Det og ha oppturer for en med bipolar 1. Eller det vil si og ha oppturer for meg med min bipolar 1. Det er utrolig gøy, det er adrenalinspekket, og det er super skummelt på en gang.
Det er noen sinnsykt gode følelser når det er på vei opp. Adrenalin og dopamin bare flyter rundt, jeg sover lite og fester mye.
Jeg har da begynt og miste kontroll på livet mitt når dette skjer. Impuls kontrollen blir dårligere og dårligere. Kontrollen på det meste blir svekket.
Jeg liker ikke når dette skjer. Eller. Jeg merker ikke at det skjer før det er for sent. Når det er for sent så har jeg gjort 2 til 3 ting som ødelegger for meg og andre.
- Jeg har såret noen eller mange rundt meg.
- Jeg har ødelagt for meg selv. På en eller annen måte.
- Jeg har gitt blaffen i noe som er viktig.
Når det er for sent så er jeg så ødelagt psykisk, jeg er frynsete og impulsene teår inn. Det er her jeg skulle lagt meg ned og grått i stede, men det gjør jeg ikke. Jeg fortsetter med dårlige impulser og selvinnsikt.
Jeg har gjort dette noen ganger nå. Jeg har gått 9 år uten medisiner. Det skjer aldri igjen. Jeg blir nok og gå på Litium ut livet for og ha kontroll på dette. Ett nederlag syntes jeg i starten. Syns fortsatt det er det, men jeg må bare komme over det.
Det og stoppe denne oppturen må jeg rett og slett ha hjelp til. Hjelp fra mennesker rundt meg. Hjelp til og se det. Hjelp til selvhjelp. Jeg må få beskjed om at jeg girer meg opp og begynner og holde meg høyt oppe over flere perioder.
Jeg elsker denne høyt oppe perioden(hypomanien). Det må jeg slutte med.
For høyt oppe er slitsomt. Lite søvn og selvdestruksjon er ingen god kombo.
Takk til alle som orker og hanskes med en bipolar 1 tulling. Takk for all hjelp jeg får av dere. Takk til alle som leser og kommer med tilbakemeldinger.
Dere er (P)sykt gode og ha.
WolfeRhino 