Jeg begynner så smått og kjenne at stabiliteten kommer, jeg begynner også å bli roligere, nesten hvertfall. Anfallene er ikke så store og skumle, så de er lettere og ta tak i. Både hva og hvorfor, og da blir det lettere og jobbe med.
Jeg kan sakte men sikkert tenke litt rasjonelt i kjappe situasjoner. Jeg kan tenke hva jeg egentlig vil si, ikke hva jeg sier sier. På en måte. Ikke det første munnen min vil si, men det første hodet mitt vil si.
Jeg kjenner jeg holder tilbake når jeg egentlig har pleid og si noe dumt. Det er en start. Det er ikke som når jeg pleier og komme ned fra manien. Dette er noe annet. Behagelig, sånn bortsett fra at jeg tydeligvis har flyttet alt til bena mine som er så utrolig rastløse at det bare hopper og rister, men det er bare i bena. Det kan jeg overleve. Bedre det en anfall.
Jeg skal på kurs etterhvert også. Bipolar kurs, hvordan leve med bipolar. Høres rart ut. Hvordan leve med bipolar. Jeg blir jo ikke kvitt denne fæle greia.
Jeg tenkte med en gang de spurte på DPS at ja jeg må jo det, men jeg må fordi de sier jeg må. Gikk derfra sist uke etter time og sa til meg selv at, nei kutt ut. Du skal fordi du trenger det.
For jeg vet jo egentlig ikke hvordan jeg lever med det, jeg har bare fulgt strømmen i hodet mitt. Gjort som jeg har sakt til meg selv og det er jo ingen god måte og leve på, når jeg egentlig ikke vet hvordan leve med utfordringen.
WolfeRhino 