Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1 og Del 2. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 så kommer du rett dit. For del 2 trykk her.

Vil starte med og si at jeg fortsatt har ett forhold til faren min, vi er ikke uvenner. Han har blitt syk nå som han er eldre, hukommelsen er sviktende og han sliter med selvinnsikt som har blitt borte oppigjennom årene med tungt alkoholmisbruk. Så selv om han har vært som han har vært så er han fortsatt faren min. Jeg trenger ikke være venner med han, men jeg oppfører meg hvert fall. Jeg snakker ikke ned til han eller er frekk og ufin. Han har nok hatt sitt og slite med. Bare synd det måtte gå utover noen andre.

Så kommer ungdomskolen. Det er her alle har vanskelige perioder. Her kjørte jeg masse trial. Jeg fikk ut masse energi og fikk trent meg sliten. Jeg hadde det egentlig greit her. Etter forholdene. Jeg gjorde ikke mye ut av meg. Jeg var nok ferdig skremt og selvtilliten borte i starten av denne perioden. Fikk nye venner og noen nye hobbyer. En av disse hobbyene holder jeg til dels på med ennå. Når jeg vil litt bort i fra virkeligheten. Da er det godt og kunne skru på pc’n og spille litt. Spille bort det som er rundt meg og snakke med venner på nett.

Det var på denne tiden jeg kjente at jeg ikke ville mer og ikke var verdt noe. Jeg var utrolig flink til og skjule det. Tror ikke det er mange som vet at det på denne tiden var hvor jeg planla og kanskje gjøre det slutt. Jeg klarte aldri og komme så langt og det er jeg utrolig glad for i dag.

Det er noen faktorer som har spilt inn på denne tiden. Som fikk meg videre en stund til. Det er moren min, brødrene mine, trialen og en ting til. Ikke le nå, men jeg gikk på TenSing i denne perioden. Hver fredag. Da var det kor. Hadde jeg ikke vært der, hadde jeg nok gjort masse jeg ikke skulle. Disse personene og aktivitetene holdt meg i gang.

På videregående gikk det litt bedre i starten, men som med alt annet jeg startet på rundt de tidene så ga jeg opp her etterhvert også. Jeg sto i alle fag på grunnkurs, men på VK1 gikk det nedover. Jeg kjedet meg, var distrahert og ukonsentrert igjen. Igjen var det bare bråk hjemme.

Da var det på tide og komme seg ut hjemme fra, og jeg søkte stipend på særskilt grunnlag. Dette fikk jeg innvilget og jeg flyttet sammen med 2 brødre og dama til han ene. Vi var da 4 stykker. Jeg var nok den som var den vanskeligste av oss der. Det var ett turbulent år. Dette skoleåret var første året jeg var lagt inn på psykiatrisk avdeling. Knakk hånda også, det var faktisk bedre enn og knekke psyken. Det syns hvert fall.

Det var også dette året jeg fikk kniven på strupen. Bokstavelig talt. Jeg var hjemme en helg fordi familie fra ett annet skandinavisk land var på besøk. Jeg syns alltid det var gøy og ha onkel og tante på besøk. De skulle legge seg en kveld og sto ute. Jeg hadde sittet litt på pc’n. Da kommer han inn og kjefter. Fordi jeg spilte for mye, heller det enn og drikke sånn forresten. Han hadde kniven hånda. Dro den opp til halsen min og var helt blodrød i ansiktet. Jeg sto der, og ba han om og skjære. For jeg var egentlig klar for det. Jeg var lei han og livet. Da tok han den vekk og skjønte egentlig ikke så mye tror jeg. Da gikk jeg.

Klokken 01:00 på natta banket jeg på døra til henne jeg var sammen med. Forklarte hva som hadde skjedd til moren hennes. Der fikk jeg lov til og sove. Heldigvis. Så utrolig stressfullt det har vært. Jeg skjønner i etter tid hvorfor jeg ikke klarte og konsentrere meg og få til skole.

Utrolig nok kom jeg meg igjennom skoleåret, jeg fikk stryk i noen fag, men kom meg videre til VK2. Her gikk det ikke i det hele tatt. Der fikk jeg ikke lov til og bli i mer enn ett halvt år. Da fikk jeg brev om at skolen ikke kunne bruke mer ressurser på meg. Ikke her heller klarte noen og fange opp at jeg kanskje ikke hadde det så bra. Det gjør litt vondt i etter kant og tenke at man var så usynlig. Ikke ble sett av voksne, som i skole sammenheng burde fanget opp en «sånn en» som meg. Gjennom nesten 3 år på videregående. Det kjenner jeg stikker litt.

En annen episode er når jeg hadde vært ute og med henne jeg var sammen med når jeg var 18 år. Vi hadde vært ute på byen og feiret bursdagen hennes. Det gikk kjempebra, vi reiste hjem tidlig også. Jeg var hjemme til halv ett den kvelden. Da fikke jeg beskjed om og gå å legge meg av faren min. Jeg tenkte at «Ja. jeg bare gjør det». For jeg var sliten. Fem minutter etter at jeg hadde lagt meg kom han dundrende opp trappen. Slang opp døren inn på rommet mitt. Kastet seg over meg og tok kvelertak. Jeg husker det ble mørkt en 2-3 ganger. Jeg tenkte mellom 2 og 3 at når han slapp opp neste gang så måtte jeg få han av meg.

Det gjorde jeg, det er noe med at man vil overleve. Instinktene slår inn, jeg fikk kastet han av meg og ned på gulvet. Da krøp han sammen og ventet nok på og få bank.

Jeg er ikke slik, jeg ville ikke det så jeg kjeftet på han. Mest fordi begge brødrene mine sto og så på, de var lei seg. Moren min hadde da allerede ringt politi. Vi fikk dem ut. Jeg husker jeg ga begge brødrene mine klemmer. Jeg var mest redd for dem.

Betjentene fikk meg til og droppe anmeldelse, av den grunn at det var faren min. Det angrer jeg på den dag i dag. At jeg hørte på politiet, de man skal høre på. Her skulle jeg ikke hørt på dem. Han havnet på glattcelle uansett, for han skulle jo krangle med dem.

Dette hadde ikke skjedd i dag. Det skulle ikke skjedd den gangen, men i dag hadde det ikke det.

Jeg tror at det har blitt utløst tidligere enn det skulle ha gjort. Dette tror jeg kan spores tilbake til hvordan det var hjemme. Jeg tror det er lettere nå, det og være åpen om psykiske lidelser. Jeg tror skolene er blitt flinkere til og se det. Det er godt og vite at andre kan få hjelp når de trenger det, i tide.

Det er her jeg skal avsløre at det ikke er slutt ennå. Denne historien blir lengre.

Del 4 ligger her.