Kategori: Positivitet

Starten på ett liv med opp og ned turer. Del 4.

Velkommen tilbake til min historie om hvorfor jeg tror bipolar lidelsen utløste når den gjorde. Ikke lest Del 1, Del 2 og Del 3. ennå? Gjør det først. Trykk her for Del 1 , for del 2 trykk her og for Del 3 her.

Det første møtet med en psykiatrisk institusjon er utrolig skremmende. Det er plassen du bare hører om når du er yngre. Det er der alle de gale havner. Det er ingen som vil hit. Første gangen jeg ble «lagt inn», var jeg 18 år.

Burde nok vært der tidligere, men slik var det ikke.

Jeg våkner, det tar tid før jeg skjønner hvor jeg er og hvorfor. Du vet når du har vært på fest dagen før og du faktisk har avtalt at du skal sove hos noen du kjenner? Når du våkner der og ikke skjønner. Du bruker 5 sekunder på og skjønne hva, hvor og hvorfor. Den følelsen lå jeg med da. Det tok meg sikkert 15 minutter og skjønne hvor det var jeg hadde ramlet inn.

Det tok meg nye 40 minutter og åpne døra, hvorpå jeg hører en som roper » Hun har faen meg klart og hoppe ut vinduet».

Da stengte jeg døra igjen og ventet. Jeg var livredd for og gå ut i felles arealet. Gå ut av rommet mitt. De kom inn og spurte flere ganger/ba meg komme ut, men jeg viste ikke hva som var der ute.

Jeg gikk ut og hilste på noen av de andre 3 timer etter at jeg våknet. Det er jeg glad for at jeg gjorde.

Disse er noen av de søteste, rareste, mest omtenksomme, kjærlige og morsomste menneskene jeg har møtt noen gang, klart noen av dem var laaaangt nede, men til og med disse hadde noen positive sider av og til. De fleste delte på det meste, til og med ting du ikke ville ha, men det gjorde ingen ting. De ville bare vise at de var snille og brydde seg om alle.

Dette oppholdet spurte de meg ut om alt. Da mener jeg ALT. Som 18 og sykt usikker er det lett og lyve. Det er lett og ikke ville fortelle. Jeg har da ikke anelse om hva det er som feiler meg. Det har ikke legene heller. Jeg er der i 7 dager og slipper ut. Ingen som vet. Alle tror det er oppmerksomhets syke. Jeg føler meg dum og sliten. Mennesker rundt meg føler jeg ser ned på meg. For ryktet sprer seg fort. Ild i tørt gress?

Iløpet av disse 7 dagene er jeg vitne til ei som ikke vil leve mer, 2 som stikker av og sikkert 400 runder med idiot. Så det er ikke så mye drama på disse plassene, men alvorligheten ligger i lufta. Den er tung, veldig tung.

Jeg var utrolig glad når jeg kom ut fra avdelingen der jeg var, og sa til meg selv at jeg aldri skulle tilbake igjen. Fikk beskjed om og skjerpe meg, men det er ikke lett når man ikke vet hvordan man skjerper seg og hvorfor man skal. For jeg kom tilbake igjen. Da var det alvorligere.

Dette var slutten på denne serien. Eller er det det??

Det er det ikke. For Del 5 om en time.

Det er konfrontasjonen som ikke skulle skje nå. Følg med.

(P)sykt god natt.

Ligger i mørket og skriver med musikk på øret igjen. Det er så utrolig mye god kreativ musikk der ute.

Fikk nettopp ett tips om fox blanco med change the world. Helt i min gate for musikk på kvelden. Den passer utrolig godt i bilen også. Er så jeg har andre som også liker den her sjangeren.

Hvis andre liker denne type musikk og har anbefalinger. Kom kom.

Men ja. Jeg skulle jo skrive om hvordan det hadde gått i dag.

Handlingsplanen er ferdig. Dvs. Jeg får den ikke før 9 i 10. Men. Det blir bra. Vi har kartlagt faresignalene på oppturene mine så det skal bli lettere og stoppe dem.

Høres rart ut og ville stoppe en opptur? Ja. Egentlig. Med det skal vi ta i ett eget innlegg i morgen. Planen er hvertfall ferdig. Og det er så utrolig deilig.

Det vanskelige blir og dele den med de nærmeste. For det står nemlig hva andre skal se etter og gjøre også. Det er ikke lett og skulle be kjente og kjære om og «passe» på meg. Da stikker det når du snart er i midten av 30 åra. Han gærninger som ikke klarer noe selv. Det er det jeg hører i hodet mitt da.

Men jeg veit det ikke er sånn. Nå er det natt. Sove (P)sykt godt alle sammen.

(P)sykt god morgen.

God morgen. Jeg vet jeg ikke skal grue meg, men jeg gjør det fordet. Jeg hater sprøyter. Hater alt som egentlig skal innunder huden.

Spesielt hvis de skal tappe deg for deg for blod. Fredag for 1.5 uke siden skjedde det som ikke hadde skjedd på 12 år. Jeg svimte av på legekontoret etter en blodprøve.

Jeg ler av det nå(det gjør forresten de fleste andre også). 😂

Det og kunne le av episoder som dette har jeg alltid kunne gjort. Så når jeg på sensommeren i år ikke klarte og le av noe, alt var alvorlig og enhver samtale ble til en analyse. Da begynte jeg og skjønne at noe var galt.

Det og ha selvironi har vært alfa omega. Ha god(dårlig) humor og kunne le er så utrolig deilig, men det har jeg slitt med de siste mnd. Jeg har ledd, men ikke på den riktige måten. Ikke på ekte, jeg har ledd for og ikke bli oppdaget. Det er ikke noe behagelig.

Så det er med kjempe glede at jeg denne uken har gjort det, på jobb, med venner og med familie.

Skal fortsatt passe på, for jeg er ikke frisk ennå. Jeg må passe på faresignalene og symptomer på at jeg er syk.

Men pokker og godt det er og kunne le med andre og føle hvor godt det er igjen.

Tusen takk til alle som var innom og leste i går. All time high. Det betyr mye at det er så mange innom. Fredagen nærmer seg også, da kommer Del 3 i serien. Jeg har en liten jobb og gjøre før helgen. For jeg mangler og gjøre ferdig Del 4. Kjenner jeg meg rett så er den ferdig på fredag kl 23:59. Men det blir ferdig. Alltid.

Ha (P)sykt god morgen.

Dagen i dag.

Jeg sa i går at det ikke skulle bli 3 om dagen. 😎 Må skuffe dere i dag hvert fall. Det har vært en smule dystert og mørkt siden jeg startet denne her. 

Jeg har startet og skrive på ett nytt serie innlegg i 5 deler. Det blir en spennende serie som jeg gleder meg til og dele med dere. Den kommer til og bli full av ny og gammel selvinnsikt for meg. Den kommer til og være trist, morsom, irriterende og noen kommer til og bli forbannet også. Det må jeg leve med.

Jeg har en slippdato klar, bare det første innlegget blir godkjent og muligens omskrevet hvis jeg har gjort noe feil, noe jeg tror jeg har. Godkjent av en andreperson.

Gled/gru dere. For det gjør jeg. Det kommer nye sider av meg som jeg ikke viste om, eller har sett selv.

Jeg syns det er utrolig gøy og skrive, jeg syns det letter en del for meg. Jeg har fått tilbakemeldinger om at det er enklere for andre og forholde seg til meg. Det er godt og høre. Jeg sendte linken til en tidligere kompis av meg på søndag også. Det tok meg igjen like lang tid som sist gang. Det tok 20 minutter og sende linken. Det var ikke lett. 

Jeg sitter med følelsen av og kontrollere noe selv. For jeg klarer og fokusere, reflektere og være strukturert(til en hvis grad) når jeg sitter her og skriver, det at jeg skulle sitte og levere ut hele(nesten) hele sykdommen min, hadde jeg aldri trodd jeg skulle.

Ikke at JEG skulle SKRIVE heller. Det er det flere som har reagert på også. For jeg er egentlig ikke typen til og sitte stille og faktisk gjøre noe så kultivert som dette. 😂😵(putter inn noen emojis for og ikke virke så kultivert)

Det vil si at jeg tror jeg klarer det uten emojis, fikser den greia med dårlig rettskrivning. Beklager for dem også, skrivefeilene, men som en venninne(som er lærer) av meg sa    «Det er da samme det, ingen som skal sette karakter på dette».

Dagen startet litt teit i dag også. Jeg forsov meg. Det er en av de verste følelsene som finnes på morgenen, den hvor du nesten kjenner at hjertet dunker ut av brystkassa de. Ikke anfall her i dag altså. 😂 Bare super stress.

Kort om resten av dagen i dag. Jeg skal på visning. Skal ikke flytte altså, men skal med ei venninne som kanskje skal kjøpe seg noe. Gøy og se på leiligheter. 3 år siden jeg gjorde det nå. Alltid spennende om man plutselig faller for en plass og bo.

Det er også gøy. Jeg gleder meg faktisk på hennes veiene.

Litt munter lesning.

Denne bloggen er en smule mørk, men jeg tenker at det vil endre seg utover. Den vil endre seg og vokse i takt med meg og mitt humør. Bli mer munter og lys. Jeg tror ikke jeg vil miste lysten til det jeg har begynt med her.

Her har jeg mulighet til og reflektere, se meg selv og lære. Bli kjent med dere som skriver inn til meg. Jeg blir veldig godt kjent med meg selv også, og det er det som er viktig for meg nå.

Jeg følger en blogg som er litt munter, litt humor og mye hund. Jeg elsker rasen hun har. Irsk Ulvehund. Siste hunden jeg hadde var en slik en. Skal jeg ha hund igjen, så blir det IU.

Jeg følger og leser det hun skriver. Hun skriver om livet, hundene og hun tar noen flotte bilder. Besøk bloggen hennes. Hun er verdt og ta en titt på etter alt det mørke og triste som det skrives om her.

👉Elevele👈

Ny uke nye muligheter. Uke 39.

Jeg får så utrolig dårlig samvittigheten når jeg ikke er på jobb, og burde vært der istede for på DPS. Når jeg da sitter og venter på time, og ikke klarer konsentrere meg. Da jeg skulle ha logget meg på pc og sjekket mail. Logget meg inn og sjekket hvordan tingenes tilstand var på det jeg driver av med.

Jeg liker ikke og være slik, men det er på disse dagene hvor jeg får hjelp. Får hjelp til og se faresignalene. De jeg som regel ikke ser før det er for sent.

Det er her listene på hva jeg og andre skal se etter. Den er ikke ferdig, for den tror jeg blir lang.

Jeg håper virkelig den blir lang. Mer og se etter, mer og reagere på. For meg og alle andre som er rundt meg.

Jeg må tåle og bli fortalt at «nå går det kanskje litt fort». Er du sikker på at du har det bra?

Jeg har ikke respondert veldig bra på slike oppservasjoner eller spørsmål rettet mot meg før.

Jeg tror og vil at det skal gå bra. For nå vil jeg bli så frisk som jeg kan. Resten får medisinen ta seg av.

Ha en (P)sykt god start på uken.

Dagen i går.

Den var bra. Så veldig bra. Jeg endte med og dra ut og se på billøp. Det var utrolig godt og komme seg ut med venner. Møte noen gamle bekjente og venner. Det gjør godt og si hei. Sol og, NEI. Varmt var det pokker ikke. Jakke. Pfff. Skulle ikke bli kaldt. Holdt på og fryse ihjel, men det gjorde ikke noe, for jeg hadde bestemt meg for at dagen i går så skulle jeg gjøre noe som var bra for meg. Så den var bra selv om jeg neste frøs i hjel.

Da jeg ble spurt om jeg ville være med og se på i går så sa jeg egentlig først nei. Lot det synke inn noen min. Så bestemte jeg meg for at. Jo, ja. Jeg må. Det er viktig og være sosial. Stenger jeg meg inne så blir jeg ikke bedre. Sol er også viktig, det er litt naturlig opptur med sol. Sa jeg det var kaldt?!?! At det blåste «litt»?!?!

Det var også i går jeg fikk satt meg ned og snakket med noen av dem som er viktige for meg, om det som skjer.  Jeg har snakket med ei om det før. Ei som har vært der for meg mye, men nå ville jeg fortelle litt rundt hva de skulle se etter.

Tegn på at jeg var på vei opp. Høyt opp og hvis jeg var der lenge. Det er ikke noe feil i og ha oppturer. Bare de ikke er kunstig høye og langtidsvarende. Flere mnd, så er det greit.

Da vil jeg mennesker rundt meg skal si ifra. Da kom vi inn på at de ikke hadde lyst til og prate til meg som om jeg var 4 år, det skal man jo heller ikke. Det er jo ikke lett og skulle si ifra til en man regner med skulle klare og se ting selv, men det klarer jeg ikke ennå så jeg trenger hjelp. Hvis man ikke vet hvordan. Send en melding. Jeg må lære meg og bli snakket til. For jeg trenger hjelp til og hjelpe meg selv. Jeg hadde denne praten med flere i går. Det var utrolig godt. Jeg har skrevet mye her, men ingen ting er som en ordentlig prat ansikt til ansikt.

Jeg er jo liv redd for og miste de jeg har igjen. Så det og kunne sitte igjen med de jeg sitter igjen med er gull verdt for meg nå. De som er igjen har funnet seg i mye rart opp igjennom. Det er for meg ett mysterium at de fortsatt er her.

Det er jeg utrolig takknemlig for. (Sa jeg at det var (p)sykt kaldt i går?!)