Dagen i går

I dag var jeg tregt ute med og skrive noe. Jeg er passe sliten i dag etter og ha vært i bursdag i går. Det var veldig gøy, det er litt sånn at jeg kommer ut av komforsonen min. Jeg trenger noen nye opplevelser fremover, litt annet enn DPS, blodprøver og leger. Jeg trenger litt positivitet.

Jeg er egentlig ikke så veldig utadvendt med nye mennesker rundt meg. Det er nok ikke mange som mener det, men det er fordi dem kjenner meg. Da går praten lett og jeg er «normal».

Jeg lovet meg selv en annen ting i går også, det var at jeg skulle være hjemme før 01:00 i natt. Det klarte jeg med glans. Midnatt. Da var jeg hjemme. For jeg ville ikke bli for full.

Det har jeg blitt for mange ganger, da gjør jeg mye dumt i tillegg. Da finnes ikke impulskontrollen i det hele tatt. Jeg blir lett sint, irritert og lei meg. Det ødelegger mye. Jeg veit jo at andre også gjør mye dumt med for mye alkohol, men jeg gjør myyye dumt.

Jeg har klart og ikke drikke for mye den siste mnd, for det er ikke mye godt det hadde kommet ut av det når jeg har vært i en depresjon. Men i går tenkte jeg det fikk gå. Det gikk super bra, jeg trengte den piffen.

Takk for ett super lystig lag i går. 😁

Det og være overfylt av følelser.

Det og elske noen, men følelsen ikke er gjensidig. Det er en av de verste følelsene som finnes. Jeg har vært på begge sider og kan si at det er ille og være på motsatt side også. Jeg husker sist jeg hadde denne opplevelsen, og ikke elske noen tilbake. Det gjør vondt, men ikke like vondt som og elske noen og ikke bli elsket tilbake, men sånn er livet. Det vanskelig og uforutsigbart.

Jeg gjør ting verre når det blir sånn. Trenger ikke elske, bare være utrolig glad i noen. Følelsene mine blir bare sterkere og vondere. Det blir utrolig vanskelig og være motparten. For jeg prøver så alt for hardt. Motparten får ikke fred, og jeg skjønner for sent hva jeg har gjort. Da er alt ødelagt. Jeg ser ut som en gal mann, ingen vil ha en gal mann. Ingen vil ha en som er frynsete og slitt.

Nå er målet og reparere meg selv. Bli meg 2.0, den som alle rundt meg kan stole på.

Kom over denne videoen hvor starten om at man prøver for litt hardere er slik jeg opplever det i slike situasjoner. Det er ikke ett person angrep på noen. Det er bare en liten forklaring på hvordan jeg kan oppleve dette. Denne gir meg noen hint på hvordan jeg burde reagere også. Jeg lærer meg med små skritt hvordan jeg flytter fokus. Det hjelper og ikke få angst anfall også. 😂

Ha en (P)sykt god lørdag alle sammen.

👇Add me👇

Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 5.

Konfrontasjonen.

Jeg var innom foreldrene mine sist helg. Skulle bare innom og si hei til moren min og spørre om litt rundt de første gangene jeg fikk utbrudd og det var krise. Vi snakket litt om hva som hadde skjedd når i tenårene mine. Jeg spurte om hun viste om noen av de verste tilfellene med faren min hjemme. Det gjorde hun ikke.

Det er jo ikke mulig og få med seg alt. Så jeg sa hun ikke skulle få noe dårlig samvittighet for alt dette. Hun har jo vært midte oppi det med en mann som ikke har vært bra.

Da kom han ned fra andre etasje.

Han gikk rundt og ja, viste vel ikke hva han drev med. Han var utfor en ulykke i vinter. Hvor han dro på seg ett kraniebrudd. Dette hadde ikke skjedd vis han ikke hadde drukket. Etter dette har han egentlig vært flink og ikke rørt alkohol. Så klart har han feilet ett par ganger, men denne kvelden var han full igjen. Jeg ble frustrert og sint.

Han skulle absolutt snakke om da jeg var liten og hvor gøy jeg hadde det når jeg var med han på jobb. Dette er jo sant, for der fikk jeg gjøre morsomme ting. Han ville også absolutt snakke om barndommen min, og sa at jeg hadde jo hatt det bra!

Det var da jeg ikke klart og holde det inne. Han fikk høre hvor «snill» han hadde vært. Alle de verste opplevelsene jeg hadde hatt med han.

Han husker jo så klart ikke dette. For han påsto at han hadde vært full hver gang. Det er jo ikke sant, dette er heller ikke en unnskyldning.

Jeg fortalte han hvor store problemer jeg har hatt med dette senere i livet. Han sa da «Jeg er utrolig lei meg for at jeg var en idiot, men» Da stoppet jeg han. For det mennet kunne han holde for seg selv. Han skulle fortelle meg om hvor mye lengre han hadde levd enn meg. Han vil ha frem seg selv. Han vil ha frem at han ikke var frisk han heller.

Jeg er ikke frisk jeg heller, men jeg får hjelp. Det skulle han også ha fått, ikke latt det gå utover den eldste. En som da kanskje fikk utløst ett problem litt for tidlig. En som ikke ble fanget opp av skoler. En som ikke klarte skole, men jeg har klart meg i jobb. Det er noe jeg faktisk har klart og få til.

Jeg var han som ikke var god nok, hverken hjemme eller på skolen. Han som hadde så dårlig selvtillit at det var det samme om jeg fikk kjeft på skolen eller hjemme. Han som ikke ville hjem fordi han var der.

Takk for at dere tok dere tid til og lese denne langtekkelige historien på 5 deler. Det er ikke lett og skrive om, det er ikke lett og snakke om heller. Dette er noe jeg må lære meg og enten leve med, eller forkaste. Jeg satser på at jeg klarer og leve med det. For han som har gjort deler av livet mitt surt for meg lever ennå. Han kommer jeg ikke bort fra. Han kommer ikke til og skjønne hva han noen gang har gjort. Jeg velger og ikke ha for høye tanker om han lengre. Det har gjort vondt, men han skal ikke få være skylden til at jeg ikke klarer meg.

|Del 1|Del 2|Del 3|Del 4|Del 5|

Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 4.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1, Del 2 og Del 3. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 , for del 2 trykk her og for Del 3 her.

Det første møtet med en psykiatrisk institusjon er utrolig skremmende. Det er plassen du bare hører om når du er yngre. Det er der alle de gale havner. Det er ingen som vil hit. Første gangen jeg ble «lagt inn», var jeg 18 år.

Burde nok vært der tidligere, men slik var det ikke.

Jeg våkner, det tar tid før jeg skjønner hvor jeg er og hvorfor. Du vet når du har vært på fest dagen før og du faktisk har avtalt at du skal sove hos noen du kjenner? Når du våkner der og ikke skjønner. Du bruker 5 sekunder på og skjønne hva, hvor og hvorfor. Den følelsen lå jeg med da. Det tok meg sikkert 15 minutter og skjønne hvor det var jeg hadde ramlet inn.

Det tok meg nye 40 minutter og åpne døra, hvorpå jeg hører en som roper » Hun har faen meg klart og hoppe ut vinduet».

Da stengte jeg døra igjen og ventet. Jeg var livredd for og gå ut i felles arealet. Gå ut av rommet mitt. De kom inn og spurte flere ganger/ba meg komme ut, men jeg viste ikke hva som var der ute.

Jeg gikk ut og hilste på noen av de andre 3 timer etter at jeg våknet. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Disse er noen av de søteste, rareste, mest omtenksomme, kjærlige og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang, klart noen av dem var laaaangt nede, men til og med disse hadde noen positive sider av og til. De fleste delte på det meste, til og med ting du ikke ville ha, men det gjorde ingen ting. De ville bare vise at de var snille og brydde seg om alle.

Dette oppholdet spurte de meg ut om alt. Da mener jeg ALT. Som 18 og sykt usikker er det lett og lyve. Det er lett og ikke ville fortelle. Jeg har da ikke anelse om hva det er som feiler meg. Det har ikke legene heller. Jeg er der i 7 dager og slipper ut. Ingen som vet. Alle tror det er oppmerksomhets syke. Jeg føler meg dum og sliten. Mennesker rundt meg føler jeg ser ned på meg. For ryktet sprer seg fort. Ild i tørt gress?

Iløpet av disse 7 dagene er jeg vitne til ei som ikke vil leve mer, 2 som stikker av og sikkert 400 runder med idiot. Så det er ikke så mye drama på disse plassene, men alvorligheten ligger i lufta. Den er tung, veldig tung.

Jeg var utrolig glad når jeg kom ut fra avdelingen der jeg var, og sa til meg selv at jeg aldri skulle tilbake igjen. Fikk beskjed om og skjerpe meg, men det er ikke lett når man ikke vet hvordan man skjerper seg og hvorfor man skal. For jeg kom tilbake igjen. Da var det alvorligere.

Dette var slutten på denne serien. Eller er det det??

Det er det ikke. For Del 5 om en time.

Det er konfrontasjonen som ikke skulle skje nå. Følg med.

Starten på ett liv med opp og ned turer Del 3.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1 og Del 2. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 så kommer du rett dit. For del 2 trykk her.

Vil starte med og si at jeg fortsatt har ett forhold til faren min, vi er ikke uvenner. Han har blitt syk nå som han er eldre, hukommelsen er sviktende og han sliter med selvinnsikt som har blitt borte oppigjennom årene med tungt alkoholmisbruk. Så selv om han har vært som han har vært så er han fortsatt faren min. Jeg trenger ikke være venner med han, men jeg oppfører meg hvert fall. Jeg snakker ikke ned til han eller er frekk og ufin. Han har nok hatt sitt og slite med. Bare synd det måtte gå utover noen andre.

Så kommer ungdomskolen. Det er her alle har vanskelige perioder. Her kjørte jeg masse trial. Jeg fikk ut masse energi og fikk trent meg sliten. Jeg hadde det egentlig greit her. Etter forholdene. Jeg gjorde ikke mye ut av meg. Jeg var nok ferdig skremt og selvtilliten borte i starten av denne perioden. Fikk nye venner og noen nye hobbyer. En av disse hobbyene holder jeg til dels på med ennå. Når jeg vil litt bort i fra virkeligheten. Da er det godt og kunne skru på pc’n og spille litt. Spille bort det som er rundt meg og snakke med venner på nett.

Det var på denne tiden jeg kjente at jeg ikke ville mer og ikke var verdt noe. Jeg var utrolig flink til og skjule det. Tror ikke det er mange som vet at det på denne tiden var hvor jeg planla og kanskje gjøre det slutt. Jeg klarte aldri og komme så langt og det er jeg utrolig glad for i dag.

Det er noen faktorer som har spilt inn på denne tiden. Som fikk meg videre en stund til. Det er moren min, brødrene mine, trialen og en ting til. Ikke le nå, men jeg gikk på TenSing i denne perioden. Hver fredag. Da var det kor. Hadde jeg ikke vært der, hadde jeg nok gjort masse jeg ikke skulle. Disse personene og aktivitetene holdt meg i gang.

På videregående gikk det litt bedre i starten, men som med alt annet jeg startet på rundt de tidene så ga jeg opp her etterhvert også. Jeg sto i alle fag på grunnkurs, men på VK1 gikk det nedover. Jeg kjedet meg, var distrahert og ukonsentrert igjen. Igjen var det bare bråk hjemme.

Da var det på tide og komme seg ut hjemme fra, og jeg søkte stipend på særskilt grunnlag. Dette fikk jeg innvilget og jeg flyttet sammen med 2 brødre og dama til han ene. Vi var da 4 stykker. Jeg var nok den som var den vanskeligste av oss der. Det var ett turbulent år. Dette skoleåret var første året jeg var lagt inn på psykiatrisk avdeling. Knakk hånda også, det var faktisk bedre enn og knekke psyken. Det syns hvert fall.

Det var også dette året jeg fikk kniven på strupen. Bokstavelig talt. Jeg var hjemme en helg fordi familie fra ett annet skandinavisk land var på besøk. Jeg syns alltid det var gøy og ha onkel og tante på besøk. De skulle legge seg en kveld og sto ute. Jeg hadde sittet litt på pc’n. Da kommer han inn og kjefter. Fordi jeg spilte for mye, heller det enn og drikke sånn forresten. Han hadde kniven hånda. Dro den opp til halsen min og var helt blodrød i ansiktet. Jeg sto der, og ba han om og skjære. For jeg var egentlig klar for det. Jeg var lei han og livet. Da tok han den vekk og skjønte egentlig ikke så mye tror jeg. Da gikk jeg.

Klokken 01:00 på natta banket jeg på døra til henne jeg var sammen med. Forklarte hva som hadde skjedd til moren hennes. Der fikk jeg lov til og sove. Heldigvis. Så utrolig stressfullt det har vært. Jeg skjønner i etter tid hvorfor jeg ikke klarte og konsentrere meg og få til skole.

Utrolig nok kom jeg meg igjennom skoleåret, jeg fikk stryk i noen fag, men kom meg videre til VK2. Her gikk det ikke i det hele tatt. Der fikk jeg ikke lov til og bli i mer enn ett halvt år. Da fikk jeg brev om at skolen ikke kunne bruke mer ressurser på meg. Ikke her heller klarte noen og fange opp at jeg kanskje ikke hadde det så bra. Det gjør litt vondt i etter kant og tenke at man var så usynlig. Ikke ble sett av voksne, som i skole sammenheng burde fanget opp en «sånn en» som meg. Gjennom nesten 3 år på videregående. Det kjenner jeg stikker litt.

En annen episode er når jeg hadde vært ute og med henne jeg var sammen med når jeg var 18 år. Vi hadde vært ute på byen og feiret bursdagen hennes. Det gikk kjempebra, vi reiste hjem tidlig også. Jeg var hjemme til halv ett den kvelden. Da fikke jeg beskjed om og gå å legge meg av faren min. Jeg tenkte at «Ja. jeg bare gjør det». For jeg var sliten. Fem minutter etter at jeg hadde lagt meg kom han dundrende opp trappen. Slang opp døren inn på rommet mitt. Kastet seg over meg og tok kvelertak. Jeg husker det ble mørkt en 2-3 ganger. Jeg tenkte mellom 2 og 3 at når han slapp opp neste gang så måtte jeg få han av meg.

Det gjorde jeg, det er noe med at man vil overleve. Instinktene slår inn, jeg fikk kastet han av meg og ned på gulvet. Da krøp han sammen og ventet nok på og få bank.

Jeg er ikke slik, jeg ville ikke det så jeg kjeftet på han. Mest fordi begge brødrene mine sto og så på, de var lei seg. Moren min hadde da allerede ringt politi. Vi fikk dem ut. Jeg husker jeg ga begge brødrene mine klemmer. Jeg var mest redd for dem.

Betjentene fikk meg til og droppe anmeldelse, av den grunn at det var faren min. Det angrer jeg på den dag i dag. At jeg hørte på politiet, de man skal høre på. Her skulle jeg ikke hørt på dem. Han havnet på glattcelle uansett, for han skulle jo krangle med dem.

Dette hadde ikke skjedd i dag. Det skulle ikke skjedd den gangen, men i dag hadde det ikke det.

Jeg tror at det har blitt utløst tidligere enn det skulle ha gjort. Dette tror jeg kan spores tilbake til hvordan det var hjemme. Jeg tror det er lettere nå, det og være åpen om psykiske lidelser. Jeg tror skolene er blitt flinkere til og se det. Det er godt og vite at andre kan få hjelp når de trenger det, i tide.

Det er her jeg skal avsløre at det ikke er slutt ennå. Denne historien blir lengre.

Del 4 ligger her.

(P)sykt god natt.

Ligger i mørket og skriver med musikk på øret igjen. Det er så utrolig mye god kreativ musikk der ute.

Fikk nettopp ett tips om fox blanco med change the world. Helt i min gate for musikk på kvelden. Den passer utrolig godt i bilen også. Er så jeg har andre som også liker den her sjangeren.

Hvis andre liker denne type musikk og har anbefalinger. Kom kom.

Men ja. Jeg skulle jo skrive om hvordan det hadde gått i dag.

Handlingsplanen er ferdig. Dvs. Jeg får den ikke før 9 i 10. Men. Det blir bra. Vi har kartlagt faresignalene på oppturene mine så det skal bli lettere og stoppe dem.

Høres rart ut og ville stoppe en opptur? Ja. Egentlig. Med det skal vi ta i ett eget innlegg i morgen. Planen er hvertfall ferdig. Og det er så utrolig deilig.

Det vanskelige blir og dele den med de nærmeste. For det står nemlig hva andre skal se etter og gjøre også. Det er ikke lett og skulle be kjente og kjære om og «passe» på meg. Da stikker det når du snart er i midten av 30 åra. Han gærninger som ikke klarer noe selv. Det er det jeg hører i hodet mitt da.

Men jeg veit det ikke er sånn. Nå er det natt. Sove (P)sykt godt alle sammen.

(P)sykt dårlig start på en hektisk dag.

Når man ligger og lurer på om man egentlig har klart og planlegge dagen godt nok. For det tror jeg ikke jeg har gjort i dag.

Først så er det og jobbe litt hjemme, så er det DPS, etter det så kommer en kjøretur på sikker 2.5 time.

Da er det nytt anlegg som skal startes opp i nærheten av Hamar.

Jeg glemte nemlig i går når jeg sa ja til og programmere ett nytt anlegg, at jeg skulle på DPS. Da kjente jeg stresse kom litt over meg. Det er utrolig kjedelig at jeg klarer og sette meg selv i slike situasjoner, så dagen i dag blir nok en lang en.

Ikke vet jeg om det er noe vits og reise hjem i kveld heller, siden jeg skal til Nittedal i morgen og sette opp noe kommunikasjon. For jeg tror dagen blir så lang at det og kjøre hjem igjen blir teit.

Dårlig start på dagen. Det er det jeg kaller det her. For det er jo ikke bare meg det går utover, det står 2 mennesker der å venter på meg.

Håper dere der ute får en bedre start og finere dag en det jeg føler jeg har fått og får utover. 😕

(P)sykt god natt.

Det og vente på noe er helt forferdelig. Tilbake til tålmodigheten igjen en tur. I disse dager venter jeg på noe. Venter egentlig på en hel masse. Vente på og sove, vente på tilbakemeldinger, venter på litium-speil.

Tålmodigheten som burde vært her, er dessverre på langtids ferie i ett land han ikke kommer ut av så lett. Nord Korea kanskje? Tror egentlig den tålmodigheten er så smart at den bare velger og bli der. Bedre der en i dette kaoset.

Føler faktisk at jeg på sikt skal klare og jage kompisen hans ut også. Den dårlige tålmodigheten. (Tørrere får du det ikke faktisk).

Nå ligger jeg i sengen og tester ut det og skrive innlegg. Innlegg om tanker som plutselig kommer over meg når jeg… Ja, ligger i mørket. Passer meg utrolig bra og ligge i mørket og høre på musikk og skrive. Det raser liksom rundt, forbi, over hode på meg og ut vinduet. Det gjør egentlig ingenting når det raser ut vinduet. Da slipper jeg og tenke på det.

Det ble med ett god natt inn legg i stede.

I morgen starter dagen med en tur til DPS igjen. Vi skal kartlegge faresignaler og symptomer på sykd… La oss være litt positive og begynne og kalle det for «utfordringen min» i stede.  Høres så utrolig mye mer positivt ut. 😊

Dette skal jeg skrive mer om i morgen. Kanskje. Hvis vi blir ferdig med den. For har på følelsen at den blir lang, men det er bare bra. Jo lengre jo mer og se etter.

Det er utrolig slitsom lage denne listen, men det må gjøres.

I kveld er det Marshmello og ironisk nok Alone. Er så glad i denne musikken. Den gir ro til kaoset. Tankekjøret er deilig og bli kvitt. Fungerer kun med bilkjøring, musikk, podcast og jobb. Elsker og finne ny musikk også. Mange på min alder og mulig nedover også mener jo at det jeg hører på er syremusikk.

Mulig du syns det, men det fungerer for meg. Det overkjører det kaoset jeg har i hodet mitt. Det gir meg ro og får vekk tankekjøret. Forsvinner tankekjøret, forsvinner stress og det som kan bli angstanfall også. Så syremusikken for deg, filharmoni for meg. 😁🎶

Det er jo så deilig at vi ikke er like. Da hadde verden vært grå og kjedelig, og det er den heldigvis ikke.

(P)sykt god natt alle sammen.

(P)sykt god morgen.

God morgen. Jeg vet jeg ikke skal grue meg, men jeg gjør det fordet. Jeg hater sprøyter. Hater alt som egentlig skal innunder huden.

Spesielt hvis de skal tappe deg for deg for blod. Fredag for 1.5 uke siden skjedde det som ikke hadde skjedd på 12 år. Jeg svimte av på legekontoret etter en blodprøve.

Jeg ler av det nå(det gjør forresten de fleste andre også). 😂

Det og kunne le av episoder som dette har jeg alltid kunne gjort. Så når jeg på sensommeren i år ikke klarte og le av noe, alt var alvorlig og enhver samtale ble til en analyse. Da begynte jeg og skjønne at noe var galt.

Det og ha selvironi har vært alfa omega. Ha god(dårlig) humor og kunne le er så utrolig deilig, men det har jeg slitt med de siste mnd. Jeg har ledd, men ikke på den riktige måten. Ikke på ekte, jeg har ledd for og ikke bli oppdaget. Det er ikke noe behagelig.

Så det er med kjempe glede at jeg denne uken har gjort det, på jobb, med venner og med familie.

Skal fortsatt passe på, for jeg er ikke frisk ennå. Jeg må passe på faresignalene og symptomer på at jeg er syk.

Men pokker og godt det er og kunne le med andre og føle hvor godt det er igjen.

Tusen takk til alle som var innom og leste i går. All time high. Det betyr mye at det er så mange innom. Fredagen nærmer seg også, da kommer Del 3 i serien. Jeg har en liten jobb og gjøre før helgen. For jeg mangler og gjøre ferdig Del 4. Kjenner jeg meg rett så er den ferdig på fredag kl 23:59. Men det blir ferdig. Alltid.

Ha (P)sykt god morgen.

Dagen i dag.

Jeg sa i går at det ikke skulle bli 3 om dagen. 😎 Må skuffe dere i dag hvert fall. Det har vært en smule dystert og mørkt siden jeg startet denne her. 

Jeg har startet og skrive på ett nytt serie innlegg i 5 deler. Det blir en spennende serie som jeg gleder meg til og dele med dere. Den kommer til og bli full av ny og gammel selvinnsikt for meg. Den kommer til og være trist, morsom, irriterende og noen kommer til og bli forbannet også. Det må jeg leve med.

Jeg har en slippdato klar, bare det første innlegget blir godkjent og muligens omskrevet hvis jeg har gjort noe feil, noe jeg tror jeg har. Godkjent av en andreperson.

Gled/gru dere. For det gjør jeg. Det kommer nye sider av meg som jeg ikke viste om, eller har sett selv.

Jeg syns det er utrolig gøy og skrive, jeg syns det letter en del for meg. Jeg har fått tilbakemeldinger om at det er enklere for andre og forholde seg til meg. Det er godt og høre. Jeg sendte linken til en tidligere kompis av meg på søndag også. Det tok meg igjen like lang tid som sist gang. Det tok 20 minutter og sende linken. Det var ikke lett. 

Jeg sitter med følelsen av og kontrollere noe selv. For jeg klarer og fokusere, reflektere og være strukturert(til en hvis grad) når jeg sitter her og skriver, det at jeg skulle sitte og levere ut hele(nesten) hele sykdommen min, hadde jeg aldri trodd jeg skulle.

Ikke at JEG skulle SKRIVE heller. Det er det flere som har reagert på også. For jeg er egentlig ikke typen til og sitte stille og faktisk gjøre noe så kultivert som dette. 😂😵(putter inn noen emojis for og ikke virke så kultivert)

Det vil si at jeg tror jeg klarer det uten emojis, fikser den greia med dårlig rettskrivning. Beklager for dem også, skrivefeilene, men som en venninne(som er lærer) av meg sa    «Det er da samme det, ingen som skal sette karakter på dette».

Dagen startet litt teit i dag også. Jeg forsov meg. Det er en av de verste følelsene som finnes på morgenen, den hvor du nesten kjenner at hjertet dunker ut av brystkassa de. Ikke anfall her i dag altså. 😂 Bare super stress.

Kort om resten av dagen i dag. Jeg skal på visning. Skal ikke flytte altså, men skal med ei venninne som kanskje skal kjøpe seg noe. Gøy og se på leiligheter. 3 år siden jeg gjorde det nå. Alltid spennende om man plutselig faller for en plass og bo.

Det er også gøy. Jeg gleder meg faktisk på hennes veiene.