Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1 ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 så kommer du rett dit.

Vil starte med og si at jeg har fortsatt ett forhold til faren min, vi er ikke uvenner. Han har blitt syk nå som han er eldre, hukommelsen er sviktende og han sliter med selvinnsikt som har blitt borte oppigjennom årene med tungt alkoholmisbruk. Så selv om han har vært som han har vært så er han fortsatt faren min. Jeg trenger ikke være venner med han, men jeg oppfører meg hvert fall. Jeg snakker ikke ned til han eller er frekk og ufin. Han har nok hatt sitt og slite med. Bare synd det måtte gå utover noen andre.

Alle har hatt sine utbrudd en gang i livet, faren min hadde det bare hele tiden. Man skulle alltid passe på hvordan humøret hans var,»Trå på eggeskall», vil heller kalle det og gå på lava eller stål-spon. Dette var utrolig slitsom, i alle fall for en som kanskje var litt utagerende.

Jeg husker ikke mye fra barneskolen. Ikke annet enn at jeg vist nok ikke klarte og konsentrere meg. En av grunnene til dette var jo at jeg ikke hadde det bra hjemme med faren min. Fordi han var som han var. Spilte på frykt hele tiden, han pratet til meg som om jeg var ett null. At jeg skulle skjønne hvordan man var som voksen. Dette i barneskole alder. Hvordan i all verden skulle jeg skjønne det!

Jeg skal ikke påstå at jeg var veldig lett og ha med og gjøre, men hvorfor husker jeg bare det dårlige med han, men ikke med moren min. Moren min har alltid vært der. Hun er det herligste menneske jeg vet om. Hun var streng hun også, men på en riktig måte hvis dere skjønner.!? Jeg kan ikke annet en takke moren min. Hver gang jeg har dummet meg ut. Har trengt hjelp, eller bare har måtte snakke med noen. Da har hun stilt opp. Kall meg gjerne mammadalt, men det er ingenting som slår en god mor.

Sinne, sinne og atter sinne. Hei du(mitt navn). Hva faen er det du driver med?? Se te hælvete og slutt med det der. Slutt sa jeg. Faen. Ska du ha juling ell. Forbanna dritt unge. Så tok han det jeg hadde leika med på gulvet og knuste det og viste knyttnevene. Da var jeg rundt 5 år. Det er det eneste jeg husker av ham når jeg var så liten.

Hva tenker en på 5 år da? Jeg husker bare at jeg var liv redd. Han gjorde meg ikke noe, men jeg viste jo ikke bedre. Det skulle ta meg 14 år før jeg turte og ta igjen med han. Jeg utfordret han mange nok ganger innen den tid. For det eneste han skjønte var vold og trusler. Jeg var ikke der. Jeg er fortsatt ikke der, jeg får heller juling. Helst så vil jeg slippe vold og trusler.

Det var alltid samme frase som kom når jeg sa i fra om de som plaget meg på skolen. «Er du pysete? Du kan jo bare gi dem juling». Det var ikke noe jeg likte eller syns noe om. Så jeg gikk hele skole tiden min som en som ikke turte og si ifra lengre. En som ikke turte og stå fremfor forsamlinger og si noen ord. Jeg lot være og gjøre lekser tilslutt også. Hva var vitsen? Jeg var jo bare en dumskalle som ikke var flink nok. Fordi jeg var så distrahert og ukonsentrert. Noe som igrunn kan spores tilbake til han.

De ville på barneskolen ha meg sjekket for AD/HD. Det ville ikke faren min, for meg var det plutselig ikke noe galt med, jeg var bare ikke flink nok. Uansett hvor mye jeg prøvde så var jeg tilbake til start, det var ikke mange «feilene» som skulle til for og trigge sinnet hans. I etter kant har jeg blitt fortalt at denne ut-ageringen og det de trodde kunne være AD/HD antageligvis skylles hvordan han var hjemme.

Det er nok flere faktorer som slo inn på at det brøt ut så tidlig som det gjorde. Det som er veldig synd er at det burde vært plukket opp av skolen.

Det ble det aldri…

 

Takk igjen for at dere har kommet dere helt hit. Neste del om en uke. Da avslutter jeg om faren min og går over på skolen.

Ha en (P)sykt god helg.

Hei alle kjente og ukjente. Dette blir en lang en, derfor har jeg bestemt meg for og dele den opp i flere deler. Første del kommer ut i dag, så er det de neste fredagene fremover.

Vil starte med og si at jeg har fortsatt ett forhold til faren min, vi er ikke uvenner. Han har blitt syk nå som han er eldre, hukommelsen er sviktende og han sliter med selvinnsikt som har blitt borte oppigjennom årene med tungt alkoholmisbruk. Så selv om han har vært som han har vært så er han fortsatt faren min. Jeg trenger ikke være venner med han, men jeg oppfører meg hvert fall. Jeg snakker ikke ned til han eller er frekk og ufin. Han har nok hatt sitt og slite med. Bare synd det måtte gå utover noen andre.

Dette blir litt om meg og min bakgrunn. Hva som kan ha utløst min bipolar lidelse og depresjoner i det jeg tror er en altfor tidlig alder. Det er andre som har opplevd verre ting en meg. Det er jeg klar over, men like herlig vil jeg fortelle min historie. Jeg bryr meg ikke om noen leser eller følger med. Jeg bruker dette her som ett forum for meg selv hvor jeg får satt ord på det. Jeg leser innleggene mine mange ganger før jeg legger dem ut. Da ser jeg også hva jeg tenker, dette gjør det lettere for meg og bearbeide. Så denne historien er langt ifra så ille som mange andre som sliter med sin bakgrunn og lidelser.

Jeg vil starte med og si at jeg er imellom 30 og 35 år gammel. Jeg burde hatt kontroll på følelser, livet og forhold, det har jeg ikke ennå. Jeg følte jeg hadde det i en periode på 9 år nå, men så kom det tilbake. Slo meg rett ned. Har hele sommeren hatt det supert. Trodde jeg, men det var manien som stod på døra og jaga meg opp. Før har jeg klart og se det selv, ikke i år. Da ble lege kontaktet, for jeg ville jo ikke lengre ned. Jeg ble liv redd. Det jeg så på som uro og adrenalin var i realiteten angstanfall. Det var det psykiateren sa.

Søvn var tilnærmet lik null. 1,5 til 3 timer hver natt. Noen ganger gikk det 2 døgn før jeg sov.

Jeg er i full jobb, jeg elsker jobben min. En av de få tingene jeg ser på som positivt. Derfor er jeg ikke sykemeldt nå, dette fordi jeg ser på det som mental trening og gå på jobb. For jeg må slite ut hode mitt, det gjør jeg her.

Jeg har en hobby jeg elsker, men som jeg ikke har hatt motivasjon eller lysten til. Det gjør vondt når man ikke vil gjøre det man elsker.

Jeg hadde det første utbruddet mitt i midten av tenårene. Det var ingen som så det, ville ikke leve mer, men jeg var heldigvis for feig til og gjøre noe med det. Livslysten var borte. Jeg viste det ikke til noen, hvis man gjorde det, viste at man var lei seg eller gråt. Da var du pysete i følge han som skulle være forbildet mitt. Faren min. Han har aldri vært noe forbilde. Eller. Jeg trodde han var det en gang, men det har jeg skjønt i voksen alder at han aldri har vært.

Det er jo ikke meningen at det skal være sånn når du er 14-16. Da skal det være fest, første dama du styrer med, moped/scooter og surr. Ja du skal surre litt, men på den måten du kan le av i voksen alder. Jeg husker ikke så mye av den gode tiden, foruten at jeg kjørte trial. En motorsykkel sport hvor man hopper rundt i skogen og balanserer seg gjennom hindere. Dette var noe av det morsomste jeg husker, turene vi hadde rundt i Norge for å kjøre løp. Dette hjalp meg nok mye.

Jeg fikk jo gjøre det jeg syns var gøy da. Jeg festet også, men det var ikke før jeg hadde moped og kunne kjøre rundt selv. Da begynte jeg og drikke på fest også, ingen god kombinasjon. Kjøretøy og alkohol. Jeg sluttet og høre på foreldrene mine rundt disse tidene også. Fra fylte 16 så begynte det og gå nedover, jeg var lei faren min.

Han hadde holdt kontrollen på meg med jernhånd, men nå hadde jeg friheten min. I form av 2 hjul og 50 kubikk, det likte han dårlig. Han hadde alltid vært truende frem til dette også, likte og vise at han hadde makten og kontroll. Kan vel si at det var en form for psykisk terror frem til da.

For det skulle bli verre.

Takk for at dere har lest dere igjennom Starten på ett liv med opp og nedturer Del 1. Neste fredag kommer del 2.

Liten endring. Del 2 kommer i morgen kl. 12:00. Denne historien kommer i 5 deler. Del 3 kommer neste fredag. Del 4 neste lørdag og del 5 kommer om 2 uker.

(P)sykt god helg.