En fantastisk person.

Det og møte noen av samme sind, er ikke noe jeg gjør så ofte. Det er riktig nok mange på snap kontoen og på mail som sender inn til meg, og det er super hyggelig og jeg setter umåtelig stor pris på det.

Men det og faktisk skrive med noen som vet hvem jeg er og vet hvordan jeg ser ut er lik null. Da mener jeg som er i samme situasjon som meg. Som er bipolar.

Som er på samme eller i nærheten av samme stadie som meg. Det er utrolig befriende, og fantastisk.

For jeg er på vei til og bli kjent med en person som vet akkurat hva jeg snakker om, og jeg vet hva denne personen snakker om. Det er nytt for meg. Jeg har noen rundt meg til vanlig som er til stor hjelp. Evig takknemlig for dem, men det her er nytt. Vi skjønner hverandre.

Ett eksempel er, kanskje litt teit, men lange og utdypende meldinger. Ikke mange som gjør akkurat det samme. Vi har like meninger og syn på hvordan vi takler og ikke takler denne utfordringen. Vi takler mye av det ulikt, men fellesnevneren her er at det er kaos i våres systemer. Vi er systemløse med system. De to siste dagene har vi skrevet mye frem og tilbake og funnet mange likheter med hverandres situasjoner. Det er utrolig godt.

Jeg har hatt noen mørke tilbakefall de siste dagene, men det og prate med noen som skjønner og er i eller har vært i situasjonen er befriende. Det hjelper en hel del. Jeg tror ikke personen skjønner hvor mye jeg setter pris på meldingene vi utveksler.

Vi har delt tanker, vi har delt det mørket som vi har i oss. Vi har delt lyse sider. Vi har delt musikk med hverandre, og den musikk smaken er veldig lik. Vi deler samme oppfatning av hvor viktig musikken er for oss. For meg fortrenger den mange av de verste tankene, den setter lyd på følelsene mine. For denne personen er det ganske så likt.

Det er ikke ofte man finner en som deler like mye. Vi er nesten jevngamle *kremt*. Jeg føler meg nesten gammel i forhold, men den andre tinger jo at vi møttes igjennom sosiale medier. Helt uten og vite noe om hverandre enn at vi hadde samme lidelse. Det viser seg at når vi begynner og skrive sammen. Så er jeg ett sted på vestlandet, dagen etter måtte jeg spørre hvor i landet personen kommer fra. Jo da. Hun bor i nabo byen. Tilfeldigheter tenker mange, men jeg er ikke sikker.

Det skal du ha, du er ganske så fantastisk, fantastisk god og snakke og dele denne situasjonen her og alt annet med. Du har lyst opp en ganske så trist og mørk uke. Du er en utrolig bra person og alt vil gå din vei også. Det gjør det til slutt for oss alle, du har ingen ting og være redd for.❤️

Jeg er utrolig glad for og ha fått en slik kontakt. Det er noe som har manglet. ❤️

Opplevelser fra motparten: Jenta fra dalen.

For mange år siden ble jeg sammen med ei jente fra en dal i Norge ett sted. Hun her hadde en av de beste dialektene jeg kjenner til dags dato. Hun er 3 år yngre en meg. Tror ikke faren hennes likte meg noe spesielt. Det hadde han nok god grunn til, for jeg var ikke veldig omtenksom. Ikke misforstå meg, jeg var utrolig glad i denne jenta.

Jeg sendte melding og spurte henne om noe fra tiden vi var sammen. Jeg tenkte jo at det var ett rart spørsmål og komme med, for jeg spurte rett ut om hvordan hun så situasjonen. Jeg ville ha ett innblikk hos motparten under en av de verste krisene jeg hadde for mange år siden. Se hva jeg kunne lære og hva andre hadde lært av det. For det er jo ikke noe og legge skjul på at jeg ikke har hatt så god selvinnsikt. Jeg ville høre det fra noen som ikke kommer fra nærmiljøet.

Hun var så god og snakke med og vi hadde fra første stund en super god kontakt, men jeg var ikke der for henne. Jeg var der kun for meg selv og bare meg. Det var meg meg meg. Det er ikke noe man skal i ett forhold, uansett hvor ung man er. Jeg hadde krise på krise, hun var der på tlf. Alltid. Det var alltid noe.

Det at det alltid var ett eller annet er noe jeg har hørt igjen og igjen. Jeg vil ikke skylde på sykdom, men det er noe med impulskontroll og spontanitet. Disse to tingene fungerer utrolig dårlig når jeg blir usikker og selvtilliten er dårlig. Da søker jeg bekreftelse og forståelse, hele tiden. Dette gjør at jeg blir utrolig slitsom og pågående.

Jeg klarte ikke være der for henne. Så skjedde det en kveld, hvor jeg ville gjøre det slutt på livet og alt, jeg ringte henne. Da sto jeg på rekkverket på en bro, jeg får kontakt og sier hva jeg holder på med. Hun prøver så godt hun kan og snakke meg bort fra dette. Så kutter tlf, her kommer politiet inn i bilde og drar meg vekk mens jeg har henne på tlf.

Da hører hun ikke mer på 2-4 dager. Hun vet ikke hva hun skal gjøre, hvem hun skal ta kontakt med. Hun tørr ikke ringe foreldrene mine, brødrene mine. Hva gjør jeg?

Ingenting.

Jeg tar tilslutt tlf etter disse dagene. For jeg tørr ikke ringe henne, jeg er så full av skam. Jeg tror alt er kjeft og sinne. Det er slik jeg har gjort i etterkant også, bare stenge alle ute når jeg tror det kommer til og bli helvete, eller hvis det er ett helvete.

Hun har da bestemt seg for at dette forholdet må bli slutt, men ikke før jeg tåler og høre det.

Det går en god stund hvor hun har bestemt seg for at vi er sammen når vi snakker over tlf, men ikke når vi ikke har kontakt. Jeg er så glad for at hun valgte det, som en slags forsvarsmekanisme. Hun følte kanskje at hun er kald og rolig, men dette er jo naturlig i en slik situasjon.

Hun var bare smart, så utrolig smart. Dame med så mye ben i nesen skal man lete lenge etter.

Hun ville hjelpe meg på vei før hun ga beskjed om hva som skulle skje. Det gjorde hun også, hun var der i tide, men det er jo feil. For hun skulle stengt meg helt av. Beskyttet seg selv, for jeg var ikke bra for henne.

Hun har fortalt meg i etterkant at hun føler hun lærte noe av det, at hun ble sterkere av det. Det er synd at man skal lære slike ting så tidlig, men hun sier at hun er glad for det nå. Hun sier også at hun har funnet det positive i meg og den tiden vi var sammen.

Hver gang jeg snakker med henne så er det som om vi snakket dagen før, god kontakt og praten går lett. Hun er en av de personene det kan gå både 7 og 8 år mellom hver gang vi snakkes og det føles ikke unaturlig ut når vi snakker.

Det her er for og få litt innsikt i hvordan jeg har vært mot de jeg har hatt i livet mitt. Det er ikke gøy for noen når det står på som verst. Høyt høyt høyt høyt, og rett ned. Jeg har noen eksempler og ta av, men jeg ville ha hennes versjon. Hun som ikke legger noe mellom, men som sier det som det er, og ikke er herfra.

Også gleder jeg meg til og snakke med henne igjen om tja. Si 3 år kanskje?

Det kommer noen eksempler til, for jeg er ikke ferdig med og finne ut hvordan jeg skal bli. Det har jeg ikke startet med ennå. Jeg trenger tilbakemeldinger, så hvis du leser dette og føler du vil/har noe og legge til, så gjør det. Link i bunnen.

Send meg gjerne en mail, og gi meg tilbakemelding.

Ny uke nye muligheter

Denne ukens mål.

Jeg skal ha spørsmål klare til intervju. For denne uken skal jeg intervjue 3 personer som har stått eller står meg nær. Jeg skal få ut hvordan jeg var og er. Få andres perspektiv på meg og min oppførsel under de verste periodene mine. Det blir tøft og grave i, men jeg gjør det for andre og meg selv. Jeg vil lære av feil jeg ikke har sett selv. Jeg vil at andre kanskje kan lære av det.

Det er en tung oppgave jeg begynner på nå. Det er mange som har noe og si om meg og min oppførsel. Det har vært vanskelig og finne personer som jeg ville ha med og ikke minst vil være med. Jeg sliter med nr 5. Der tror jeg at jeg må se meg etter en ny person.

Nr 1 har ikke godkjent det jeg har skrevet ennå. Så serien blir utsatt frem til det skjer. Jeg skjønner at det ikke er godt for andre heller. Så det tar den tid det tar. Jeg vil jo ikke gi ut noe som ikke stemmer.

Det og skrive om egne følelser og seg selv, det er ikke så vanskelig. Det og skulle skrive for andre og om andres følelser er vanskelig. Der må jeg få det riktig, så jeg ikke trår noen på tærne og skriver usant.

Mer om dette senere.

Jeg skal gjøre en god jobb på Vestlandet denne uken. Det skal startes opp, programmeres og inn reguleres. Gøy med teknologi. Gøy og se hvor langt man har kommet.

Jobben min er litt sær, den er til tider vanskelig og forklare uten og gå ned på krydderskje nivå. Så den skal jeg ikke gå i detalj på. Eneste jeg vil si er at jeg elsker jobben min.

Jeg hater og gjøre feil i arbeidet mitt, det tror jeg alle gjør. Hvert fall hvis man har litt stolthet rundt jobben sin. Jeg gjorde feil for 2 uker siden, det har jeg dårlig samvittighet for ennå. Hvert fall når andre må rydde opp etter meg.

Så denne uken skal jeg ikke gjøre feil. Denne uken skal jeg skrive flere innlegg om dagen. Og flere jeg ikke skal legge ut på flere dager. Gjøre litt forarbeid.

Hva skal dere denne uken?

Dagen i går

I dag var jeg tregt ute med og skrive noe. Jeg er passe sliten i dag etter og ha vært i bursdag i går. Det var veldig gøy, det er litt sånn at jeg kommer ut av komforsonen min. Jeg trenger noen nye opplevelser fremover, litt annet enn DPS, blodprøver og leger. Jeg trenger litt positivitet.

Jeg er egentlig ikke så veldig utadvendt med nye mennesker rundt meg. Det er nok ikke mange som mener det, men det er fordi dem kjenner meg. Da går praten lett og jeg er «normal».

Jeg lovet meg selv en annen ting i går også, det var at jeg skulle være hjemme før 01:00 i natt. Det klarte jeg med glans. Midnatt. Da var jeg hjemme. For jeg ville ikke bli for full.

Det har jeg blitt for mange ganger, da gjør jeg mye dumt i tillegg. Da finnes ikke impulskontrollen i det hele tatt. Jeg blir lett sint, irritert og lei meg. Det ødelegger mye. Jeg veit jo at andre også gjør mye dumt med for mye alkohol, men jeg gjør myyye dumt.

Jeg har klart og ikke drikke for mye den siste mnd, for det er ikke mye godt det hadde kommet ut av det når jeg har vært i en depresjon. Men i går tenkte jeg det fikk gå. Det gikk super bra, jeg trengte den piffen.

Takk for ett super lystig lag i går. 😁

Det og være overfylt av følelser.

Det og elske noen, men følelsen ikke er gjensidig. Det er en av de verste følelsene som finnes. Jeg har vært på begge sider og kan si at det er ille og være på motsatt side også. Jeg husker sist jeg hadde denne opplevelsen, og ikke elske noen tilbake. Det gjør vondt, men ikke like vondt som og elske noen og ikke bli elsket tilbake, men sånn er livet. Det vanskelig og uforutsigbart.

Jeg gjør ting verre når det blir sånn. Trenger ikke elske, bare være utrolig glad i noen. Følelsene mine blir bare sterkere og vondere. Det blir utrolig vanskelig og være motparten. For jeg prøver så alt for hardt. Motparten får ikke fred, og jeg skjønner for sent hva jeg har gjort. Da er alt ødelagt. Jeg ser ut som en gal mann, ingen vil ha en gal mann. Ingen vil ha en som er frynsete og slitt.

Nå er målet og reparere meg selv. Bli meg 2.0, den som alle rundt meg kan stole på.

Kom over denne videoen hvor starten om at man prøver for litt hardere er slik jeg opplever det i slike situasjoner. Det er ikke ett person angrep på noen. Det er bare en liten forklaring på hvordan jeg kan oppleve dette. Denne gir meg noen hint på hvordan jeg burde reagere også. Jeg lærer meg med små skritt hvordan jeg flytter fokus. Det hjelper og ikke få angst anfall også. 😂

Ha en (P)sykt god lørdag alle sammen.

👇Add me👇

Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 5.

Konfrontasjonen.

Jeg var innom foreldrene mine sist helg. Skulle bare innom og si hei til moren min og spørre om litt rundt de første gangene jeg fikk utbrudd og det var krise. Vi snakket litt om hva som hadde skjedd når i tenårene mine. Jeg spurte om hun viste om noen av de verste tilfellene med faren min hjemme. Det gjorde hun ikke.

Det er jo ikke mulig og få med seg alt. Så jeg sa hun ikke skulle få noe dårlig samvittighet for alt dette. Hun har jo vært midte oppi det med en mann som ikke har vært bra.

Da kom han ned fra andre etasje.

Han gikk rundt og ja, viste vel ikke hva han drev med. Han var utfor en ulykke i vinter. Hvor han dro på seg ett kraniebrudd. Dette hadde ikke skjedd vis han ikke hadde drukket. Etter dette har han egentlig vært flink og ikke rørt alkohol. Så klart har han feilet ett par ganger, men denne kvelden var han full igjen. Jeg ble frustrert og sint.

Han skulle absolutt snakke om da jeg var liten og hvor gøy jeg hadde det når jeg var med han på jobb. Dette er jo sant, for der fikk jeg gjøre morsomme ting. Han ville også absolutt snakke om barndommen min, og sa at jeg hadde jo hatt det bra!

Det var da jeg ikke klart og holde det inne. Han fikk høre hvor «snill» han hadde vært. Alle de verste opplevelsene jeg hadde hatt med han.

Han husker jo så klart ikke dette. For han påsto at han hadde vært full hver gang. Det er jo ikke sant, dette er heller ikke en unnskyldning.

Jeg fortalte han hvor store problemer jeg har hatt med dette senere i livet. Han sa da «Jeg er utrolig lei meg for at jeg var en idiot, men» Da stoppet jeg han. For det mennet kunne han holde for seg selv. Han skulle fortelle meg om hvor mye lengre han hadde levd enn meg. Han vil ha frem seg selv. Han vil ha frem at han ikke var frisk han heller.

Jeg er ikke frisk jeg heller, men jeg får hjelp. Det skulle han også ha fått, ikke latt det gå utover den eldste. En som da kanskje fikk utløst ett problem litt for tidlig. En som ikke ble fanget opp av skoler. En som ikke klarte skole, men jeg har klart meg i jobb. Det er noe jeg faktisk har klart og få til.

Jeg var han som ikke var god nok, hverken hjemme eller på skolen. Han som hadde så dårlig selvtillit at det var det samme om jeg fikk kjeft på skolen eller hjemme. Han som ikke ville hjem fordi han var der.

Takk for at dere tok dere tid til og lese denne langtekkelige historien på 5 deler. Det er ikke lett og skrive om, det er ikke lett og snakke om heller. Dette er noe jeg må lære meg og enten leve med, eller forkaste. Jeg satser på at jeg klarer og leve med det. For han som har gjort deler av livet mitt surt for meg lever ennå. Han kommer jeg ikke bort fra. Han kommer ikke til og skjønne hva han noen gang har gjort. Jeg velger og ikke ha for høye tanker om han lengre. Det har gjort vondt, men han skal ikke få være skylden til at jeg ikke klarer meg.

|Del 1|Del 2|Del 3|Del 4|Del 5|

Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 4.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1, Del 2 og Del 3. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 , for del 2 trykk her og for Del 3 her.

Det første møtet med en psykiatrisk institusjon er utrolig skremmende. Det er plassen du bare hører om når du er yngre. Det er der alle de gale havner. Det er ingen som vil hit. Første gangen jeg ble «lagt inn», var jeg 18 år.

Burde nok vært der tidligere, men slik var det ikke.

Jeg våkner, det tar tid før jeg skjønner hvor jeg er og hvorfor. Du vet når du har vært på fest dagen før og du faktisk har avtalt at du skal sove hos noen du kjenner? Når du våkner der og ikke skjønner. Du bruker 5 sekunder på og skjønne hva, hvor og hvorfor. Den følelsen lå jeg med da. Det tok meg sikkert 15 minutter og skjønne hvor det var jeg hadde ramlet inn.

Det tok meg nye 40 minutter og åpne døra, hvorpå jeg hører en som roper » Hun har faen meg klart og hoppe ut vinduet».

Da stengte jeg døra igjen og ventet. Jeg var livredd for og gå ut i felles arealet. Gå ut av rommet mitt. De kom inn og spurte flere ganger/ba meg komme ut, men jeg viste ikke hva som var der ute.

Jeg gikk ut og hilste på noen av de andre 3 timer etter at jeg våknet. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Disse er noen av de søteste, rareste, mest omtenksomme, kjærlige og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang, klart noen av dem var laaaangt nede, men til og med disse hadde noen positive sider av og til. De fleste delte på det meste, til og med ting du ikke ville ha, men det gjorde ingen ting. De ville bare vise at de var snille og brydde seg om alle.

Dette oppholdet spurte de meg ut om alt. Da mener jeg ALT. Som 18 og sykt usikker er det lett og lyve. Det er lett og ikke ville fortelle. Jeg har da ikke anelse om hva det er som feiler meg. Det har ikke legene heller. Jeg er der i 7 dager og slipper ut. Ingen som vet. Alle tror det er oppmerksomhets syke. Jeg føler meg dum og sliten. Mennesker rundt meg føler jeg ser ned på meg. For ryktet sprer seg fort. Ild i tørt gress?

Iløpet av disse 7 dagene er jeg vitne til ei som ikke vil leve mer, 2 som stikker av og sikkert 400 runder med idiot. Så det er ikke så mye drama på disse plassene, men alvorligheten ligger i lufta. Den er tung, veldig tung.

Jeg var utrolig glad når jeg kom ut fra avdelingen der jeg var, og sa til meg selv at jeg aldri skulle tilbake igjen. Fikk beskjed om og skjerpe meg, men det er ikke lett når man ikke vet hvordan man skjerper seg og hvorfor man skal. For jeg kom tilbake igjen. Da var det alvorligere.

Dette var slutten på denne serien. Eller er det det??

Det er det ikke. For Del 5 om en time.

Det er konfrontasjonen som ikke skulle skje nå. Følg med.

(P)sykt god natt.

Ligger i mørket og skriver med musikk på øret igjen. Det er så utrolig mye god kreativ musikk der ute.

Fikk nettopp ett tips om fox blanco med change the world. Helt i min gate for musikk på kvelden. Den passer utrolig godt i bilen også. Er så jeg har andre som også liker den her sjangeren.

Hvis andre liker denne type musikk og har anbefalinger. Kom kom.

Men ja. Jeg skulle jo skrive om hvordan det hadde gått i dag.

Handlingsplanen er ferdig. Dvs. Jeg får den ikke før 9 i 10. Men. Det blir bra. Vi har kartlagt faresignalene på oppturene mine så det skal bli lettere og stoppe dem.

Høres rart ut og ville stoppe en opptur? Ja. Egentlig. Med det skal vi ta i ett eget innlegg i morgen. Planen er hvertfall ferdig. Og det er så utrolig deilig.

Det vanskelige blir og dele den med de nærmeste. For det står nemlig hva andre skal se etter og gjøre også. Det er ikke lett og skulle be kjente og kjære om og «passe» på meg. Da stikker det når du snart er i midten av 30 åra. Han gærninger som ikke klarer noe selv. Det er det jeg hører i hodet mitt da.

Men jeg veit det ikke er sånn. Nå er det natt. Sove (P)sykt godt alle sammen.

Glemsom.

Hva var det jeg skulle i dag? For jeg skulle jo noe i dag, tror jeg.

Photo by Pixabay on Pexels.com

Jeg sitter ofte slik og funderer. Så kommer kvelden og jeg får dårlig samvittighet. Det skjedde i går. Jeg hadde da vært ute på visning. Igjen… Jeg skal ikke flytte. Men var med ei venninne som skal kjøpe. Så dro vi og spiste etterpå. Jeg dro hjem igjen og satt meg ned for og skrive.

Så litt utpå kvelden kom jeg på det. Jeg hadde jo glemt at jeg egentlig skulle til ei jeg kjenner som ikke bor så langt unna. Jeg hadde ikke sagt i fra at jeg ikke kom. For jeg var så oppslukt av andre ting.

Jeg glemmer utrolig mye på privaten, ikke på jobb. For der har jeg verktøy. Kalendere, mail og div apper. img_20180925_164954_2482061019812871287.jpg

Jeg har innsett at jeg ikke kan gå rundt og huske alt til en hver tid. Så nå skal kalenderen til pers hjemme også. Sammen med mail. For jeg er super lei av og glemme slikt som og besøke venner. Det er suuper kjedelig av meg. Jeg føler meg som verdens verste person når jeg glemmer slikt.

Det er ofte jeg glemmer fordi jeg har ett tempo som ikke skulle vært lov. Ting kommer inn i hode også kommer det en til også kom det 100 til oppå der. Da forsvinner mye av det rett ut. Da blir jeg veldig sliten når jeg kommer litt utpå dagen, og da gir hode mitt opp. Det er ikke slik det skal være.

Det er derfor deilig og kunne tenke at ja, nå skal jeg skrive det inn på kalenderen. For den sier ifra.

Jeg må bare huske og skrive det inn i kalenderen. 😒