Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1 ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 så kommer du rett dit.
Vil starte med og si at jeg har fortsatt ett forhold til faren min, vi er ikke uvenner. Han har blitt syk nå som han er eldre, hukommelsen er sviktende og han sliter med selvinnsikt som har blitt borte oppigjennom årene med tungt alkoholmisbruk. Så selv om han har vært som han har vært så er han fortsatt faren min. Jeg trenger ikke være venner med han, men jeg oppfører meg hvert fall. Jeg snakker ikke ned til han eller er frekk og ufin. Han har nok hatt sitt og slite med. Bare synd det måtte gå utover noen andre.
Alle har hatt sine utbrudd en gang i livet, faren min hadde det bare hele tiden. Man skulle alltid passe på hvordan humøret hans var,»Trå på eggeskall», vil heller kalle det og gå på lava eller stål-spon. Dette var utrolig slitsom, i alle fall for en som kanskje var litt utagerende.
Jeg husker ikke mye fra barneskolen. Ikke annet enn at jeg vist nok ikke klarte og konsentrere meg. En av grunnene til dette var jo at jeg ikke hadde det bra hjemme med faren min. Fordi han var som han var. Spilte på frykt hele tiden, han pratet til meg som om jeg var ett null. At jeg skulle skjønne hvordan man var som voksen. Dette i barneskole alder. Hvordan i all verden skulle jeg skjønne det!
Jeg skal ikke påstå at jeg var veldig lett og ha med og gjøre, men hvorfor husker jeg bare det dårlige med han, men ikke med moren min. Moren min har alltid vært der. Hun er det herligste menneske jeg vet om. Hun var streng hun også, men på en riktig måte hvis dere skjønner.!? Jeg kan ikke annet en takke moren min. Hver gang jeg har dummet meg ut. Har trengt hjelp, eller bare har måtte snakke med noen. Da har hun stilt opp. Kall meg gjerne mammadalt, men det er ingenting som slår en god mor.
Sinne, sinne og atter sinne. Hei du(mitt navn). Hva faen er det du driver med?? Se te hælvete og slutt med det der. Slutt sa jeg. Faen. Ska du ha juling ell. Forbanna dritt unge. Så tok han det jeg hadde leika med på gulvet og knuste det og viste knyttnevene. Da var jeg rundt 5 år. Det er det eneste jeg husker av ham når jeg var så liten.
Hva tenker en på 5 år da? Jeg husker bare at jeg var liv redd. Han gjorde meg ikke noe, men jeg viste jo ikke bedre. Det skulle ta meg 14 år før jeg turte og ta igjen med han. Jeg utfordret han mange nok ganger innen den tid. For det eneste han skjønte var vold og trusler. Jeg var ikke der. Jeg er fortsatt ikke der, jeg får heller juling. Helst så vil jeg slippe vold og trusler.
Det var alltid samme frase som kom når jeg sa i fra om de som plaget meg på skolen. «Er du pysete? Du kan jo bare gi dem juling». Det var ikke noe jeg likte eller syns noe om. Så jeg gikk hele skole tiden min som en som ikke turte og si ifra lengre. En som ikke turte og stå fremfor forsamlinger og si noen ord. Jeg lot være og gjøre lekser tilslutt også. Hva var vitsen? Jeg var jo bare en dumskalle som ikke var flink nok. Fordi jeg var så distrahert og ukonsentrert. Noe som igrunn kan spores tilbake til han.
De ville på barneskolen ha meg sjekket for AD/HD. Det ville ikke faren min, for meg var det plutselig ikke noe galt med, jeg var bare ikke flink nok. Uansett hvor mye jeg prøvde så var jeg tilbake til start, det var ikke mange «feilene» som skulle til for og trigge sinnet hans. I etter kant har jeg blitt fortalt at denne ut-ageringen og det de trodde kunne være AD/HD antageligvis skylles hvordan han var hjemme.
Det er nok flere faktorer som slo inn på at det brøt ut så tidlig som det gjorde. Det som er veldig synd er at det burde vært plukket opp av skolen.
Det ble det aldri…
Takk igjen for at dere har kommet dere helt hit. Neste del om en uke. Da avslutter jeg om faren min og går over på skolen.
Ha en (P)sykt god helg.
WolfeRhino 
❤
LikerLiker
❤️
LikerLiker