da avslutter jeg om faren min og går over på skolen.

Ha en (P)sykt god helg.

Starten på ett liv med opp og nedturer. Del 1.

Hei alle kjente og ukjente. Dette blir en lang en, derfor har jeg bestemt meg for og dele den opp i flere deler. Første del kommer ut i dag, så er det de neste fredagene fremover.

Vil starte med og si at jeg har fortsatt ett forhold til faren min, vi er ikke uvenner. Han har blitt syk nå som han er eldre, hukommelsen er sviktende og han sliter med selvinnsikt som har blitt borte oppigjennom årene med tungt alkoholmisbruk. Så selv om han har vært som han har vært så er han fortsatt faren min. Jeg trenger ikke være venner med han, men jeg oppfører meg hvert fall. Jeg snakker ikke ned til han eller er frekk og ufin. Han har nok hatt sitt og slite med. Bare synd det måtte gå utover noen andre.

Dette blir litt om meg og min bakgrunn. Hva som kan ha utløst min bipolar lidelse og depresjoner i det jeg tror er en altfor tidlig alder. Det er andre som har opplevd verre ting en meg. Det er jeg klar over, men like herlig vil jeg fortelle min historie. Jeg bryr meg ikke om noen leser eller følger med. Jeg bruker dette her som ett forum for meg selv hvor jeg får satt ord på det. Jeg leser innleggene mine mange ganger før jeg legger dem ut. Da ser jeg også hva jeg tenker, dette gjør det lettere for meg og bearbeide. Så denne historien er langt ifra så ille som mange andre som sliter med sin bakgrunn og lidelser.

Jeg vil starte med og si at jeg er imellom 30 og 35 år gammel. Jeg burde hatt kontroll på følelser, livet og forhold, det har jeg ikke ennå. Jeg følte jeg hadde det i en periode på 9 år nå, men så kom det tilbake. Slo meg rett ned. Har hele sommeren hatt det supert. Trodde jeg, men det var manien som stod på døra og jaga meg opp. Før har jeg klart og se det selv, ikke i år. Da ble lege kontaktet, for jeg ville jo ikke lengre ned. Jeg ble liv redd. Det jeg så på som uro og adrenalin var i realiteten angstanfall. Det var det psykiateren sa.

Søvn var tilnærmet lik null. 1,5 til 3 timer hver natt. Noen ganger gikk det 2 døgn før jeg sov.Norge

Jeg er i full jobb, jeg elsker jobben min. En av de få tingene jeg ser på som positivt. Derfor er jeg ikke sykemeldt nå, dette fordi jeg ser på det som mental trening og gå på jobb. For jeg må slite ut hode mitt, det gjør jeg her.

Jeg har en hobby jeg elsker, men som jeg ikke har hatt motivasjon eller lysten til. Det gjør vondt når man ikke vil gjøre det man elsker.

Jeg hadde det første utbruddet mitt i midten av tenårene. Det var ingen som så det, ville ikke leve mer, men jeg var heldigvis for feig til og gjøre noe med det. Livslysten var borte. Jeg viste det ikke til noen, hvis man gjorde det, viste at man var lei seg eller gråt. Da var du pysete i følge han som skulle være forbildet mitt. Faren min. Han har aldri vært noe forbilde. Eller. Jeg trodde han var det en gang, men det har jeg skjønt i voksen alder at han aldri har vært.cof

Det er jo ikke meningen at det skal være sånn når du er 14-16. Da skal det være fest, første dama du styrer med, moped/scooter og surr. Ja du skal surre litt, men på den måten du kan le av i voksen alder. Jeg husker ikke så mye av den gode tiden, foruten at jeg kjørte trial. En motorsykkel sport hvor man hopper rundt i skogen og balanserer seg gjennom hindere. Dette var noe av det morsomste jeg husker, turene vi hadde rundt i Norge for å kjøre løp. Dette hjalp meg nok mye.

Jeg fikk jo gjøre det jeg syns var gøy da. Jeg festet også, men det var ikke før jeg hadde moped og kunne kjøre rundt selv. Da begynte jeg og drikke på fest også, ingen god kombinasjon. Kjøretøy og alkohol. Jeg sluttet og høre på foreldrene mine rundt disse tidene også. Fra fylte 16 så begynte det og gå nedover, jeg var lei faren min.

Han hadde holdt kontrollen på meg med jernhånd, men nå hadde jeg friheten min. I form av 2 hjul og 50 kubikk, det likte han dårlig. Han hadde alltid vært truende frem til dette også, likte og vise at han hadde makten og kontroll. Kan vel si at det var en form for psykisk terror frem til da.

For det skulle bli verre.

Takk for at dere har lest dere igjennom Starten på ett liv med opp og nedturer Del 1. Neste fredag kommer del 2.

Liten endring. Del 2 kommer i morgen kl. 12:00. Denne historien kommer i 5 deler. Del 3 kommer neste fredag. Del 4 neste lørdag og del 5 kommer om 2 uker.

(P)sykt god helg.