Stikkord: Venner

(P)sykt god morgen.

God morgen. Jeg vet jeg ikke skal grue meg, men jeg gjør det fordet. Jeg hater sprøyter. Hater alt som egentlig skal innunder huden.

Spesielt hvis de skal tappe deg for deg for blod. Fredag for 1.5 uke siden skjedde det som ikke hadde skjedd på 12 år. Jeg svimte av på legekontoret etter en blodprøve.

Jeg ler av det nå(det gjør forresten de fleste andre også). 😂

Det og kunne le av episoder som dette har jeg alltid kunne gjort. Så når jeg på sensommeren i år ikke klarte og le av noe, alt var alvorlig og enhver samtale ble til en analyse. Da begynte jeg og skjønne at noe var galt.

Det og ha selvironi har vært alfa omega. Ha god(dårlig) humor og kunne le er så utrolig deilig, men det har jeg slitt med de siste mnd. Jeg har ledd, men ikke på den riktige måten. Ikke på ekte, jeg har ledd for og ikke bli oppdaget. Det er ikke noe behagelig.

Så det er med kjempe glede at jeg denne uken har gjort det, på jobb, med venner og med familie.

Skal fortsatt passe på, for jeg er ikke frisk ennå. Jeg må passe på faresignalene og symptomer på at jeg er syk.

Men pokker og godt det er og kunne le med andre og føle hvor godt det er igjen.

Tusen takk til alle som var innom og leste i går. All time high. Det betyr mye at det er så mange innom. Fredagen nærmer seg også, da kommer Del 3 i serien. Jeg har en liten jobb og gjøre før helgen. For jeg mangler og gjøre ferdig Del 4. Kjenner jeg meg rett så er den ferdig på fredag kl 23:59. Men det blir ferdig. Alltid.

Ha (P)sykt god morgen.

Reklame

Dagen i dag.

Jeg sa i går at det ikke skulle bli 3 om dagen. 😎 Må skuffe dere i dag hvert fall. Det har vært en smule dystert og mørkt siden jeg startet denne her. 

Jeg har startet og skrive på ett nytt serie innlegg i 5 deler. Det blir en spennende serie som jeg gleder meg til og dele med dere. Den kommer til og bli full av ny og gammel selvinnsikt for meg. Den kommer til og være trist, morsom, irriterende og noen kommer til og bli forbannet også. Det må jeg leve med.

Jeg har en slippdato klar, bare det første innlegget blir godkjent og muligens omskrevet hvis jeg har gjort noe feil, noe jeg tror jeg har. Godkjent av en andreperson.

Gled/gru dere. For det gjør jeg. Det kommer nye sider av meg som jeg ikke viste om, eller har sett selv.

Jeg syns det er utrolig gøy og skrive, jeg syns det letter en del for meg. Jeg har fått tilbakemeldinger om at det er enklere for andre og forholde seg til meg. Det er godt og høre. Jeg sendte linken til en tidligere kompis av meg på søndag også. Det tok meg igjen like lang tid som sist gang. Det tok 20 minutter og sende linken. Det var ikke lett. 

Jeg sitter med følelsen av og kontrollere noe selv. For jeg klarer og fokusere, reflektere og være strukturert(til en hvis grad) når jeg sitter her og skriver, det at jeg skulle sitte og levere ut hele(nesten) hele sykdommen min, hadde jeg aldri trodd jeg skulle.

Ikke at JEG skulle SKRIVE heller. Det er det flere som har reagert på også. For jeg er egentlig ikke typen til og sitte stille og faktisk gjøre noe så kultivert som dette. 😂😵(putter inn noen emojis for og ikke virke så kultivert)

Det vil si at jeg tror jeg klarer det uten emojis, fikser den greia med dårlig rettskrivning. Beklager for dem også, skrivefeilene, men som en venninne(som er lærer) av meg sa    «Det er da samme det, ingen som skal sette karakter på dette».

Dagen startet litt teit i dag også. Jeg forsov meg. Det er en av de verste følelsene som finnes på morgenen, den hvor du nesten kjenner at hjertet dunker ut av brystkassa de. Ikke anfall her i dag altså. 😂 Bare super stress.

Kort om resten av dagen i dag. Jeg skal på visning. Skal ikke flytte altså, men skal med ei venninne som kanskje skal kjøpe seg noe. Gøy og se på leiligheter. 3 år siden jeg gjorde det nå. Alltid spennende om man plutselig faller for en plass og bo.

Det er også gøy. Jeg gleder meg faktisk på hennes veiene.

(P)sykt dårlig av meg.

Det gode presset etter og få noe ut her, er en av de følelsene jeg skal prøve og ikke gi etter for.

Det blir ikke 3 innlegg om dagen. Jeg må jo jobbe også, men jeg skal prøve og holde meg til 2. Ett morgen og ett kveld.

I dag så gjorde jeg det store stykke og svare på melding i sinne. Ett sinne som jeg ikke skulle hatt. Ett sinne som har bygd seg opp i fra frustrasjon, som igjen har bygd seg opp i fra det og være lei seg.

Personen jeg rettet dette mot fortjente ikke og få det på den måten. Jeg ville egentlig ha den praten med personen, men det har ikke latt seg gjøre. Så når jeg først fikk spørsmål om noe helt annet, kjente jeg at det kokte. Da skulle jeg ikke svart med en gang. Jeg skulle ventet.

Jeg må få kontroll på de følelsene jeg har, får og har hatt. Jeg vil ikke oppføre meg sånn. Ingen vil jo det.

Jeg skal bli bedre, men det er slike ting som jeg har snakket om tidligere. Disse episodene som gjør at jeg dytter de jeg er glad i vekk fra meg. De orker meg rett og slett ikke.

De jeg har igjen er sterke, men hvor lenge hadde de holdt med dette humør raset jeg har til tider. Det vil jeg ikke teste ut. Selv om jeg er ganske sikker på at jeg klarte det store stykke i dag.

Vi kan si vi er mennesker og at ingen er feil frie. Det er forsåvidt sant, men det er måte på hvor mange feil en person skal ha(meg).

Heldigvis er det noe godt på vei oppi alle disse blodprøvene, legebesøkene og psykolog besøkene. Det er at jeg ser det er noe som hjelper. Det skjer noe med meg. Det kan virke som om at den litt for lave dosen faktisk har gjort noe, for jeg sitter ikke her med en hissig trommis i brystkassa når jeg skriver nå.

Jeg har jo slitt med det i noen år nå uten og vite at det har vært angstanfall.

Så at jeg ikke har ett helt tromme orkester her er jo positivt.

Det var ett lite ett for kvelden. (P)sykt fin kveld alle.

Ny uke nye muligheter. Uke 39.

Jeg får så utrolig dårlig samvittigheten når jeg ikke er på jobb, og burde vært der istede for på DPS. Når jeg da sitter og venter på time, og ikke klarer konsentrere meg. Da jeg skulle ha logget meg på pc og sjekket mail. Logget meg inn og sjekket hvordan tingenes tilstand var på det jeg driver av med.

Jeg liker ikke og være slik, men det er på disse dagene hvor jeg får hjelp. Får hjelp til og se faresignalene. De jeg som regel ikke ser før det er for sent.

Det er her listene på hva jeg og andre skal se etter. Den er ikke ferdig, for den tror jeg blir lang.

Jeg håper virkelig den blir lang. Mer og se etter, mer og reagere på. For meg og alle andre som er rundt meg.

Jeg må tåle og bli fortalt at «nå går det kanskje litt fort». Er du sikker på at du har det bra?

Jeg har ikke respondert veldig bra på slike oppservasjoner eller spørsmål rettet mot meg før.

Jeg tror og vil at det skal gå bra. For nå vil jeg bli så frisk som jeg kan. Resten får medisinen ta seg av.

Ha en (P)sykt god start på uken.

Mitt eget ansvar. Med hjelp.

Dagen i dag startet jeg med og høre på musikk, kjenne på at jeg ligger alene i senga. Det har jeg tenkt til og fortsette med lenge. Jeg trenger og være alene. Helt alene, selv om jeg ikke vil akkurat nå. Jeg må være alene, fordi jeg må lære og bli glad i meg selv.

Da kan jeg ikke ha ett forhold, for skal vi være ærlige, så hadde det ikke gått spesielt bra og ha noen nå. Det har jo ikke fungert med noen frem til nå. Det til dels min feil. Noen ganger bare min feil. Stort sett bare min feil. Når jeg blir enig med meg selv.

Jeg kan ikke ha noe forhold. Det stikker veldig og si det og tenke det. For når man i 30 årene og fortsatt ikke skjønner hvordan ting fungerer. Ja, da stikker det og si at jeg ikke får til den enkle, men utrolig kompliserte situasjonen som ett forhold er. Jeg mener ikke det er enkelt, men det er enkelt og snakke sammen. For meg er det enveis kommunikasjon.

Det og gang på gang føle seg mislykket fordi,(Skal være ærlig igjen) det har vært alt for mange forhold, som ikke har fungert. Spontaniteten, impulsene og hastigheten på ting er aldri en god start. På noe som helst.

Det skal jeg til og lære meg nå. Hastigheten er utrolig viktig i starten. Ikke gå for fort. Det må gå tregt. Veldig tregt. Det skal jeg lære meg når jeg er klar for og prøve igjen. Få kontroll på impulsene, få kontroll spontaniteten.

For det og ikke være frisk uten og ha innsikt og skjønne det selv. Det kan gjenspeile de jeg finner. Ikke alltid så klart, men ofte. Jeg trenger ikke ett forhold basert på overfladiske verdier og ville følelser. Jeg trenger noe som kommer fra bunnen, fra toppen og innenfra.

Det første steget blir og holde seg unna disse følelsene som gjør meg gal.

Ja, jeg har lov til og si det, gal! 😝

Dagen i går.

Den var bra. Så veldig bra. Jeg endte med og dra ut og se på billøp. Det var utrolig godt og komme seg ut med venner. Møte noen gamle bekjente og venner. Det gjør godt og si hei. Sol og, NEI. Varmt var det pokker ikke. Jakke. Pfff. Skulle ikke bli kaldt. Holdt på og fryse ihjel, men det gjorde ikke noe, for jeg hadde bestemt meg for at dagen i går så skulle jeg gjøre noe som var bra for meg. Så den var bra selv om jeg neste frøs i hjel.

Da jeg ble spurt om jeg ville være med og se på i går så sa jeg egentlig først nei. Lot det synke inn noen min. Så bestemte jeg meg for at. Jo, ja. Jeg må. Det er viktig og være sosial. Stenger jeg meg inne så blir jeg ikke bedre. Sol er også viktig, det er litt naturlig opptur med sol. Sa jeg det var kaldt?!?! At det blåste «litt»?!?!

Det var også i går jeg fikk satt meg ned og snakket med noen av dem som er viktige for meg, om det som skjer.  Jeg har snakket med ei om det før. Ei som har vært der for meg mye, men nå ville jeg fortelle litt rundt hva de skulle se etter.

Tegn på at jeg var på vei opp. Høyt opp og hvis jeg var der lenge. Det er ikke noe feil i og ha oppturer. Bare de ikke er kunstig høye og langtidsvarende. Flere mnd, så er det greit.

Da vil jeg mennesker rundt meg skal si ifra. Da kom vi inn på at de ikke hadde lyst til og prate til meg som om jeg var 4 år, det skal man jo heller ikke. Det er jo ikke lett og skulle si ifra til en man regner med skulle klare og se ting selv, men det klarer jeg ikke ennå så jeg trenger hjelp. Hvis man ikke vet hvordan. Send en melding. Jeg må lære meg og bli snakket til. For jeg trenger hjelp til og hjelpe meg selv. Jeg hadde denne praten med flere i går. Det var utrolig godt. Jeg har skrevet mye her, men ingen ting er som en ordentlig prat ansikt til ansikt.

Jeg er jo liv redd for og miste de jeg har igjen. Så det og kunne sitte igjen med de jeg sitter igjen med er gull verdt for meg nå. De som er igjen har funnet seg i mye rart opp igjennom. Det er for meg ett mysterium at de fortsatt er her.

Det er jeg utrolig takknemlig for. (Sa jeg at det var (p)sykt kaldt i går?!)