Det gode presset etter og få noe ut her, er en av de følelsene jeg skal prøve og ikke gi etter for.
Det blir ikke 3 innlegg om dagen. Jeg må jo jobbe også, men jeg skal prøve og holde meg til 2. Ett morgen og ett kveld.
I dag så gjorde jeg det store stykke og svare på melding i sinne. Ett sinne som jeg ikke skulle hatt. Ett sinne som har bygd seg opp i fra frustrasjon, som igjen har bygd seg opp i fra det og være lei seg.
Personen jeg rettet dette mot fortjente ikke og få det på den måten. Jeg ville egentlig ha den praten med personen, men det har ikke latt seg gjøre. Så når jeg først fikk spørsmål om noe helt annet, kjente jeg at det kokte. Da skulle jeg ikke svart med en gang. Jeg skulle ventet.
Jeg må få kontroll på de følelsene jeg har, får og har hatt. Jeg vil ikke oppføre meg sånn. Ingen vil jo det.
Jeg skal bli bedre, men det er slike ting som jeg har snakket om tidligere. Disse episodene som gjør at jeg dytter de jeg er glad i vekk fra meg. De orker meg rett og slett ikke.
De jeg har igjen er sterke, men hvor lenge hadde de holdt med dette humør raset jeg har til tider. Det vil jeg ikke teste ut. Selv om jeg er ganske sikker på at jeg klarte det store stykke i dag.
Vi kan si vi er mennesker og at ingen er feil frie. Det er forsåvidt sant, men det er måte på hvor mange feil en person skal ha(meg).
Heldigvis er det noe godt på vei oppi alle disse blodprøvene, legebesøkene og psykolog besøkene. Det er at jeg ser det er noe som hjelper. Det skjer noe med meg. Det kan virke som om at den litt for lave dosen faktisk har gjort noe, for jeg sitter ikke her med en hissig trommis i brystkassa når jeg skriver nå.
Jeg har jo slitt med det i noen år nå uten og vite at det har vært angstanfall.
Så at jeg ikke har ett helt tromme orkester her er jo positivt.
Det var ett lite ett for kvelden. (P)sykt fin kveld alle.
WolfeRhino 