Glemsom.

Hva var det jeg skulle i dag? For jeg skulle jo noe i dag, tror jeg.

Jeg sitter ofte slik og funderer. Så kommer kvelden og jeg får dårlig samvittighet. Det skjedde i går. Jeg hadde da vært ute på visning. Igjen… Jeg skal ikke flytte. Men var med ei venninne som skal kjøpe. Så dro vi og spiste etterpå. Jeg dro hjem igjen og satt meg ned for og skrive.

Så litt utpå kvelden kom jeg på det. Jeg hadde jo glemt at jeg egentlig skulle til ei jeg kjenner som ikke bor så langt unna. Jeg hadde ikke sagt i fra at jeg ikke kom. For jeg var så oppslukt av andre ting.

Jeg glemmer utrolig mye på privaten, ikke på jobb. For der har jeg verktøy. Kalendere, mail og div apper.

Jeg har innsett at jeg ikke kan gå rundt og huske alt til en hver tid. Så nå skal kalenderen til pers hjemme også. Sammen med mail. For jeg er super lei av og glemme slikt som og besøke venner. Det er suuper kjedelig av meg. Jeg føler meg som verdens verste person når jeg glemmer slikt.

Det er ofte jeg glemmer fordi jeg har ett tempo som ikke skulle vært lov. Ting kommer inn i hode også kommer det en til også kom det 100 til oppå der. Da forsvinner mye av det rett ut. Da blir jeg veldig sliten når jeg kommer litt utpå dagen, og da gir hode mitt opp. Det er ikke slik det skal være.

Det er derfor deilig og kunne tenke at ja, nå skal jeg skrive det inn på kalenderen. For den sier ifra.

Jeg må bare huske og skrive det inn i kalenderen. 😒

(P)sykt god morgen.

God morgen. Jeg vet jeg ikke skal grue meg, men jeg gjør det fordet. Jeg hater sprøyter. Hater alt som egentlig skal innunder huden.

Spesielt hvis de skal tappe deg for deg for blod. Fredag for 1.5 uke siden skjedde det som ikke hadde skjedd på 12 år. Jeg svimte av på legekontoret etter en blodprøve.

Jeg ler av det nå(det gjør forresten de fleste andre også). 😂

Det og kunne le av episoder som dette har jeg alltid kunne gjort. Så når jeg på sensommeren i år ikke klarte og le av noe, alt var alvorlig og enhver samtale ble til en analyse. Da begynte jeg og skjønne at noe var galt.

Det og ha selvironi har vært alfa omega. Ha god(dårlig) humor og kunne le er så utrolig deilig, men det har jeg slitt med de siste mnd. Jeg har ledd, men ikke på den riktige måten. Ikke på ekte, jeg har ledd for og ikke bli oppdaget. Det er ikke noe behagelig.

Så det er med kjempe glede at jeg denne uken har gjort det, på jobb, med venner og med familie.

Skal fortsatt passe på, for jeg er ikke frisk ennå. Jeg må passe på faresignalene og symptomer på at jeg er syk.

Men pokker og godt det er og kunne le med andre og føle hvor godt det er igjen.

Tusen takk til alle som var innom og leste i går. All time high. Det betyr mye at det er så mange innom. Fredagen nærmer seg også, da kommer Del 3 i serien. Jeg har en liten jobb og gjøre før helgen. For jeg mangler og gjøre ferdig Del 4. Kjenner jeg meg rett så er den ferdig på fredag kl 23:59. Men det blir ferdig. Alltid.

Ha (P)sykt god morgen.

Dagen i dag.

Jeg sa i går at det ikke skulle bli 3 om dagen. 😎 Må skuffe dere i dag hvert fall. Det har vært en smule dystert og mørkt siden jeg startet denne her.

Jeg har startet og skrive på ett nytt serie innlegg i 5 deler. Det blir en spennende serie som jeg gleder meg til og dele med dere. Den kommer til og bli full av ny og gammel selvinnsikt for meg. Den kommer til og være trist, morsom, irriterende og noen kommer til og bli forbannet også. Det må jeg leve med.

Jeg har en slippdato klar, bare det første innlegget blir godkjent og muligens omskrevet hvis jeg har gjort noe feil, noe jeg tror jeg har. Godkjent av en andreperson.

Gled/gru dere. For det gjør jeg. Det kommer nye sider av meg som jeg ikke viste om, eller har sett selv.

Jeg syns det er utrolig gøy og skrive, jeg syns det letter en del for meg. Jeg har fått tilbakemeldinger om at det er enklere for andre og forholde seg til meg. Det er godt og høre. Jeg sendte linken til en tidligere kompis av meg på søndag også. Det tok meg igjen like lang tid som sist gang. Det tok 20 minutter og sende linken. Det var ikke lett.

Jeg sitter med følelsen av og kontrollere noe selv. For jeg klarer og fokusere, reflektere og være strukturert(til en hvis grad) når jeg sitter her og skriver, det at jeg skulle sitte og levere ut hele(nesten) hele sykdommen min, hadde jeg aldri trodd jeg skulle.

Ikke at JEG skulle SKRIVE heller. Det er det flere som har reagert på også. For jeg er egentlig ikke typen til og sitte stille og faktisk gjøre noe så kultivert som dette. 😂😵(putter inn noen emojis for og ikke virke så kultivert)

Det vil si at jeg tror jeg klarer det uten emojis, fikser den greia med dårlig rettskrivning. Beklager for dem også, skrivefeilene, men som en venninne(som er lærer) av meg sa «Det er da samme det, ingen som skal sette karakter på dette».

Dagen startet litt teit i dag også. Jeg forsov meg. Det er en av de verste følelsene som finnes på morgenen, den hvor du nesten kjenner at hjertet dunker ut av brystkassa de. Ikke anfall her i dag altså. 😂 Bare super stress.

Kort om resten av dagen i dag. Jeg skal på visning. Skal ikke flytte altså, men skal med ei venninne som kanskje skal kjøpe seg noe. Gøy og se på leiligheter. 3 år siden jeg gjorde det nå. Alltid spennende om man plutselig faller for en plass og bo.

Det er også gøy. Jeg gleder meg faktisk på hennes veiene.

Litt munter lesning.

Denne bloggen er en smule mørk, men jeg tenker at det vil endre seg utover. Den vil endre seg og vokse i takt med meg og mitt humør. Bli mer munter og lys. Jeg tror ikke jeg vil miste lysten til det jeg har begynt med her.

Her har jeg mulighet til og reflektere, se meg selv og lære. Bli kjent med dere som skriver inn til meg. Jeg blir veldig godt kjent med meg selv også, og det er det som er viktig for meg nå.

Jeg følger en blogg som er litt munter, litt humor og mye hund. Jeg elsker rasen hun har. Irsk Ulvehund. Siste hunden jeg hadde var en slik en. Skal jeg ha hund igjen, så blir det IU.

Jeg følger og leser det hun skriver. Hun skriver om livet, hundene og hun tar noen flotte bilder. Besøk bloggen hennes. Hun er verdt og ta en titt på etter alt det mørke og triste som det skrives om her.

👉Elevele👈

Verdt og høre: The Subtle Art Of Not Giving A F*#K

Den siste uken har jeg hørt en lydbok 4 ganger! Samme boken.

Det har jeg gjort fordi jeg som nevnt tidligere, enten blir veldig fokusert på det jeg driver med eller sykt distrahert av andre ting når jeg prøver og høre på boka.

Den er så bra at jeg tror jeg skal høre den en 5 gang også, den hjelper meg med og sette ting i perspektiv. Jeg kjenner igjen en del av problemstillingene de tar frem i denne boken.

Det er ikke den typiske selvhjelpboken der man blir strøket med hårene. Denne prøver og gjøre det motsatte, ved og fortelle deg den harde sannheten. Han går hardt til verks oven sosiale medier og dagens samfunn og normer.

Han mener man ikke kan være glade og lykkelig hele tiden. For og kunne vær glad i livet på ekte, og elske seg selv og andrr. Må man lære seg og være negative, for og virkelig kunne nyte livet etterpå.

Anbefaler alle og høre denne.

(P)sykt dårlig av meg.

Det gode presset etter og få noe ut her, er en av de følelsene jeg skal prøve og ikke gi etter for.

Det blir ikke 3 innlegg om dagen. Jeg må jo jobbe også, men jeg skal prøve og holde meg til 2. Ett morgen og ett kveld.

I dag så gjorde jeg det store stykke og svare på melding i sinne. Ett sinne som jeg ikke skulle hatt. Ett sinne som har bygd seg opp i fra frustrasjon, som igjen har bygd seg opp i fra det og være lei seg.

Personen jeg rettet dette mot fortjente ikke og få det på den måten. Jeg ville egentlig ha den praten med personen, men det har ikke latt seg gjøre. Så når jeg først fikk spørsmål om noe helt annet, kjente jeg at det kokte. Da skulle jeg ikke svart med en gang. Jeg skulle ventet.

Jeg må få kontroll på de følelsene jeg har, får og har hatt. Jeg vil ikke oppføre meg sånn. Ingen vil jo det.

Jeg skal bli bedre, men det er slike ting som jeg har snakket om tidligere. Disse episodene som gjør at jeg dytter de jeg er glad i vekk fra meg. De orker meg rett og slett ikke.

De jeg har igjen er sterke, men hvor lenge hadde de holdt med dette humør raset jeg har til tider. Det vil jeg ikke teste ut. Selv om jeg er ganske sikker på at jeg klarte det store stykke i dag.

Vi kan si vi er mennesker og at ingen er feil frie. Det er forsåvidt sant, men det er måte på hvor mange feil en person skal ha(meg).

Heldigvis er det noe godt på vei oppi alle disse blodprøvene, legebesøkene og psykolog besøkene. Det er at jeg ser det er noe som hjelper. Det skjer noe med meg. Det kan virke som om at den litt for lave dosen faktisk har gjort noe, for jeg sitter ikke her med en hissig trommis i brystkassa når jeg skriver nå.

Jeg har jo slitt med det i noen år nå uten og vite at det har vært angstanfall.

Så at jeg ikke har ett helt tromme orkester her er jo positivt.

Det var ett lite ett for kvelden. (P)sykt fin kveld alle.

Ny uke nye muligheter. Uke 39.

Jeg får så utrolig dårlig samvittigheten når jeg ikke er på jobb, og burde vært der istede for på DPS. Når jeg da sitter og venter på time, og ikke klarer konsentrere meg. Da jeg skulle ha logget meg på pc og sjekket mail. Logget meg inn og sjekket hvordan tingenes tilstand var på det jeg driver av med.

Jeg liker ikke og være slik, men det er på disse dagene hvor jeg får hjelp. Får hjelp til og se faresignalene. De jeg som regel ikke ser før det er for sent.

Det er her listene på hva jeg og andre skal se etter. Den er ikke ferdig, for den tror jeg blir lang.

Jeg håper virkelig den blir lang. Mer og se etter, mer og reagere på. For meg og alle andre som er rundt meg.

Jeg må tåle og bli fortalt at «nå går det kanskje litt fort». Er du sikker på at du har det bra?

Jeg har ikke respondert veldig bra på slike oppservasjoner eller spørsmål rettet mot meg før.

Jeg tror og vil at det skal gå bra. For nå vil jeg bli så frisk som jeg kan. Resten får medisinen ta seg av.

Ha en (P)sykt god start på uken.

Mitt eget ansvar. Med hjelp.

Dagen i dag startet jeg med og høre på musikk, kjenne på at jeg ligger alene i senga. Det har jeg tenkt til og fortsette med lenge. Jeg trenger og være alene. Helt alene, selv om jeg ikke vil akkurat nå. Jeg må være alene, fordi jeg må lære og bli glad i meg selv.

Da kan jeg ikke ha ett forhold, for skal vi være ærlige, så hadde det ikke gått spesielt bra og ha noen nå. Det har jo ikke fungert med noen frem til nå. Det til dels min feil. Noen ganger bare min feil. Stort sett bare min feil. Når jeg blir enig med meg selv.

Jeg kan ikke ha noe forhold. Det stikker veldig og si det og tenke det. For når man i 30 årene og fortsatt ikke skjønner hvordan ting fungerer. Ja, da stikker det og si at jeg ikke får til den enkle, men utrolig kompliserte situasjonen som ett forhold er. Jeg mener ikke det er enkelt, men det er enkelt og snakke sammen. For meg er det enveis kommunikasjon.

Det og gang på gang føle seg mislykket fordi,(Skal være ærlig igjen) det har vært alt for mange forhold, som ikke har fungert. Spontaniteten, impulsene og hastigheten på ting er aldri en god start. På noe som helst.

Det skal jeg til og lære meg nå. Hastigheten er utrolig viktig i starten. Ikke gå for fort. Det må gå tregt. Veldig tregt. Det skal jeg lære meg når jeg er klar for og prøve igjen. Få kontroll på impulsene, få kontroll spontaniteten.

For det og ikke være frisk uten og ha innsikt og skjønne det selv. Det kan gjenspeile de jeg finner. Ikke alltid så klart, men ofte. Jeg trenger ikke ett forhold basert på overfladiske verdier og ville følelser. Jeg trenger noe som kommer fra bunnen, fra toppen og innenfra.

Det første steget blir og holde seg unna disse følelsene som gjør meg gal.

Ja, jeg har lov til og si det, gal! 😝

Dagen i går.

Den var bra. Så veldig bra. Jeg endte med og dra ut og se på billøp. Det var utrolig godt og komme seg ut med venner. Møte noen gamle bekjente og venner. Det gjør godt og si hei. Sol og, NEI. Varmt var det pokker ikke. Jakke. Pfff. Skulle ikke bli kaldt. Holdt på og fryse ihjel, men det gjorde ikke noe, for jeg hadde bestemt meg for at dagen i går så skulle jeg gjøre noe som var bra for meg. Så den var bra selv om jeg neste frøs i hjel.

Da jeg ble spurt om jeg ville være med og se på i går så sa jeg egentlig først nei. Lot det synke inn noen min. Så bestemte jeg meg for at. Jo, ja. Jeg må. Det er viktig og være sosial. Stenger jeg meg inne så blir jeg ikke bedre. Sol er også viktig, det er litt naturlig opptur med sol. Sa jeg det var kaldt?!?! At det blåste «litt»?!?!

Det var også i går jeg fikk satt meg ned og snakket med noen av dem som er viktige for meg, om det som skjer. Jeg har snakket med ei om det før. Ei som har vært der for meg mye, men nå ville jeg fortelle litt rundt hva de skulle se etter.

Tegn på at jeg var på vei opp. Høyt opp og hvis jeg var der lenge. Det er ikke noe feil i og ha oppturer. Bare de ikke er kunstig høye og langtidsvarende. Flere mnd, så er det greit.

Da vil jeg mennesker rundt meg skal si ifra. Da kom vi inn på at de ikke hadde lyst til og prate til meg som om jeg var 4 år, det skal man jo heller ikke. Det er jo ikke lett og skulle si ifra til en man regner med skulle klare og se ting selv, men det klarer jeg ikke ennå så jeg trenger hjelp. Hvis man ikke vet hvordan. Send en melding. Jeg må lære meg og bli snakket til. For jeg trenger hjelp til og hjelpe meg selv. Jeg hadde denne praten med flere i går. Det var utrolig godt. Jeg har skrevet mye her, men ingen ting er som en ordentlig prat ansikt til ansikt.

Jeg er jo liv redd for og miste de jeg har igjen. Så det og kunne sitte igjen med de jeg sitter igjen med er gull verdt for meg nå. De som er igjen har funnet seg i mye rart opp igjennom. Det er for meg ett mysterium at de fortsatt er her.

Det er jeg utrolig takknemlig for. (Sa jeg at det var (p)sykt kaldt i går?!)

Starten på ett liv med opp og nedturer Del 2.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1 ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 så kommer du rett dit.

Vil starte med og si at jeg har fortsatt ett forhold til faren min, vi er ikke uvenner. Han har blitt syk nå som han er eldre, hukommelsen er sviktende og han sliter med selvinnsikt som har blitt borte oppigjennom årene med tungt alkoholmisbruk. Så selv om han har vært som han har vært så er han fortsatt faren min. Jeg trenger ikke være venner med han, men jeg oppfører meg hvert fall. Jeg snakker ikke ned til han eller er frekk og ufin. Han har nok hatt sitt og slite med. Bare synd det måtte gå utover noen andre.

Alle har hatt sine utbrudd en gang i livet, faren min hadde det bare hele tiden. Man skulle alltid passe på hvordan humøret hans var,»Trå på eggeskall», vil heller kalle det og gå på lava eller stål-spon. Dette var utrolig slitsom, i alle fall for en som kanskje var litt utagerende.

Jeg husker ikke mye fra barneskolen. Ikke annet enn at jeg vist nok ikke klarte og konsentrere meg. En av grunnene til dette var jo at jeg ikke hadde det bra hjemme med faren min. Fordi han var som han var. Spilte på frykt hele tiden, han pratet til meg som om jeg var ett null. At jeg skulle skjønne hvordan man var som voksen. Dette i barneskole alder. Hvordan i all verden skulle jeg skjønne det!

Jeg skal ikke påstå at jeg var veldig lett og ha med og gjøre, men hvorfor husker jeg bare det dårlige med han, men ikke med moren min. Moren min har alltid vært der. Hun er det herligste menneske jeg vet om. Hun var streng hun også, men på en riktig måte hvis dere skjønner.!? Jeg kan ikke annet en takke moren min. Hver gang jeg har dummet meg ut. Har trengt hjelp, eller bare har måtte snakke med noen. Da har hun stilt opp. Kall meg gjerne mammadalt, men det er ingenting som slår en god mor.

Sinne, sinne og atter sinne. Hei du(mitt navn). Hva faen er det du driver med?? Se te hælvete og slutt med det der. Slutt sa jeg. Faen. Ska du ha juling ell. Forbanna dritt unge. Så tok han det jeg hadde leika med på gulvet og knuste det og viste knyttnevene. Da var jeg rundt 5 år. Det er det eneste jeg husker av ham når jeg var så liten.

Hva tenker en på 5 år da? Jeg husker bare at jeg var liv redd. Han gjorde meg ikke noe, men jeg viste jo ikke bedre. Det skulle ta meg 14 år før jeg turte og ta igjen med han. Jeg utfordret han mange nok ganger innen den tid. For det eneste han skjønte var vold og trusler. Jeg var ikke der. Jeg er fortsatt ikke der, jeg får heller juling. Helst så vil jeg slippe vold og trusler.

Det var alltid samme frase som kom når jeg sa i fra om de som plaget meg på skolen. «Er du pysete? Du kan jo bare gi dem juling». Det var ikke noe jeg likte eller syns noe om. Så jeg gikk hele skole tiden min som en som ikke turte og si ifra lengre. En som ikke turte og stå fremfor forsamlinger og si noen ord. Jeg lot være og gjøre lekser tilslutt også. Hva var vitsen? Jeg var jo bare en dumskalle som ikke var flink nok. Fordi jeg var så distrahert og ukonsentrert. Noe som igrunn kan spores tilbake til han.

De ville på barneskolen ha meg sjekket for AD/HD. Det ville ikke faren min, for meg var det plutselig ikke noe galt med, jeg var bare ikke flink nok. Uansett hvor mye jeg prøvde så var jeg tilbake til start, det var ikke mange «feilene» som skulle til for og trigge sinnet hans. I etter kant har jeg blitt fortalt at denne ut-ageringen og det de trodde kunne være AD/HD antageligvis skylles hvordan han var hjemme.

Det er nok flere faktorer som slo inn på at det brøt ut så tidlig som det gjorde. Det som er veldig synd er at det burde vært plukket opp av skolen.

Det ble det aldri…

Takk igjen for at dere har kommet dere helt hit. Neste del om en uke. Da avslutter jeg om faren min og går over på skolen.

Ha en (P)sykt god helg.

Del dette:

Del dette:

Del dette:

👉Elevele👈

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette:

Del dette: