Ny uke nye muligheter

Denne ukens mål.

Jeg skal ha spørsmål klare til intervju. For denne uken skal jeg intervjue 3 personer som har stått eller står meg nær. Jeg skal få ut hvordan jeg var og er. Få andres perspektiv på meg og min oppførsel under de verste periodene mine. Det blir tøft og grave i, men jeg gjør det for andre og meg selv. Jeg vil lære av feil jeg ikke har sett selv. Jeg vil at andre kanskje kan lære av det.

Det er en tung oppgave jeg begynner på nå. Det er mange som har noe og si om meg og min oppførsel. Det har vært vanskelig og finne personer som jeg ville ha med og ikke minst vil være med. Jeg sliter med nr 5. Der tror jeg at jeg må se meg etter en ny person.

Nr 1 har ikke godkjent det jeg har skrevet ennå. Så serien blir utsatt frem til det skjer. Jeg skjønner at det ikke er godt for andre heller. Så det tar den tid det tar. Jeg vil jo ikke gi ut noe som ikke stemmer.

Det og skrive om egne følelser og seg selv, det er ikke så vanskelig. Det og skulle skrive for andre og om andres følelser er vanskelig. Der må jeg få det riktig, så jeg ikke trår noen på tærne og skriver usant.

Mer om dette senere.

Jeg skal gjøre en god jobb på Vestlandet denne uken. Det skal startes opp, programmeres og inn reguleres. Gøy med teknologi. Gøy og se hvor langt man har kommet.

Jobben min er litt sær, den er til tider vanskelig og forklare uten og gå ned på krydderskje nivå. Så den skal jeg ikke gå i detalj på. Eneste jeg vil si er at jeg elsker jobben min.

Jeg hater og gjøre feil i arbeidet mitt, det tror jeg alle gjør. Hvert fall hvis man har litt stolthet rundt jobben sin. Jeg gjorde feil for 2 uker siden, det har jeg dårlig samvittighet for ennå. Hvert fall når andre må rydde opp etter meg.

Så denne uken skal jeg ikke gjøre feil. Denne uken skal jeg skrive flere innlegg om dagen. Og flere jeg ikke skal legge ut på flere dager. Gjøre litt forarbeid.

Hva skal dere denne uken?

Utsettelser og flybilletter.

Jeg er god til og planlegge, tror jeg selv noen ganger. Egentlig har jeg en dårlig uvane med og utsette ting litt lenge. Jeg ser det hele tiden. Alt fra de små tingene som klesvask og støvsuging til de større tingene, sånn som i dag.

I dag var jeg nødt til og bestille flybilletter til vestlandet. Jeg skal reise i morgen. Så det var greit og få bestilt. Det var liksom på tide. Har heldigvis ordnet med hotell alt.

Tilbake til utsettelser. Jeg har utsatt så mange ting i livet mitt, ting jeg aldri burde utsatt. Jeg har utsatt og bli frisk, utsatt alvorlige samtaler, utsatt viktige avgjørelser til det var for sent og ta dem.

Jeg prøver og ikke være for hard med meg selv, for det har jeg rett og slett ikke godt av. Jeg prøver og finne ut av hvorfor jeg utsetter så mye. Så lenge. For når jeg bare gjør det, og ikke utsetter så føles det godt og ha gjort det.

Dagen i dag har vært bra. Jeg fikk hvertfall bestilt flybilletter, lovlig sent.

(P)sykt god kveld og natt alle flotte mennesker der ute.

Dagen i går

I dag var jeg tregt ute med og skrive noe. Jeg er passe sliten i dag etter og ha vært i bursdag i går. Det var veldig gøy, det er litt sånn at jeg kommer ut av komforsonen min. Jeg trenger noen nye opplevelser fremover, litt annet enn DPS, blodprøver og leger. Jeg trenger litt positivitet.

Jeg er egentlig ikke så veldig utadvendt med nye mennesker rundt meg. Det er nok ikke mange som mener det, men det er fordi dem kjenner meg. Da går praten lett og jeg er «normal».

Jeg lovet meg selv en annen ting i går også, det var at jeg skulle være hjemme før 01:00 i natt. Det klarte jeg med glans. Midnatt. Da var jeg hjemme. For jeg ville ikke bli for full.

Det har jeg blitt for mange ganger, da gjør jeg mye dumt i tillegg. Da finnes ikke impulskontrollen i det hele tatt. Jeg blir lett sint, irritert og lei meg. Det ødelegger mye. Jeg veit jo at andre også gjør mye dumt med for mye alkohol, men jeg gjør myyye dumt.

Jeg har klart og ikke drikke for mye den siste mnd, for det er ikke mye godt det hadde kommet ut av det når jeg har vært i en depresjon. Men i går tenkte jeg det fikk gå. Det gikk super bra, jeg trengte den piffen.

Takk for ett super lystig lag i går. 😁

Det og være overfylt av følelser.

Det og elske noen, men følelsen ikke er gjensidig. Det er en av de verste følelsene som finnes. Jeg har vært på begge sider og kan si at det er ille og være på motsatt side også. Jeg husker sist jeg hadde denne opplevelsen, og ikke elske noen tilbake. Det gjør vondt, men ikke like vondt som og elske noen og ikke bli elsket tilbake, men sånn er livet. Det vanskelig og uforutsigbart.

Jeg gjør ting verre når det blir sånn. Trenger ikke elske, bare være utrolig glad i noen. Følelsene mine blir bare sterkere og vondere. Det blir utrolig vanskelig og være motparten. For jeg prøver så alt for hardt. Motparten får ikke fred, og jeg skjønner for sent hva jeg har gjort. Da er alt ødelagt. Jeg ser ut som en gal mann, ingen vil ha en gal mann. Ingen vil ha en som er frynsete og slitt.

Nå er målet og reparere meg selv. Bli meg 2.0, den som alle rundt meg kan stole på.

Kom over denne videoen hvor starten om at man prøver for litt hardere er slik jeg opplever det i slike situasjoner. Det er ikke ett person angrep på noen. Det er bare en liten forklaring på hvordan jeg kan oppleve dette. Denne gir meg noen hint på hvordan jeg burde reagere også. Jeg lærer meg med små skritt hvordan jeg flytter fokus. Det hjelper og ikke få angst anfall også. 😂

Ha en (P)sykt god lørdag alle sammen.

👇Add me👇

Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 5.

Konfrontasjonen.

Jeg var innom foreldrene mine sist helg. Skulle bare innom og si hei til moren min og spørre om litt rundt de første gangene jeg fikk utbrudd og det var krise. Vi snakket litt om hva som hadde skjedd når i tenårene mine. Jeg spurte om hun viste om noen av de verste tilfellene med faren min hjemme. Det gjorde hun ikke.

Det er jo ikke mulig og få med seg alt. Så jeg sa hun ikke skulle få noe dårlig samvittighet for alt dette. Hun har jo vært midte oppi det med en mann som ikke har vært bra.

Da kom han ned fra andre etasje.

Han gikk rundt og ja, viste vel ikke hva han drev med. Han var utfor en ulykke i vinter. Hvor han dro på seg ett kraniebrudd. Dette hadde ikke skjedd vis han ikke hadde drukket. Etter dette har han egentlig vært flink og ikke rørt alkohol. Så klart har han feilet ett par ganger, men denne kvelden var han full igjen. Jeg ble frustrert og sint.

Han skulle absolutt snakke om da jeg var liten og hvor gøy jeg hadde det når jeg var med han på jobb. Dette er jo sant, for der fikk jeg gjøre morsomme ting. Han ville også absolutt snakke om barndommen min, og sa at jeg hadde jo hatt det bra!

Det var da jeg ikke klart og holde det inne. Han fikk høre hvor «snill» han hadde vært. Alle de verste opplevelsene jeg hadde hatt med han.

Han husker jo så klart ikke dette. For han påsto at han hadde vært full hver gang. Det er jo ikke sant, dette er heller ikke en unnskyldning.

Jeg fortalte han hvor store problemer jeg har hatt med dette senere i livet. Han sa da «Jeg er utrolig lei meg for at jeg var en idiot, men» Da stoppet jeg han. For det mennet kunne han holde for seg selv. Han skulle fortelle meg om hvor mye lengre han hadde levd enn meg. Han vil ha frem seg selv. Han vil ha frem at han ikke var frisk han heller.

Jeg er ikke frisk jeg heller, men jeg får hjelp. Det skulle han også ha fått, ikke latt det gå utover den eldste. En som da kanskje fikk utløst ett problem litt for tidlig. En som ikke ble fanget opp av skoler. En som ikke klarte skole, men jeg har klart meg i jobb. Det er noe jeg faktisk har klart og få til.

Jeg var han som ikke var god nok, hverken hjemme eller på skolen. Han som hadde så dårlig selvtillit at det var det samme om jeg fikk kjeft på skolen eller hjemme. Han som ikke ville hjem fordi han var der.

Takk for at dere tok dere tid til og lese denne langtekkelige historien på 5 deler. Det er ikke lett og skrive om, det er ikke lett og snakke om heller. Dette er noe jeg må lære meg og enten leve med, eller forkaste. Jeg satser på at jeg klarer og leve med det. For han som har gjort deler av livet mitt surt for meg lever ennå. Han kommer jeg ikke bort fra. Han kommer ikke til og skjønne hva han noen gang har gjort. Jeg velger og ikke ha for høye tanker om han lengre. Det har gjort vondt, men han skal ikke få være skylden til at jeg ikke klarer meg.

|Del 1|Del 2|Del 3|Del 4|Del 5|

Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 4.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1, Del 2 og Del 3. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 , for del 2 trykk her og for Del 3 her.

Det første møtet med en psykiatrisk institusjon er utrolig skremmende. Det er plassen du bare hører om når du er yngre. Det er der alle de gale havner. Det er ingen som vil hit. Første gangen jeg ble «lagt inn», var jeg 18 år.

Burde nok vært der tidligere, men slik var det ikke.

Jeg våkner, det tar tid før jeg skjønner hvor jeg er og hvorfor. Du vet når du har vært på fest dagen før og du faktisk har avtalt at du skal sove hos noen du kjenner? Når du våkner der og ikke skjønner. Du bruker 5 sekunder på og skjønne hva, hvor og hvorfor. Den følelsen lå jeg med da. Det tok meg sikkert 15 minutter og skjønne hvor det var jeg hadde ramlet inn.

Det tok meg nye 40 minutter og åpne døra, hvorpå jeg hører en som roper » Hun har faen meg klart og hoppe ut vinduet».

Da stengte jeg døra igjen og ventet. Jeg var livredd for og gå ut i felles arealet. Gå ut av rommet mitt. De kom inn og spurte flere ganger/ba meg komme ut, men jeg viste ikke hva som var der ute.

Jeg gikk ut og hilste på noen av de andre 3 timer etter at jeg våknet. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Disse er noen av de søteste, rareste, mest omtenksomme, kjærlige og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang, klart noen av dem var laaaangt nede, men til og med disse hadde noen positive sider av og til. De fleste delte på det meste, til og med ting du ikke ville ha, men det gjorde ingen ting. De ville bare vise at de var snille og brydde seg om alle.

Dette oppholdet spurte de meg ut om alt. Da mener jeg ALT. Som 18 og sykt usikker er det lett og lyve. Det er lett og ikke ville fortelle. Jeg har da ikke anelse om hva det er som feiler meg. Det har ikke legene heller. Jeg er der i 7 dager og slipper ut. Ingen som vet. Alle tror det er oppmerksomhets syke. Jeg føler meg dum og sliten. Mennesker rundt meg føler jeg ser ned på meg. For ryktet sprer seg fort. Ild i tørt gress?

Iløpet av disse 7 dagene er jeg vitne til ei som ikke vil leve mer, 2 som stikker av og sikkert 400 runder med idiot. Så det er ikke så mye drama på disse plassene, men alvorligheten ligger i lufta. Den er tung, veldig tung.

Jeg var utrolig glad når jeg kom ut fra avdelingen der jeg var, og sa til meg selv at jeg aldri skulle tilbake igjen. Fikk beskjed om og skjerpe meg, men det er ikke lett når man ikke vet hvordan man skjerper seg og hvorfor man skal. For jeg kom tilbake igjen. Da var det alvorligere.

Dette var slutten på denne serien. Eller er det det??

Det er det ikke. For Del 5 om en time.

Det er konfrontasjonen som ikke skulle skje nå. Følg med.

Starten på ett liv med opp og ned turer Del 3.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1 og Del 2. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 så kommer du rett dit. For del 2 trykk her.

Vil starte med og si at jeg fortsatt har ett forhold til faren min, vi er ikke uvenner. Han har blitt syk nå som han er eldre, hukommelsen er sviktende og han sliter med selvinnsikt som har blitt borte oppigjennom årene med tungt alkoholmisbruk. Så selv om han har vært som han har vært så er han fortsatt faren min. Jeg trenger ikke være venner med han, men jeg oppfører meg hvert fall. Jeg snakker ikke ned til han eller er frekk og ufin. Han har nok hatt sitt og slite med. Bare synd det måtte gå utover noen andre.

Så kommer ungdomskolen. Det er her alle har vanskelige perioder. Her kjørte jeg masse trial. Jeg fikk ut masse energi og fikk trent meg sliten. Jeg hadde det egentlig greit her. Etter forholdene. Jeg gjorde ikke mye ut av meg. Jeg var nok ferdig skremt og selvtilliten borte i starten av denne perioden. Fikk nye venner og noen nye hobbyer. En av disse hobbyene holder jeg til dels på med ennå. Når jeg vil litt bort i fra virkeligheten. Da er det godt og kunne skru på pc’n og spille litt. Spille bort det som er rundt meg og snakke med venner på nett.

Det var på denne tiden jeg kjente at jeg ikke ville mer og ikke var verdt noe. Jeg var utrolig flink til og skjule det. Tror ikke det er mange som vet at det på denne tiden var hvor jeg planla og kanskje gjøre det slutt. Jeg klarte aldri og komme så langt og det er jeg utrolig glad for i dag.

Det er noen faktorer som har spilt inn på denne tiden. Som fikk meg videre en stund til. Det er moren min, brødrene mine, trialen og en ting til. Ikke le nå, men jeg gikk på TenSing i denne perioden. Hver fredag. Da var det kor. Hadde jeg ikke vært der, hadde jeg nok gjort masse jeg ikke skulle. Disse personene og aktivitetene holdt meg i gang.

På videregående gikk det litt bedre i starten, men som med alt annet jeg startet på rundt de tidene så ga jeg opp her etterhvert også. Jeg sto i alle fag på grunnkurs, men på VK1 gikk det nedover. Jeg kjedet meg, var distrahert og ukonsentrert igjen. Igjen var det bare bråk hjemme.

Da var det på tide og komme seg ut hjemme fra, og jeg søkte stipend på særskilt grunnlag. Dette fikk jeg innvilget og jeg flyttet sammen med 2 brødre og dama til han ene. Vi var da 4 stykker. Jeg var nok den som var den vanskeligste av oss der. Det var ett turbulent år. Dette skoleåret var første året jeg var lagt inn på psykiatrisk avdeling. Knakk hånda også, det var faktisk bedre enn og knekke psyken. Det syns hvert fall.

Det var også dette året jeg fikk kniven på strupen. Bokstavelig talt. Jeg var hjemme en helg fordi familie fra ett annet skandinavisk land var på besøk. Jeg syns alltid det var gøy og ha onkel og tante på besøk. De skulle legge seg en kveld og sto ute. Jeg hadde sittet litt på pc’n. Da kommer han inn og kjefter. Fordi jeg spilte for mye, heller det enn og drikke sånn forresten. Han hadde kniven hånda. Dro den opp til halsen min og var helt blodrød i ansiktet. Jeg sto der, og ba han om og skjære. For jeg var egentlig klar for det. Jeg var lei han og livet. Da tok han den vekk og skjønte egentlig ikke så mye tror jeg. Da gikk jeg.

Klokken 01:00 på natta banket jeg på døra til henne jeg var sammen med. Forklarte hva som hadde skjedd til moren hennes. Der fikk jeg lov til og sove. Heldigvis. Så utrolig stressfullt det har vært. Jeg skjønner i etter tid hvorfor jeg ikke klarte og konsentrere meg og få til skole.

Utrolig nok kom jeg meg igjennom skoleåret, jeg fikk stryk i noen fag, men kom meg videre til VK2. Her gikk det ikke i det hele tatt. Der fikk jeg ikke lov til og bli i mer enn ett halvt år. Da fikk jeg brev om at skolen ikke kunne bruke mer ressurser på meg. Ikke her heller klarte noen og fange opp at jeg kanskje ikke hadde det så bra. Det gjør litt vondt i etter kant og tenke at man var så usynlig. Ikke ble sett av voksne, som i skole sammenheng burde fanget opp en «sånn en» som meg. Gjennom nesten 3 år på videregående. Det kjenner jeg stikker litt.

En annen episode er når jeg hadde vært ute og med henne jeg var sammen med når jeg var 18 år. Vi hadde vært ute på byen og feiret bursdagen hennes. Det gikk kjempebra, vi reiste hjem tidlig også. Jeg var hjemme til halv ett den kvelden. Da fikke jeg beskjed om og gå å legge meg av faren min. Jeg tenkte at «Ja. jeg bare gjør det». For jeg var sliten. Fem minutter etter at jeg hadde lagt meg kom han dundrende opp trappen. Slang opp døren inn på rommet mitt. Kastet seg over meg og tok kvelertak. Jeg husker det ble mørkt en 2-3 ganger. Jeg tenkte mellom 2 og 3 at når han slapp opp neste gang så måtte jeg få han av meg.

Det gjorde jeg, det er noe med at man vil overleve. Instinktene slår inn, jeg fikk kastet han av meg og ned på gulvet. Da krøp han sammen og ventet nok på og få bank.

Jeg er ikke slik, jeg ville ikke det så jeg kjeftet på han. Mest fordi begge brødrene mine sto og så på, de var lei seg. Moren min hadde da allerede ringt politi. Vi fikk dem ut. Jeg husker jeg ga begge brødrene mine klemmer. Jeg var mest redd for dem.

Betjentene fikk meg til og droppe anmeldelse, av den grunn at det var faren min. Det angrer jeg på den dag i dag. At jeg hørte på politiet, de man skal høre på. Her skulle jeg ikke hørt på dem. Han havnet på glattcelle uansett, for han skulle jo krangle med dem.

Dette hadde ikke skjedd i dag. Det skulle ikke skjedd den gangen, men i dag hadde det ikke det.

Jeg tror at det har blitt utløst tidligere enn det skulle ha gjort. Dette tror jeg kan spores tilbake til hvordan det var hjemme. Jeg tror det er lettere nå, det og være åpen om psykiske lidelser. Jeg tror skolene er blitt flinkere til og se det. Det er godt og vite at andre kan få hjelp når de trenger det, i tide.

Det er her jeg skal avsløre at det ikke er slutt ennå. Denne historien blir lengre.

Del 4 ligger her.