Jeg har vært sykemeldt 30% i 3 uker nå. Det er ikke allverden, men det er nok til og se at jeg faktisk trenger 1.5 dag i uken til og komme meg litt. Jeg er fortsatt ikke frisk og medisiner jeg går på er slitsomme. De tar litt kreftene, samt at depresjonen fortsatt er litt til stede.

Jeg har de siste ukene fått en indre ro som jeg ikke har hatt på mange år. Det er i form av null anfall, men også roen til og faktisk gjøre mange av de tingene jeg ikke har følt jeg kunne ta meg tid til.

Jeg slapp også taket en liten stund på denne bloggen, det var nok litt smart. For jeg skal ikke føle at jeg må. Jeg skal føle at det er gøy og viktig for meg. Ett sted jeg kan slippe løs litt. Så da begynner jeg igjen nå.

Jeg har også startet med en liten strekmann dagbok. Alle sider av denne kommer ut når første bok er tegnet ferdig.

Jeg har fortsatt en super kontakt med henne som jeg har møtt på Vestlandet. Hun var her i helgen. Jeg har vært hos henne 2 helger. Det klaffer så bra og vi ser ut til og være bra for hverandre.

Ha en (P)sykt god helg alle sammen. Fra nå blir det annenhver dag her. ❤️

Jeg har vært utrolig dårlig på og legge ut innlegg. Det er litt fordi jeg har hatt mye og gjøre, og fordi jeg har måtte gire ned på det her. Jeg blir så fort opphengt i det jeg plutselig får for meg at jeg skal gjøre.

Jeg burde ikke bli så opphengt, jeg burde løfte blikket litt igjen og se hva som er rundt meg igjen. For jeg har tatt meg selv i og bli en som er vanskelig og få tak i igjen. Det minnet om en startende opptur med en liten mix av depresjon og lite søvn.

Da blir jeg utrolig vanskelig og være rundt eller få tak i. Det skal ikke være slik.

Så jeg må bare beklage til dere som har prøvd, men ikke kommer igjennom. Jeg skal også beklage til dere som er rundt meg og kjenner på intensiteten. Den er alt for sterk om dagen. Jeg vet det selv, men når angsten kommer snikende så er jeg enda mer intens og sliter med og la ting ligge. Unnskyld…

Det er ikke det her som er meg. Jeg er ikke sånn, men det er sånn jeg er akkurat nå. Det er slitsomt for dere rundt meg. Det er også ufattelig utmattende for meg også. For jeg vet ikke hva jeg gjør til tider.

Helgen som var holdt jeg meg hjemme. Fikk besøk av en kompis. Men holdt. Meg hjemme. Det var nok bra og gjøre.

Jeg er sliten… Jeg ønsker ikke og ha det slik. Jeg har fått mye hjelp av ei som skjønner. Hu var litt streng, men på en måte som roet meg ned på en høyde jeg hadde en av dagene.

Så til alle som er rundt meg og kjenner meg. Det går opp og ned. Ofte.. Det er sånn det er. Sånn det alltid vil være, men av mindre grad. Vær så snill og hold ut. Og igjen.

Beklager så mye…

Dette har vært høydepunktet denne uken. Eller. Det ble høydepunktet fra mandag. Da jeg fant ut at jeg ikke kunne vente lenger. Jeg vet det er spontant, men det er ikke impulsene som slår inn. Det er noe helt annet. Det er gleden av og gjøre det jeg skal og glede har det som dere vet ikke vært mye av.

Jeg skal fortelle om sist helg først.

Da sist fredag kom spurte jeg om en vis person ville besøke meg. Det var vanskelig og ordne ting som hunde pass osv. Så vi snakket om og utsette det. Dette er noe jeg er utrolig god på. Utsette. Denne gangen ville jeg ikke. Da ser mange på meg og tenker impulskontroll. Den var der. Jeg hadde ikke den dårlige følelsen når hun sa kom.

Det tok meg 1 min og svare på meldingen. «jeg kommer».

Det er en av de beste helgene jeg har hatt noen gang. Jeg var super nervøs når jeg kom frem etter 7 timer i bil. Jeg skalv faktisk litt(mye). Det var av den gode skjelvinger. Jeg har ikke hatt denne følelsen på mange år. Den var kontrollert og ryddig. Ikke kaos.

Den personen som møtte meg var en utrolig god dame. Hun er også bipolar og den forståelsen og samtalene vi hadde igjennom helgen var så utrolig riktige, det stemte så utrolig bra.

Så på torsdag satt jeg på Gardermoen og skulle fly til vestlandet. Ikke for og jobbe, men for og være med ei som gir mening til galskapen.

Jeg hadde en av mine hode spastiske moments igjen i sta, men det var helt greit. For jeg fikk beskjed om at det ikke gjorde noe og fikk forklart at det er helt i orden. Personen sa bare rolig i fra og lo litt av det. For da var alt greit etterpå og jeg ble rolig med en gang. Det har ikke skjedd så mange ganger. Det har som regel tatt lang tid før jeg har roet meg ned.

Dette er den beste følelsen noen gang. Altså ikke det lille anfallet jeg fikk, men følelsen av og kunne få kontroll over det så fort. Det er bare hærlig.

I går var jeg og fikk løftet opp båten og satt den på land for vinteren. Det var ikke en god følelse, men samtidig så var det helt greit. I fjor var det helt krise, men i år var det helt greit. (selvomdetikkeerdet). På en måte.

Da møtte jeg en kompis fra båtmiljøet som lurte på om jeg ville ha middag hjemme hos samboeren hans. Jeg nølte ett lite sekund og lurte på om jeg skulle takk pent nei, men det gjorde jeg ikke og det er jeg super glad for. For disse menneskene er så utrolig gode og snille. De vet om bloggen og er utrolig gode støtter. Angrer ikke ett sekund.

Det som er på vei til og skje nå er at det snur. Det virker som jeg er mye mer positiv. Det er utrolig deilig.

Jeg gjorde en litt sånn impulsiv ting i helgen som er det lureste jeg har gjort på lenge. Jeg følte ikke det var noen mani, depresjon eller bipolaren i seg selv som sa det var greit. Det var meg selv som styrte det. Null angst, null overtenking. Bare meg. Jeg følte kontroll over egne valg og hva jeg gjorde. Den følelsen har jeg ikke hatt over meg selv på mange år.

Jeg gleder meg til og fortelle om hva jeg gjorde i helgen.

Men skal ikke fortelle helt ennå.

(P)sykt god tirsdag

Glemsom har jeg vært hele livet mitt, men hver gang jeg glemmer at jeg feks skal roe meg ned eller tenke på at det her er ikke sånn det skal være. Så gjør det så utrolig vondt etterpå. Når jeg skjønner at jeg har gjort noe dumt. Noe som setter meg tilbake 3 hakk i forhold til lidelsen, da gjør det ekstra vondt. For jeg prøver jo og bli bedre.

I dag glemte jeg og sjekke kalenderen. Jeg skal på DPS i dag. Der har jeg pleid og være 10:30. Jeg kommer dit litt tidlig hver gang så jeg kan sitte ned litt, slappe av 8g høre på musikk, men ikke i 3 timer. For i dag skulle jeg være der 12:30. Da føler jeg meg dum når jeg står i skranken.

Alle kan jo gjøre feil, men jeg føler det er ekstra viktig at jeg ikke gjør det med disse timene eller noe som har med at jeg kan bli mer stabil. Jeg vil jo fungere.

Bil nøkkelen glemmer jeg hele tiden, lommebok hver dag, nesten pc’n (får ikke jobbet uten). Disse tingene er ikke så farlig, men og komme 3 timer for tidlig viser at jeg ikke har helt kontroll. Det gjør vondt.

Med denne sykdommen så gjør alt så veldig mye vondere. Det er ikke lett for de som ikke har hatt denne formen for sykdom og skjønne. Det er ikke meningen at alle skal skjønne alt heller, men for oss som er bipolare, som er høyt og lavt hele tiden og ikke helt vet hvor vi skal plassere oss til tider i forhold til ulike situasjoner, som blir lettere forvirret av de tingene som for andre er helt normalt. Vi klarer ikke alltid plassere følelser og ulike situasjoner like bra.

Så det og gjøre dumme ting treffer oss hardere enn det kanskje treffer andre. Vi overtenker de fleste situasjoner, overtenker og tenker forbi løsningen på problemet.

Kanskje litt som dette innlegget?

Hadde jeg hatt muligheten til og tenkt enklere i de situasjonene jeg skulle gjort det i så hadde alt vært så mye…. Lettere.

Her kan dere jo se hva som kommer ut av og komme for tidlig til noe.

Tenk dere når jeg kommer for sent. Det er krise.

Når jeg blir intens, så blir jeg ikke litt irriterende. Jeg blir nok det manges ser på som utrolig plagsom. Jeg blir av den typen man nok skulle ønske ikke var i livene dems.

En spøk kan være utrolig dårlig, for grov eller bare så langt unna morsomt for mange. Da vet jeg ikke lenger hvordan jeg skal hente meg inn og jeg bli bare teit og dum.

Når jeg overtenker så kludrer jeg det til og blir urasjonel og impulsiv. Da skriver jeg teite meldinger og ringer når man ikke skal ringe. Da klarer jeg heller ikke og stoppe.

Når jeg prøver og gjøre ting bedre så gjør jeg det som regel verre. Igjen urasjonel og impulsiv. Jeg ringer når jeg ikke skal, for jeg tenker jo at det og ta en prat kan hjelpe. Det og bli ferdig med det med en gang er det riktige, men det er det ikke alltid. Noen ganger er det tid som skal til.

Noen ganger er det helt snudd på hodet. Når jeg skulle ringt og sendt en melding, så klarer jeg ikke gjøre det fordi jeg er konfliktsky. Da bygger angsten seg opp og jeg blir mer og mer tilbaketrukken.

Det er så mye og ta tak i at det er en smule overveldende.

Håper andre har en (P)sykt bedre dag.

Jeg måtte gi meg selv en liten pause. Det tar tid og er litt jobb det her. Jeg liker og holde på med denne bloggen, den gir meg jo så klart masse. Jeg måtte bare gjøre litt andre ting også.

I helgen skulle det ha kommet en del til i den serien Opplevelser fra motparten, men jeg er ikke ferdig med de andre innleggene. Den må da vente litt.

Jeg valgte heller og dra til venner på lørdag. Det var kjempelurt. Det var veldig smart og være litt sosial, for det har jeg ikke vært så mye i det siste. Det er litt synd for det er en ting jeg har fått beskjed om og være. Jeg må ut og møte mennesker. Få opp humøret.

Ble kanskje en smule mye vin, men det var moro for det. Det og være sosial og møte mennesker er veldig lurt nå. Det skal hjelpe meg litt opp fra grøfta. Hjelpe meg og se litt mer positivt på livet. Jeg er jo enig i det, men så kommer ubesluttsomheten og drar meg inn i den trygge leiligheten min igjen. Det er ikke bra. jeg kan ikke grave meg ned heller.

Jeg liker jo og være med andre mennesker. Så jeg syns det er vondt og bare gi opp hver gang jeg har prøvd og gå ut av døra.

Jeg snakker også fortsatt mye med denne fantastiske personen jeg er på vei til og bli kjent med, selv om jeg føler jeg har kjent personen i flere år. Jeg er veldig glad for at jeg har «møtt» denne personen. For og ha forståelse for denne kroniske lidelsen er ikke noe man kan få uten om du har lest masse, jobber med det eller har den. Det er også vanskelig og forklare den til andre. Det koker liksom alltid ned til at man har humørsvingninger, men det er så utrolig mye mer. Det er den «så utrolig mye mer» som er slitsom, og da er det så utrolig godt at jeg har funnet en som skjønner meg på flere plan.

Ha en (P)sykt god mandags kveld.

Det og reise mye har fått meg til og se noe av problemene, eller utfordringene. For det er aldri problemer, det er utfordringer. Alt kan løses sies det, jeg er ikke sikker.

Jeg har hatt trøbbel med og huske, jeg glemmer fortsatt mye. Sist uke glemte jeg noe teknisk utstyr jeg trenger i jobben min. Jeg glemte også medisiner hjemme sist uke.

Det glemte jeg forresten denne uken også. Heldigvis finnes det elektroniske resepter, ellers hadde jeg gått mange dager, opptil 5 uten det jeg trenger for og bli stabil og flytte fokuset dit jeg trenger det. Det er på og bli bedre. Eller ca bra.

Jeg føler at slike enkle ting som og huske er ett problem. Jeg er jo i det faget jeg er, og vi er viden kjent for og være oppfinnsomme. Jeg har glemt mye verktøy og deler rundt om, som har gjort at jeg har måtte være oppfinnsom. Det er noen anlegg som har fått div merkelige pakninger av type «melkekartong» og diverse andre ting. Dette fordi jeg har glemt.

Jeg vil ikke være oppfinnsom ved og glemme og få dårlig samvittighet. Jeg vil være kreativ ved og tenke selv og ikke glemme.

Det er mye som rører seg oppe i hodet om dagen. Det er fryktelig slitsomt til tider og veldig frustrerende. Hvertfall når jeg prøver og få noe av det ned her. Jeg stresser ikke, men når jeg vil skrive noe så blir det ofte rotete. Litt mye kaos til tider. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe det.

Se en vei ut er det vanskeligste jeg tenker på, da spinner det ut i tankekjør og frustrasjon. Klarer ikke se positivt på den veien. For jeg vet virkelig ikke hvem retning dette kommer til og ta. Det er skremmende.

Det er skremmende og se lyset i det du tror er enden av tunnelen, hvertfall når du hører toget komme.

Nå har jeg skrevet om flere ganger at jeg føler meg bedre, jeg vet ikke lengre…

Jeg får ikke hodet til og følge med på hva jeg vil. Det er trist og tenke på at jeg igjen har forsvunnet litt ned igjen.

Nå sitter jeg på en café på Vestlandet og skriver. Ville heller ha jobbet, hørt på musikk og ikke tenkt på resten av livet.

Det og tro at det aldri vil bli bedre er igjen bare tanker, bare tanker sies det.

Det er tanker som får oss til og føle oss bra, så det er ikke bare tanker. Det er store deler av livet.

Bare tanker… Det er ikke bare tanker for en med bipolar, angst eller andre psykiske lidelser. For de svirrer rundt og ødelegger for de få og små positive tankene man kanskje tvi holder på.

Hvorfor kan jeg ikke bare være litt mer positiv? Hvorfor kan jeg ikke bare være som andre? Hvorfor måtte jeg få denne slitsomme, frustrerende, konstant forvirrende og uberegnelige kroniske lidelsen.

Hvem faen bestemte det!!

Tinder er og blir noe jeg fortsatt ikke klarer og ta seriøst. Kan være fordi det ikke gir meg noe. Det er for lett og sweipe høyre/venstre. Mulig det er derfor?

Men når jeg sitter der og sweiper, ser og leser bio så slår det meg at jeg kanskje ikke burde være der inne. Når jeg tenker litt over hva jeg sitter og driver med, så føler jeg meg utrolig kynisk. Man blir veldig kynisk når man sitter og velger ut ifra hvordan en annen person ser ut. Hva om personen med mørkt hår som du avviste, egentlig er den rette? Hva om personen som var høyere/lavere en deg, egentlig ikke bryr seg om det, men skriver høyden fordi personen tror du bryr deg.

Det er en kynisk og overfladisk måte og finne den utvalgte på. Men jeg er der ennå. Jeg går inn for og se hva som er skrevet. Jeg er fasinert over hvor mange som er så glad i høyden sin. Jeg er som regel for lav. Jeg viste ikke at man må være over 1,80 høy. 🙂

Jeg er utrolig fasinert over hvor mange som er på fjellet til en hver tid. For jeg har vært på fjellet, da så jeg ingen. Jeg har derimot ingen bilder til og bevise det. Så da har jeg nok ikke vært der. Jeg ser heller ikke mange bilder av mennesker som er på jobb, noe som tar 37.5 timer og oppover av en uke. For min del litt oppover og noen ganger nedover. Hvorfor er det ikke flere bilder av mennesker som er glad i jobben sin?

Jeg er fasinert av alle som skriver «si hei først da vel». Det er veldig vanskelig. Når personene faktisk må godta deg. Jeg klager ikke. Jeg er bare fasinert over hvor mye rart man finner på slike apper, inkludert meg selv.

Jeg liker når jeg matcher med noen og vi skriver litt. Da mener jeg litt. For jeg liker og prate, som mange av dere som kjenner meg vet. Elsker å prate, men er veldig redd for og møte nye mennesker. Høres sikkert rart ut. Men jeg er jo passe rar.

Jeg er også litt overrasket over hvor mange som ikke skriver om seg selv, som velger og la fantasien til andre spille inn. Det tørr ikke jeg. Jeg vil heller skrive at jeg faktisk har to katter, tenk hvis de jeg muligens inviterer med meg hjem er hyper allergiske. Da tror jeg faktisk ikke det hadde blitt en date til.

Hvordan gjør andre det? Hvis det ikke er tinder? Jeg har gitt opp byen, for jeg er veldig sosial med noe og drikke, men edru er jeg veldig redd sosialt. Da kan jeg finne på og si veldig mye dumt. Eller, si ting som jeg kanskje ikke mener. Det har skjedd før.

Jeg tørr jo hvertfall ikke invitere noen ut. Frykten for og bli avvist er også godt til stede.

Hva gjør man da?

En annen ting med tinder sånn på slutten. Jeg er mye ute og reiser. Da fungerer ikke tinder veldig bra. Så nå har jeg skrevet at jeg bor på Østlandet.

(P)sykt god… Ehh mandag?! Er mandager egentlig så gode? Jeg trodde det var tirsdag, så jeg er redda. ✌️