Noe av det med og skrive her, er jo at jeg faktisk må ha noe og skrive om. Det blir mye dystert og mørkt, glimter til med litt positivitet en gang i mellom. Det at det blir mye mørkt er jo fordi jeg egentlig er inne i en litt, ja mørk periode. Jeg hater og være her, men som dere sikkert har skjønt så hater jeg også og ha vært i en opptur, som jeg egentlig elsker og være i. Jeg hater den etterpå.
Jeg hadde en prat med en veldig god venn på lørdag om akkurat dette. Hvordan var det og skulle gi slipp på noe som var så deilig? Det vet jeg ikke ennå, men jeg tror det blir veldig hardt. Vi prøvde og finne noe og sammenligne det med. Første som kommer ut av meg er at det blir vel som og slutte med amfetamin, cocain og hasj? Hvor på vennen min sier kanskje som og slutte og røyke? Vennen min var nok en smule mildere enn meg. Vi lo litt av det, men jeg tror faktisk at det blir like hardt som sterkere stoffer. Det har jo vært her så lenge, oppturene har vært her i mange år.
Jeg tror jeg skal klare det, men at det blir tøffe perioder hvor kroppen og situasjonen rundt meg har lyst til og kjøre meg opp til nye høyder. Det er det ikke noe tvil om blir hardt. Jeg tror disse periodene er litt avhengighetsskapende. Når kroppen blir gira og hjernen har det bra, så er det endorfiner og adrenalin som råder. Ikke smarte tanker for en med bipolar som råder. Da følger man bare strømmen. Jeg har jo som sagt tidligere at jeg ikke blir kvitt sykdommen eller svingningene, og må leve med dette. Det er svingningene jeg er redd. Veldig redd. Mest redd det som gjør godt. Kommer jeg ikke opp, så har jeg ikke noe og være redd for på vei ned. For da er det ikke noe ned.
Så hjelp meg med og se oppturene. Så jeg ikke detter ned.
Ha en (P)sykt god morgen og dag alle sammen.
WolfeRhino 