Konfrontasjonen.
Jeg var innom foreldrene mine sist helg. Skulle bare innom og si hei til moren min og spørre om litt rundt de første gangene jeg fikk utbrudd og det var krise. Vi snakket litt om hva som hadde skjedd når i tenårene mine. Jeg spurte om hun viste om noen av de verste tilfellene med faren min hjemme. Det gjorde hun ikke.
Det er jo ikke mulig og få med seg alt. Så jeg sa hun ikke skulle få noe dårlig samvittighet for alt dette. Hun har jo vært midte oppi det med en mann som ikke har vært bra.
Da kom han ned fra andre etasje.
Han gikk rundt og ja, viste vel ikke hva han drev med. Han var utfor en ulykke i vinter. Hvor han dro på seg ett kraniebrudd. Dette hadde ikke skjedd vis han ikke hadde drukket. Etter dette har han egentlig vært flink og ikke rørt alkohol. Så klart har han feilet ett par ganger, men denne kvelden var han full igjen. Jeg ble frustrert og sint.
Han skulle absolutt snakke om da jeg var liten og hvor gøy jeg hadde det når jeg var med han på jobb. Dette er jo sant, for der fikk jeg gjøre morsomme ting. Han ville også absolutt snakke om barndommen min, og sa at jeg hadde jo hatt det bra!
Det var da jeg ikke klart og holde det inne. Han fikk høre hvor «snill» han hadde vært. Alle de verste opplevelsene jeg hadde hatt med han.
Han husker jo så klart ikke dette. For han påsto at han hadde vært full hver gang. Det er jo ikke sant, dette er heller ikke en unnskyldning.
Jeg fortalte han hvor store problemer jeg har hatt med dette senere i livet. Han sa da «Jeg er utrolig lei meg for at jeg var en idiot, men» Da stoppet jeg han. For det mennet kunne han holde for seg selv. Han skulle fortelle meg om hvor mye lengre han hadde levd enn meg. Han vil ha frem seg selv. Han vil ha frem at han ikke var frisk han heller.
Jeg er ikke frisk jeg heller, men jeg får hjelp. Det skulle han også ha fått, ikke latt det gå utover den eldste. En som da kanskje fikk utløst ett problem litt for tidlig. En som ikke ble fanget opp av skoler. En som ikke klarte skole, men jeg har klart meg i jobb. Det er noe jeg faktisk har klart og få til.
Jeg var han som ikke var god nok, hverken hjemme eller på skolen. Han som hadde så dårlig selvtillit at det var det samme om jeg fikk kjeft på skolen eller hjemme. Han som ikke ville hjem fordi han var der.
Takk for at dere tok dere tid til og lese denne langtekkelige historien på 5 deler. Det er ikke lett og skrive om, det er ikke lett og snakke om heller. Dette er noe jeg må lære meg og enten leve med, eller forkaste. Jeg satser på at jeg klarer og leve med det. For han som har gjort deler av livet mitt surt for meg lever ennå. Han kommer jeg ikke bort fra. Han kommer ikke til og skjønne hva han noen gang har gjort. Jeg velger og ikke ha for høye tanker om han lengre. Det har gjort vondt, men han skal ikke få være skylden til at jeg ikke klarer meg.
WolfeRhino 