Gi litt faen.

Hvorfor sitter jeg med følelsen av at tidligere venner, klassekamerater og bekjente ser på meg som en ett null, hvorfor sitter jeg og tror at de gjør det?

Er det fordi jeg tror de går og tenker hver gang vi møtes igjen at han der har ikke klart noe som helst i livet sitt, eller er det bare tanker som gjenspeiler seg hos meg?

Jeg må nok begynne og tenke at det er noe som sitter i hodet mitt og noe jeg må jobbe med. For jeg har fått til mye, eller. Jeg har fått til noe, for jeg har jo jobb. Jeg har jo ett sted og bo.

Hvorfor er jeg så opptatt av hva andre tror om meg? Er det ikke bedre og være opptatt av meg selv? Hvorfor gå og tenke på hva andre tror om meg? For det vet jeg, det er enkelte som tror de vet hvordan jeg er, men det er for 10-15år siden meg.

Tror jeg. Jeg har vært surrete frem til nå også, men ikke like ille som da.

Noen tror jeg ikke har gjort det samme i flere år og ikke har ett fagbrev i yrket mitt. Men det har jeg. I 14 år har jeg vært i samme faget. Riktig nok ikke hatt fagbrev i mer en 2 år, men jeg har det nå. Jeg har til og med sittet i et Europa råd som Norges representant for den tidligere arbeidsgiveren min. Der fikk jeg bukt med frykten for og tale for mange mennesker. Og det på engelsk.

Jeg fikk tilogmed tilbud om jobb i det firmaet jeg jobber for nå. For de ringte meg 8 mnd etter at jeg takket nei første gangen. DE ville ha MEG. En posisjon jeg aldri har vært i noen gang.

Så hvorfor kan jeg ikke heller tenke på det, bruke det for og få meg selv opp? Hvorfor skal jeg absolutt tenke at jeg ikke har fått til noe? Hvorfor skal jeg være så utrolig hard med meg selv?

Jeg har fantastiske mennesker rundt meg, utrolig gode kollegaer, snille søsken og en utrolig god mor. Hvorfor ikke bruke alt dette? Tenke på det, istede for alt det dumme jeg har gjort!

Jeg har ikke det svaret ennå. 😔 Jeg håper jo jeg finner det etterhvert.

Så frem til da må jeg ta en dag av gangen. Slutte og bry meg om hva andre tenker. For jeg burde gi mer f#%n i det!

Kveldens (P)syke satt i ord.