Stikkord: Psykisk helsevern

Jeg gjorde noe dumt. Igjen.

I dag skulle jeg egentlig vært på apoteket. Der skulle jeg ha hentet ut mer litium, og det glemte jeg. Jeg skulle hentet ut mer av det som får meg til og sove også, så nå ligger jeg her og klokken er 02:56 natt til torsdag og jeg skal opp om tre timer. Så nå er jeg både urolig, stresset og sliten fordi jeg burde ha sovet. Det er så dumt. Det har gått så utrolig bra den sisten uken. Så klarer jeg og ødelegge det ved og glemme.

Det dumme er jo så klart at jeg har utsatt og hente ut reseptene mine, også girer jeg meg kanskje litt opp fordi det har gått så bra. Da glemmer jeg igjen, og det på Verdensdagen for psykisk helse. Jeg burde jo ha husket.

Jeg vet at vi alle kan glemme, men jeg har ikke lov til og glemme slike ting. Det er jo viktig at jeg holder meg på medisinen mine. For gjør jeg ikke det så er det liksom ingen vits lengre. Da vil det flyte over igjen som sist gang, da også skjedde dette. Jeg tenker plutselig at ting er i orden og at det går sikkert bra, men det gjør det ikke.

Når jeg nå har blitt så bevist på dette så blir jeg litt redd igjen, redd for han som ikke klarer og styre impulser og kontroll. Han som bare gjør og sier uten og tenke. Ikke skli tilbake, jeg har en plan. Den planen vil jeg gjerne se frem til, den planen vil jeg gjerne fullføre også. For det er noe jeg har hatt ett ønske om siden jeg ble så frelst av hobbyen min.

Nå håper jeg at søvnen kommer snart. Eller, egentlig tror jeg ikke det er noen vits og prøve. For det dunker for mye. Er for urolig.

Jeg håper dere andre der ute sover godt. (P)sykt god natt.

Reklame

Strekpersoner

Strekmenn eller strekpersoner. Tror jeg vi skal kalle dem. Det er noen spørsmål om hvorfor det ble akkurat det.

Det har jeg ikke noe annet svar på enn at det er enkelt. Enkelt og tegne situasjoner med strekpersoner. De var ihvertfall kjappe og tegne. Helt til jeg ville lage spesifikke situasjoner, da ble de faktisk litt vanskeligere, men det gjør ingen ting. Det blir noe ut av de. Folk skjønner dem, og jeg er blitt litt glad i dem.

Nå har jeg begynt og tegne dem på forhånd for og ikke tegne feil. De er ikke perfekte, men det er det ingen som er heller. Jeg liker og tegne, selv om jeg ikke er noen kunstner og det har jeg ingen planer om og bli heller.

Dette bilde her skal jeg gi bort. Hvis noen vil ha det. De er tegnet på maleplate. Det kommer uten ramme.

Det er noe mørkt, men det fikk ut noe av meg. Jeg liker det. Det gjør godt og kunne få ut slikt på en annen måte en og skrive om det også.

Kommenter nede i feltet, eller på snap eller på mail. Så trekker jeg ut en heldig en.

Det er 22×16

Musikkvideoer

Det og like en sang betyr ikke at du liker musikkvideoen og omvendt. Jeg har mange sanger jeg ikke liker videoen til. Jeg har også mange videoer jeg ikke liker bare sangen til.

Ett god eksempel på at musikken ikke er hele budskapet er This Is America med Childish Gambino. Denne er utrolig bra, men det som musikkvideo. Det er her hele budskapet kommer frem.

Jeg har gladmusikken min i form av Marshmello og nå nylig A Billion Robots.

A Billion Robots har en video jeg liker. Og denne har dem ikke laget selv.

Marshmello har mange super gode videoer. Sjekk ut youtube kanalen hans. Jeg skal trekke frem de 5 beste jeg synes han har.

Ha en (P)sykt god musikklørdag.

Dagen i dag.

Da lå jeg her igjen, på ett hotell ute på en halvøy på Vestlandet. Hører på podcasten min. De kom ut med en ny episode i går. Men jeg ville vente til i dag. Jeg øver meg på og bli mer tålmodig, må starte i det små. Anbefaler alle og høre på The Misfits Podcast

misfits

Jeg reiste litt senere en jeg hadde tenkt i dag. For jeg har ligget med manflue i hele dag. Pakket 1 time før jeg ble kjørt til stasjonen. Da er vi tilbake til og utsette ting.

Sovnet på toget og våkner svett og fæl. For jeg tror manfluen har biti seg fast. Her er det feber og full snørr valp. Satt forresten og snuffset så mye at jeg turte ikke bli sittende i gaten på Gardermoen. Gikk ett par gater tilbake og ventet. Følte meg ikke frisk, er ikke frisk. Selv om redaktøren sier noe annet og bare ler av meg.

Flyturen gikk fint til og være ett lite propell fly, hvor de kommer rundt og spør om du vil ha taxi når du lander. Jeg fikk ikke med meg dette denne gangen heller. En super liten flyplass for og si det sånn. Jeg liker det, mindre stress når du lander. Mindre stress når jeg skal hjem igjen på torsdag.

Har fått litt hangup på ei plate. Slash. 

slash

Den er så utrolig bra, og er litt utenfor det jeg pleier og høre på, men det er bare deilig med noe annet en gang imellom.

 

Men jeg skulle ikke vært syk nå. For denne gangen skulle jeg ta en liten rundtur her og se litt. Håper jeg ikke er syk på onsdag. Jeg må få tatt noen bilder. Bloggen trenger flere bilder. Nei, jeg har bestemt meg, jeg er ikke syk, bare (P)syk på onsdag.

Håper dere har hatt en (P)sykt god dag.

Ny uke nye muligheter

Denne ukens mål.

Jeg skal ha spørsmål klare til intervju. For denne uken skal jeg intervjue 3 personer som har stått eller står meg nær. Jeg skal få ut hvordan jeg var og er. Få andres perspektiv på meg og min oppførsel under de verste periodene mine. Det blir tøft og grave i, men jeg gjør det for andre og meg selv. Jeg vil lære av feil jeg ikke har sett selv. Jeg vil at andre kanskje kan lære av det.

Det er en tung oppgave jeg begynner på nå. Det er mange som har noe og si om meg og min oppførsel. Det har vært vanskelig og finne personer som jeg ville ha med og ikke minst vil være med. Jeg sliter med nr 5. Der tror jeg at jeg må se meg etter en ny person.

Nr 1 har ikke godkjent det jeg har skrevet ennå. Så serien blir utsatt frem til det skjer. Jeg skjønner at det ikke er godt for andre heller. Så det tar den tid det tar. Jeg vil jo ikke gi ut noe som ikke stemmer.

Det og skrive om egne følelser og seg selv, det er ikke så vanskelig. Det og skulle skrive for andre og om andres følelser er vanskelig. Der må jeg få det riktig, så jeg ikke trår noen på tærne og skriver usant.

Mer om dette senere.

Jeg skal gjøre en god jobb på Vestlandet denne uken. Det skal startes opp, programmeres og inn reguleres. Gøy med teknologi. Gøy og se hvor langt man har kommet.

Jobben min er litt sær, den er til tider vanskelig og forklare uten og gå ned på krydderskje nivå. Så den skal jeg ikke gå i detalj på. Eneste jeg vil si er at jeg elsker jobben min.

Jeg hater og gjøre feil i arbeidet mitt, det tror jeg alle gjør. Hvert fall hvis man har litt stolthet rundt jobben sin. Jeg gjorde feil for 2 uker siden, det har jeg dårlig samvittighet for ennå. Hvert fall når andre må rydde opp etter meg.

Så denne uken skal jeg ikke gjøre feil. Denne uken skal jeg skrive flere innlegg om dagen. Og flere jeg ikke skal legge ut på flere dager. Gjøre litt forarbeid.

Hva skal dere denne uken?

Utsettelser og flybilletter.

Jeg er god til og planlegge, tror jeg selv noen ganger. Egentlig har jeg en dårlig uvane med og utsette ting litt lenge. Jeg ser det hele tiden. Alt fra de små tingene som klesvask og støvsuging til de større tingene, sånn som i dag.

I dag var jeg nødt til og bestille flybilletter til vestlandet. Jeg skal reise i morgen. Så det var greit og få bestilt. Det var liksom på tide. Har heldigvis ordnet med hotell alt.

Tilbake til utsettelser. Jeg har utsatt så mange ting i livet mitt, ting jeg aldri burde utsatt. Jeg har utsatt og bli frisk, utsatt alvorlige samtaler, utsatt viktige avgjørelser til det var for sent og ta dem.

Jeg prøver og ikke være for hard med meg selv, for det har jeg rett og slett ikke godt av. Jeg prøver og finne ut av hvorfor jeg utsetter så mye. Så lenge. For når jeg bare gjør det, og ikke utsetter så føles det godt og ha gjort det.

Dagen i dag har vært bra. Jeg fikk hvertfall bestilt flybilletter, lovlig sent.

(P)sykt god kveld og natt alle flotte mennesker der ute.

Dagen i går

I dag var jeg tregt ute med og skrive noe. Jeg er passe sliten i dag etter og ha vært i bursdag i går. Det var veldig gøy, det er litt sånn at jeg kommer ut av komforsonen min. Jeg trenger noen nye opplevelser fremover, litt annet enn DPS, blodprøver og leger. Jeg trenger litt positivitet.

Jeg er egentlig ikke så veldig utadvendt med nye mennesker rundt meg. Det er nok ikke mange som mener det, men det er fordi dem kjenner meg. Da går praten lett og jeg er «normal».

Jeg lovet meg selv en annen ting i går også, det var at jeg skulle være hjemme før 01:00 i natt. Det klarte jeg med glans. Midnatt. Da var jeg hjemme. For jeg ville ikke bli for full.

Det har jeg blitt for mange ganger, da gjør jeg mye dumt i tillegg. Da finnes ikke impulskontrollen i det hele tatt. Jeg blir lett sint, irritert og lei meg. Det ødelegger mye. Jeg veit jo at andre også gjør mye dumt med for mye alkohol, men jeg gjør myyye dumt.

Jeg har klart og ikke drikke for mye den siste mnd, for det er ikke mye godt det hadde kommet ut av det når jeg har vært i en depresjon. Men i går tenkte jeg det fikk gå. Det gikk super bra, jeg trengte den piffen.

Takk for ett super lystig lag i går. 😁

Det og være overfylt av følelser.

Det og elske noen, men følelsen ikke er gjensidig. Det er en av de verste følelsene som finnes. Jeg har vært på begge sider og kan si at det er ille og være på motsatt side også. Jeg husker sist jeg hadde denne opplevelsen, og ikke elske noen tilbake. Det gjør vondt, men ikke like vondt som og elske noen og ikke bli elsket tilbake, men sånn er livet. Det vanskelig og uforutsigbart.

Jeg gjør ting verre når det blir sånn. Trenger ikke elske, bare være utrolig glad i noen. Følelsene mine blir bare sterkere og vondere. Det blir utrolig vanskelig og være motparten. For jeg prøver så alt for hardt. Motparten får ikke fred, og jeg skjønner for sent hva jeg har gjort. Da er alt ødelagt. Jeg ser ut som en gal mann, ingen vil ha en gal mann. Ingen vil ha en som er frynsete og slitt.

Nå er målet og reparere meg selv. Bli meg 2.0, den som alle rundt meg kan stole på.

Kom over denne videoen hvor starten om at man prøver for litt hardere er slik jeg opplever det i slike situasjoner. Det er ikke ett person angrep på noen. Det er bare en liten forklaring på hvordan jeg kan oppleve dette. Denne gir meg noen hint på hvordan jeg burde reagere også. Jeg lærer meg med små skritt hvordan jeg flytter fokus. Det hjelper og ikke få angst anfall også. 😂

Ha en (P)sykt god lørdag alle sammen.

👇Add me👇

Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 5.

Konfrontasjonen.

Jeg var innom foreldrene mine sist helg. Skulle bare innom og si hei til moren min og spørre om litt rundt de første gangene jeg fikk utbrudd og det var krise. Vi snakket litt om hva som hadde skjedd når i tenårene mine. Jeg spurte om hun viste om noen av de verste tilfellene med faren min hjemme. Det gjorde hun ikke.

Det er jo ikke mulig og få med seg alt. Så jeg sa hun ikke skulle få noe dårlig samvittighet for alt dette. Hun har jo vært midte oppi det med en mann som ikke har vært bra.

Da kom han ned fra andre etasje.

Han gikk rundt og ja, viste vel ikke hva han drev med. Han var utfor en ulykke i vinter. Hvor han dro på seg ett kraniebrudd. Dette hadde ikke skjedd vis han ikke hadde drukket. Etter dette har han egentlig vært flink og ikke rørt alkohol. Så klart har han feilet ett par ganger, men denne kvelden var han full igjen. Jeg ble frustrert og sint.

Han skulle absolutt snakke om da jeg var liten og hvor gøy jeg hadde det når jeg var med han på jobb. Dette er jo sant, for der fikk jeg gjøre morsomme ting. Han ville også absolutt snakke om barndommen min, og sa at jeg hadde jo hatt det bra!

Det var da jeg ikke klart og holde det inne. Han fikk høre hvor «snill» han hadde vært. Alle de verste opplevelsene jeg hadde hatt med han.

Han husker jo så klart ikke dette. For han påsto at han hadde vært full hver gang. Det er jo ikke sant, dette er heller ikke en unnskyldning.

Jeg fortalte han hvor store problemer jeg har hatt med dette senere i livet. Han sa da «Jeg er utrolig lei meg for at jeg var en idiot, men» Da stoppet jeg han. For det mennet kunne han holde for seg selv. Han skulle fortelle meg om hvor mye lengre han hadde levd enn meg. Han vil ha frem seg selv. Han vil ha frem at han ikke var frisk han heller.

Jeg er ikke frisk jeg heller, men jeg får hjelp. Det skulle han også ha fått, ikke latt det gå utover den eldste. En som da kanskje fikk utløst ett problem litt for tidlig. En som ikke ble fanget opp av skoler. En som ikke klarte skole, men jeg har klart meg i jobb. Det er noe jeg faktisk har klart og få til.

Jeg var han som ikke var god nok, hverken hjemme eller på skolen. Han som hadde så dårlig selvtillit at det var det samme om jeg fikk kjeft på skolen eller hjemme. Han som ikke ville hjem fordi han var der.

Takk for at dere tok dere tid til og lese denne langtekkelige historien på 5 deler. Det er ikke lett og skrive om, det er ikke lett og snakke om heller. Dette er noe jeg må lære meg og enten leve med, eller forkaste. Jeg satser på at jeg klarer og leve med det. For han som har gjort deler av livet mitt surt for meg lever ennå. Han kommer jeg ikke bort fra. Han kommer ikke til og skjønne hva han noen gang har gjort. Jeg velger og ikke ha for høye tanker om han lengre. Det har gjort vondt, men han skal ikke få være skylden til at jeg ikke klarer meg.

|Del 1|Del 2|Del 3|Del 4|Del 5|

Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 4.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1, Del 2 og Del 3. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 , for del 2 trykk her og for Del 3 her.

Det første møtet med en psykiatrisk institusjon er utrolig skremmende. Det er plassen du bare hører om når du er yngre. Det er der alle de gale havner. Det er ingen som vil hit. Første gangen jeg ble «lagt inn», var jeg 18 år.

Burde nok vært der tidligere, men slik var det ikke.

Jeg våkner, det tar tid før jeg skjønner hvor jeg er og hvorfor. Du vet når du har vært på fest dagen før og du faktisk har avtalt at du skal sove hos noen du kjenner? Når du våkner der og ikke skjønner. Du bruker 5 sekunder på og skjønne hva, hvor og hvorfor. Den følelsen lå jeg med da. Det tok meg sikkert 15 minutter og skjønne hvor det var jeg hadde ramlet inn.

Det tok meg nye 40 minutter og åpne døra, hvorpå jeg hører en som roper » Hun har faen meg klart og hoppe ut vinduet».

Da stengte jeg døra igjen og ventet. Jeg var livredd for og gå ut i felles arealet. Gå ut av rommet mitt. De kom inn og spurte flere ganger/ba meg komme ut, men jeg viste ikke hva som var der ute.

Jeg gikk ut og hilste på noen av de andre 3 timer etter at jeg våknet. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Disse er noen av de søteste, rareste, mest omtenksomme, kjærlige og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang, klart noen av dem var laaaangt nede, men til og med disse hadde noen positive sider av og til. De fleste delte på det meste, til og med ting du ikke ville ha, men det gjorde ingen ting. De ville bare vise at de var snille og brydde seg om alle.

Dette oppholdet spurte de meg ut om alt. Da mener jeg ALT. Som 18 og sykt usikker er det lett og lyve. Det er lett og ikke ville fortelle. Jeg har da ikke anelse om hva det er som feiler meg. Det har ikke legene heller. Jeg er der i 7 dager og slipper ut. Ingen som vet. Alle tror det er oppmerksomhets syke. Jeg føler meg dum og sliten. Mennesker rundt meg føler jeg ser ned på meg. For ryktet sprer seg fort. Ild i tørt gress?

Iløpet av disse 7 dagene er jeg vitne til ei som ikke vil leve mer, 2 som stikker av og sikkert 400 runder med idiot. Så det er ikke så mye drama på disse plassene, men alvorligheten ligger i lufta. Den er tung, veldig tung.

Jeg var utrolig glad når jeg kom ut fra avdelingen der jeg var, og sa til meg selv at jeg aldri skulle tilbake igjen. Fikk beskjed om og skjerpe meg, men det er ikke lett når man ikke vet hvordan man skjerper seg og hvorfor man skal. For jeg kom tilbake igjen. Da var det alvorligere.

Dette var slutten på denne serien. Eller er det det??

Det er det ikke. For Del 5 om en time.

Det er konfrontasjonen som ikke skulle skje nå. Følg med.