Noe av det med og skrive her, er jo at jeg faktisk må ha noe og skrive om. Det blir mye dystert og mørkt, glimter til med litt positivitet en gang i mellom. Det at det blir mye mørkt er jo fordi jeg egentlig er inne i en litt, ja mørk periode. Jeg hater og være her, men som dere sikkert har skjønt så hater jeg også og ha vært i en opptur, som jeg egentlig elsker og være i. Jeg hater den etterpå.

Jeg hadde en prat med en veldig god venn på lørdag om akkurat dette. Hvordan var det og skulle gi slipp på noe som var så deilig? Det vet jeg ikke ennå, men jeg tror det blir veldig hardt. Vi prøvde og finne noe og sammenligne det med. Første som kommer ut av meg er at det blir vel som og slutte med amfetamin, cocain og hasj? Hvor på vennen min sier kanskje som og slutte og røyke? Vennen min var nok en smule mildere enn meg. Vi lo litt av det, men jeg tror faktisk at det blir like hardt som sterkere stoffer. Det har jo vært her så lenge, oppturene har vært her i mange år.

Jeg tror jeg skal klare det, men at det blir tøffe perioder hvor kroppen og situasjonen rundt meg har lyst til og kjøre meg opp til nye høyder. Det er det ikke noe tvil om blir hardt. Jeg tror disse periodene er litt avhengighetsskapende. Når kroppen blir gira og hjernen har det bra, så er det endorfiner og adrenalin som råder. Ikke smarte tanker for en med bipolar som råder. Da følger man bare strømmen. Jeg har jo som sagt tidligere at jeg ikke blir kvitt sykdommen eller svingningene, og må leve med dette. Det er svingningene jeg er redd. Veldig redd. Mest redd det som gjør godt. Kommer jeg ikke opp, så har jeg ikke noe og være redd for på vei ned. For da er det ikke noe ned.

Så hjelp meg med og se oppturene. Så jeg ikke detter ned.

Ha en (P)sykt god morgen og dag alle sammen.

Den er her igjen. Dunkingen i brystet, men nå vet jeg ikke hvorfor. Jeg håper det bare er fordi jeg er syk, men jeg får meg ikke til og tro på det heller. Det er så mye som spinner rundt i hodet på meg nå. Igjen. Jeg blir litt lei det her.

Jeg har ikke lyst og ta noe for det heller. Jeg er rett og slett lei. Det er kaldt og vått her jeg er. Kanskje det er årstiden som spiller meg ett puss.

Så jeg prøver og skrive meg igjennom det.

Jeg sendte en mail til ei som har kommet ut med sin bipolar lidelse i dag. Jeg gratulerte henne med at hun turte og være åpen om den. Ønsket henne lykke til på veien med både svangerskap og veien videre med bipolaren.

Fikk til og med svar. Hun takket og svarte på litt jeg hadde skrevet. Hun må egentlig ha mye og gjøre med 90tusen+ følgere på insta (skryte litt) . Så ble litt overrasket da det tikket inn ett svar på epost. Det var hyggelig.

Finnes det flere med forskjellige lidelser der ute så ikke vær redd for og ta kontakt her. Alt er anonymt. Det er veldig godt og dele erfaringer og opplevelser.

Jeg har nå lagd en plan på interv… Nei det høres så feil ut og skulle kalle det intervju. Vi kaller det praten jeg skal ha med til nå 3 stk. Det blir tøft å høre og skrive om. Første ut er boss editor. Personen har vært der under flere kriser enn mange av vennene mine. Så hun har nok en god del på hjertet.

Det blir interessant.

(P)sykt god natt alle sammen. Jeg skal hvertfall prøve og få meg litt søvn nå.

Jeg begynner så smått og kjenne at stabiliteten kommer, jeg begynner også å bli roligere, nesten hvertfall. Anfallene er ikke så store og skumle, så de er lettere og ta tak i. Både hva og hvorfor, og da blir det lettere og jobbe med.

Jeg kan sakte men sikkert tenke litt rasjonelt i kjappe situasjoner. Jeg kan tenke hva jeg egentlig vil si, ikke hva jeg sier sier. På en måte. Ikke det første munnen min vil si, men det første hodet mitt vil si.

Jeg kjenner jeg holder tilbake når jeg egentlig har pleid og si noe dumt. Det er en start. Det er ikke som når jeg pleier og komme ned fra manien. Dette er noe annet. Behagelig, sånn bortsett fra at jeg tydeligvis har flyttet alt til bena mine som er så utrolig rastløse at det bare hopper og rister, men det er bare i bena. Det kan jeg overleve. Bedre det en anfall.

Jeg skal på kurs etterhvert også. Bipolar kurs, hvordan leve med bipolar. Høres rart ut. Hvordan leve med bipolar. Jeg blir jo ikke kvitt denne fæle greia.

Jeg tenkte med en gang de spurte på DPS at ja jeg må jo det, men jeg må fordi de sier jeg må. Gikk derfra sist uke etter time og sa til meg selv at, nei kutt ut. Du skal fordi du trenger det.

For jeg vet jo egentlig ikke hvordan jeg lever med det, jeg har bare fulgt strømmen i hodet mitt. Gjort som jeg har sakt til meg selv og det er jo ingen god måte og leve på, når jeg egentlig ikke vet hvordan leve med utfordringen.

God morgen fra utlandet eller Vestlandet. Du kan velge selv, for det er en sånn passe god morgen. Jeg valgte i går kveld og ringe hotellet for og dobbeltsjekke at jeg hadde booket rom. De sa det måtte ha skjedd en glipp hos dem og at jeg ikke hadde, men det var ikke noe problem for de hadde ledig. Ja takk, frem til torsdag sa jeg.

Så er kl 22.00 og (la oss kalle han Fredd) skulle kjøre meg til hotellet og jeg sa hvem av dem det var. Så svinger han av en plass jeg ikke kjente igjen. Så jeg Fredd pent om det her er riktig vei. Han sa ja. Jeg sa nei og ba han kjøre ned til «sentrum».

Da ble jeg usikker og sjekket tlf og nr jeg hadde ringt.

Det var ikke så rart at hotellet ikke hadde noe rom bokket i mitt navn. Det jeg hadde booket hos var i sentrum. Det jeg booket for 2 uker siden. Nå hadde jeg klart og få meg 2 rom på 2 forskjellige hotell. Jeg valgte det siste jeg booket. Mye bedre.

Fredd lo godt, for når jeg gjorde en skikkelig nybegynner tabbe og noen måtte rydde opp etter meg sist på jobb, så var det Fredd. Heldigvis ler Fredd mye og er super hyggelig, men jeg regner med og få høre om turen frem og tilbake mellom hoteller og nybegynner feilen min lenge. Dette bare fordi det ene heter «stedsnavn» grand hotell og det andre «stedsnavn» hotell.

Det er helt i orden, men her har du en teit ting, dog ufarlig, men like herlig teit ting jeg gjør når ting ikke er helt på stell. Heldigvis ingen store konsekvenser.

Frokosten var mye bedre på feilbestillingen min. Kom noe godt ut av det.

Fortsatt feber syk. Snørr syk. Vond hals syk. Og (P)sykt syk. Men mye bedre humør i dag.

(P)sykt god morgen til alle sammen.

Det og sitte på fly og få litt anfall er ikke og anbefale. 😅 Men det skjedde nå på flyet fra Gardermoen og over, men nå skulle jeg være flink og huske hva det var som utløste det. Jeg er nok litt frynsete av sykdom i dag også.

Det jeg tror det var nå ga meg ett lite ett i går også. Tanken om og måtte være alene resten av livet. Ikke ha den ene å snakke med når ting er vanskelig. Den ene man vil være fortrolig med, den ene du slipper å ringe og vekke. Den ene som ikke er vennen din.

Det fikk meg til og kjenne adrenalinet (angstanfallet) når jeg satt i flyet. Jeg er har nesten falt til ro med at jeg antageligvis klarer og skremme vekk alle som skulle finne på og bli glad i meg. For skal vi være ærlig, så har jeg ikke gjort annet frem til nå.

Skremt dem med manier og hypermani. Jeg skjønner det er skummelt, for da er jeg ikke meg selv. Jeg blir en flakkende person som stikker fra venner i flere mnd. Som ikke hører fra meg på flere uker og mnd.

Han som blir så intens at det ikke går ann og slappe av, han som ikke klarer og styre seg.

Det er ikke en person man ønsker og ha i livet sitt. Jeg prøver og bli bedre, men har fått beskjed om at jeg fortsatt vil ha svingninger, det er vondt og vite. Jeg vil aldri bli kvitt sykdommen min. Den vil alltid være en del av meg. Det stikker. Vondt og vite at jeg antageligvis kommer til og såre og slite ut flere mennesker som skulle være så uheldig og komme inn i livet mitt.

Så det og måtte belage seg på og være alene. Uten den spesielle, det er jeg utrolig redd for.

Hadde jeg bare vært redd for og fly i stede. Det hadde vært mye bedre, men det er jeg ikke. Selv ikke med all denne turbulensen er jeg redd.

Å våkne opp og være potte tett med feber, det er kjedelig det.

Jeg syns det er bedre og være syk på den måten, for det synes hvertfall. Det som er synd er at det kommer litt ubeleilig. Jeg reiser jo i kveld.

Det og snuffse litt er ikke så ille, feberen som kommer oppå er super irriterende, med min tålmodighet så er det her ikke noe for meg.

Jeg sitter med følelsen fra tidligere arbeids plasser at men ikke skal være syk. Lærte hjemme at det ikke var noe tema og bli hjemme når man er syk. Jeg er ikke enig i det lengre. Man skal ikke reise på jobb når man er smittsom, man skal ikke reise på jobb for og smitte alle andre.

Det er det enkelte som ikke skjønner og skal være så flinke og reise på jobb uansett. Bli heller hjemme, i disse teknologi tider så har vi nok midler til og jobbe hjemmefra og hvis du ikke har en slik jobb. Bli hjemme og slapp av.

Jeg sitter fortsatt igjen med med følelsen av og svikte arbeidsplass og meg selv. Jeg må gjøre noe med den innstillingen. Jeg må bli mer flink til og ta vare på meg selv. Dette gjelder utfordringene jeg har med bipolaren også.

Bli flinkere til og hjelpe meg selv med og få den roet ned. For kvitt den blir jeg aldri, den vil alltid ligge i bakgrunnen og lure. Den vil ligge og vente på at jeg ikke følger med.

Flyet går heldigvis ikke før kl 18 i kveld. Så jeg har litt tid på og komme meg litt før jeg reiser.

Hva skal dere i dag?

(P)sykt god morgen alle sammen.