Når man blir sett ned på og dehumanisert.

En av de værste måtene og bli behandlet på av noen for min del er når naboen(e). (e) fordi jeg ikke vet hvor mange dette gjelder. Når naboen velger og sette spørsmålstegn ved noe jeg gjør, ovenfor en av mine nærmeste.

Jeg hadde en episode for 4-5 uker siden som ikke var så bra. Jeg har ikke lyst til og gå i dybden på hva som skjedde, men kan si at det absolutt ikke var bra. For meg. Det var ikke bra for min del. Jeg skader ikke noen, jeg skader ikke meg selv. Men jeg kan ha en tendens til og være høylydt.

Det endte i at en av mine naboer ringte politi. Dette er i og for seg bra. Da fikk jeg hjelpen jeg trengt da. Naboen min fikk også en forklaring på hva som var galt og hva typ diagnose. Det skal sies at det er ca. 10-11 år siden siste jeg hadde en slik hendelse. Så det er ikke dagligdags. Det var en episode trigget av mange små hendelser.

Så til denne ukens hendelse. På mandag byttet jeg låsen i ytterdøren min. Dette fordi jeg *kremt* aldri klarer og huske å låse den hersens døra. Dette drev jeg med fra kl ca 19 til 22:20. Det tok litt tid fordi jeg som så mange andre ikke er så gode på sånt som manualer og instruksjoner. Den manne greia med at vi klarer alt uten og lese ting. 🙈

Jeg gjorde dette på dette tidspunktet fordi jeg trodde jeg skulle på reisejobb fra onsdag. Tirsdag var pårørende kurs for mennesker med nær relasjon til en med bipolar. Jeg var der med moren min.

Etter dette kurset så fortalte moren min at naboen min hadde ringt 3 ganger på mandag. Ca 20:50. Vi ble enig om at hun skulle sende han en melding og spørre hva det gjaldt. Svaret hun fikk var så krast og vondt for oss begge at jeg ikke vet hvordan jeg skal ta det videre med denne personen. Navn og nr er visket ut, men her er skjermdump. Det skal også sies at jeg ikke har hørt noe fra noen. Ingen har tatt dette opp med meg.

Jeg får så vondt av mennesker som mener de har rett.

Jeg kan gi dere ett eksempel på hva andre har rett til og vite om meg og min lidelse.

Jeg kan for eksempel si at jeg gjerne vil vite om du er kvitt klamydiaen eller om du har den ennå. Har jeg rett til og vite om hemoridene dine. Har jeg rett til og vite om du er sykemeldt fordi du har gått igjennom en skikkelig fæl skilsmisse eller mistet noen?

Svaret på alle over er jo for alle fornuftige mennesker nei.

Det mange glemmer er at en med psykiske lidelser har akkurat de samme vilkårene som alle andre. Jeg trenger ikke fortelle noen om hvor jeg er i livet med min sykdom.

Men… Jeg svarer gjerne hvis noen spør meg. Da mener jeg Meg. Ikke tro at jeg ikke kan ta vare på meg selv. Ikke tro at jeg ikke kan jobbe. Ikke tro at jeg ikke har noe oppe i toppen som gjør at enkelte mener de kan gjøre det som ble gjort her.

Jeg er ett menneske jeg også. Alle som er syke er mennesker uansett type sykdom. Husk det når du ligger med knekt ben. Du kan vise til ett knekt ben. Vi kan desverre ikke vise til en knekt psyke.

Det at noen blir hentet av en politibil betyr ikke at vi er kriminelle. Jeg hadde havnet på samme plass om det var en ambulanse som hadde kommet.

Jeg skulle ønske verden var litt mer opplyst. Jeg skal hvertfall gjøre min del for og drive voksenopplæringen. For gudene vet at det tydeligvis trengs.

Dette var en super dårlig opplevelse på en egentlig god vei opp fra en veldig dyp depresjon. 3 skritt frem og dårlig nabo tilbake. Jeg vet jeg skal heve meg over det, men det er ikke lett når man egentlig er for lavt nede. Det er for høyt og hoppe.

Vær så snill og spør hvis dere lurer på noe. Mistenker dere en som er dere nær har det dårlig så spørr, men trå litt forsiktig. For vi er ekstra sårbare og tåler ikke mye.

Dere får ha en (P)sykt god… Ja jeg vet ikke hva lengre.

Reklamer

Når det ikke går som mann håper.

De siste månedene har vært som en endeløs berg og dalbane. Jeg har bestemt meg for og ta opp igjen skriving og deling av livserfaringene mine. Jeg fikk iløpet av de siste månedene masse jeg kan skrive om. Jeg har fått masse og reflektere over. Så med korte otd og ett lite innlegg så starter jeg opp igjen. Jeg har også bestemt meg for og droppe anonymitet og heller si hvem jeg er. Ikke helt ennå, men iløpet av april.

Jeg gleder meg til og starte opp igjen.

Ha (P)sykt fin torsdag. ✌️

Hode kaldt

Denne uken er jeg på Vestlandet en tur. Jeg fikk samlet opp så mye jobb her borte at jeg sikkert kunne vært her lengre, men jeg reiser hjem etter og vært her en uke.

Jeg liker og jobbe her. Jeg liker menneskene her borte. Jeg liker henne jeg bor hos veeeldig mye. Jeg har en litt teit uke med litt sykdom og feber. Det gjør ikke noe. Hun jeg er hos har en stress full uke. Tror det er litt fordi jeg er her. Men som hun sier selv. Hun vet ikke om det er pga meg. Så jeg er her ennå, men hjem iløpet av helgen.

Så når hun stresser så holder jeg meg rolig. Jeg vil ikke stresse henne mer enn nødvendig. Jeg tenker faktisk på og reise tidligere så hun kan få slappe av. Jeg vil ikke, men det er hennes behov jeg må tenke på nå og ikke mine egne.

Jeg er egentlig ikke flink til og holde hodet kaldt og slappe av, men det får jeg til nå. Det er så deilig. Jeg føler jeg får gjort mer ut av det jeg holder på med. Jeg har i det siste følt mer på denne mestringsfølelsen. Det og gjøre en god jobb og gjøre ting jeg virkelig ikke liker, men som må gjøres. Det er litt deilig når man er ferdig med det. Selv om det må gjøres hver mnd.

Så ha en (P)sykt god torsdags kveld.

Indre ro og sykemelding.

Jeg har vært sykemeldt 30% i 3 uker nå. Det er ikke allverden, men det er nok til og se at jeg faktisk trenger 1.5 dag i uken til og komme meg litt. Jeg er fortsatt ikke frisk og medisiner jeg går på er slitsomme. De tar litt kreftene, samt at depresjonen fortsatt er litt til stede.

Jeg har de siste ukene fått en indre ro som jeg ikke har hatt på mange år. Det er i form av null anfall, men også roen til og faktisk gjøre mange av de tingene jeg ikke har følt jeg kunne ta meg tid til.

Jeg slapp også taket en liten stund på denne bloggen, det var nok litt smart. For jeg skal ikke føle at jeg må. Jeg skal føle at det er gøy og viktig for meg. Ett sted jeg kan slippe løs litt. Så da begynner jeg igjen nå.

Jeg har også startet med en liten strekmann dagbok. Alle sider av denne kommer ut når første bok er tegnet ferdig.

Jeg har fortsatt en super kontakt med henne som jeg har møtt på Vestlandet. Hun var her i helgen. Jeg har vært hos henne 2 helger. Det klaffer så bra og vi ser ut til og være bra for hverandre.

Ha en (P)sykt god helg alle sammen. Fra nå blir det annenhver dag her. ❤️

Ting tar tid. Alltid.

Jeg har vært utrolig dårlig på og legge ut innlegg. Det er litt fordi jeg har hatt mye og gjøre, og fordi jeg har måtte gire ned på det her. Jeg blir så fort opphengt i det jeg plutselig får for meg at jeg skal gjøre.

Jeg burde ikke bli så opphengt, jeg burde løfte blikket litt igjen og se hva som er rundt meg igjen. For jeg har tatt meg selv i og bli en som er vanskelig og få tak i igjen. Det minnet om en startende opptur med en liten mix av depresjon og lite søvn.

Da blir jeg utrolig vanskelig og være rundt eller få tak i. Det skal ikke være slik.

Så jeg må bare beklage til dere som har prøvd, men ikke kommer igjennom. Jeg skal også beklage til dere som er rundt meg og kjenner på intensiteten. Den er alt for sterk om dagen. Jeg vet det selv, men når angsten kommer snikende så er jeg enda mer intens og sliter med og la ting ligge. Unnskyld…

Det er ikke det her som er meg. Jeg er ikke sånn, men det er sånn jeg er akkurat nå. Det er slitsomt for dere rundt meg. Det er også ufattelig utmattende for meg også. For jeg vet ikke hva jeg gjør til tider.

Helgen som var holdt jeg meg hjemme. Fikk besøk av en kompis. Men holdt. Meg hjemme. Det var nok bra og gjøre.

Jeg er sliten… Jeg ønsker ikke og ha det slik. Jeg har fått mye hjelp av ei som skjønner. Hu var litt streng, men på en måte som roet meg ned på en høyde jeg hadde en av dagene.

Så til alle som er rundt meg og kjenner meg. Det går opp og ned. Ofte.. Det er sånn det er. Sånn det alltid vil være, men av mindre grad. Vær så snill og hold ut. Og igjen.

Beklager så mye…

På tur igjen.

Dette har vært høydepunktet denne uken. Eller. Det ble høydepunktet fra mandag. Da jeg fant ut at jeg ikke kunne vente lenger. Jeg vet det er spontant, men det er ikke impulsene som slår inn. Det er noe helt annet. Det er gleden av og gjøre det jeg skal og glede har det som dere vet ikke vært mye av.

Jeg skal fortelle om sist helg først.

Da sist fredag kom spurte jeg om en vis person ville besøke meg. Det var vanskelig og ordne ting som hunde pass osv. Så vi snakket om og utsette det. Dette er noe jeg er utrolig god på. Utsette. Denne gangen ville jeg ikke. Da ser mange på meg og tenker impulskontroll. Den var der. Jeg hadde ikke den dårlige følelsen når hun sa kom.

Det tok meg 1 min og svare på meldingen. «jeg kommer».

Det er en av de beste helgene jeg har hatt noen gang. Jeg var super nervøs når jeg kom frem etter 7 timer i bil. Jeg skalv faktisk litt(mye). Det var av den gode skjelvinger. Jeg har ikke hatt denne følelsen på mange år. Den var kontrollert og ryddig. Ikke kaos.

Den personen som møtte meg var en utrolig god dame. Hun er også bipolar og den forståelsen og samtalene vi hadde igjennom helgen var så utrolig riktige, det stemte så utrolig bra.

Så på torsdag satt jeg på Gardermoen og skulle fly til vestlandet. Ikke for og jobbe, men for og være med ei som gir mening til galskapen.

Dårlig. Bra. Bra. Super bra.

Jeg hadde en av mine hode spastiske moments igjen i sta, men det var helt greit. For jeg fikk beskjed om at det ikke gjorde noe og fikk forklart at det er helt i orden. Personen sa bare rolig i fra og lo litt av det. For da var alt greit etterpå og jeg ble rolig med en gang. Det har ikke skjedd så mange ganger. Det har som regel tatt lang tid før jeg har roet meg ned.

Dette er den beste følelsen noen gang. Altså ikke det lille anfallet jeg fikk, men følelsen av og kunne få kontroll over det så fort. Det er bare hærlig.

I går var jeg og fikk løftet opp båten og satt den på land for vinteren. Det var ikke en god følelse, men samtidig så var det helt greit. I fjor var det helt krise, men i år var det helt greit. (selvomdetikkeerdet). På en måte.

Da møtte jeg en kompis fra båtmiljøet som lurte på om jeg ville ha middag hjemme hos samboeren hans. Jeg nølte ett lite sekund og lurte på om jeg skulle takk pent nei, men det gjorde jeg ikke og det er jeg super glad for. For disse menneskene er så utrolig gode og snille. De vet om bloggen og er utrolig gode støtter. Angrer ikke ett sekund.

Det som er på vei til og skje nå er at det snur. Det virker som jeg er mye mer positiv. Det er utrolig deilig.

Jeg gjorde en litt sånn impulsiv ting i helgen som er det lureste jeg har gjort på lenge. Jeg følte ikke det var noen mani, depresjon eller bipolaren i seg selv som sa det var greit. Det var meg selv som styrte det. Null angst, null overtenking. Bare meg. Jeg følte kontroll over egne valg og hva jeg gjorde. Den følelsen har jeg ikke hatt over meg selv på mange år.

Jeg gleder meg til og fortelle om hva jeg gjorde i helgen.

Men skal ikke fortelle helt ennå.

(P)sykt god tirsdag