Når angsten blir borte, så kjennes det veldig bra ut. Jeg har fått mye mer ro og det føles veldig mer stabilt ut, så hvorfor føler jeg meg fortsatt så dårlig. Alt jeg skal jobbe med detter bare ut. Jeg føler meg ikke strukturert, føler heller ikke jeg har så veldig kontroll hjemme heller. Det er frustrerende det. Jeg trodde jeg hadde tatt siste maskinen og puttet den i tørketromlene, men nei. Den glemte jeg på torsdag. Så er bare vaske igjen. Jeg skulle vært og tatt blodprøve på fredag. Det ble i dag i stede. Det er så mye jeg glemmer at jeg har begynt og dobbelsjekke det jeg gjør på jobb. For der har jeg glemt enkelte ting som er nybegynner feil. Det er bare ikke greit.

Hva gjør jeg med dette, jo jeg må bare tenke at jeg er ett menneske. Jeg er ikke supermann 33. Jeg er bare ett menneske som kan glemme fordi det for tiden er mye i hodet mitt. Jeg blir frustrert og sint fordi jeg glemmer så mye som jeg plutselig gjør, men det skal gå over sies det. Mental trening sies og hjelpe på husken i slike perioder. Så da får jeg starte med sudokuen min igjen da. Da ble jeg plutselig (mann 66).

Jeg har begynt og savne en annen ting også. Det er litt sykt spør du meg. For det jeg savner er adrenalin rushet. Det jeg fikk under anfallene, ikke anfallene i seg selv for dem var uutholdelige. Adrenalinet savner jeg, veldig også. Så jeg leiter etter noe som kan gi meg dette fremover. Jeg vil bli sliten, adrenalinsliten. Trening gir meg ikke det, men det er noen ting jeg har i kikkerten som kan gi meg dette. Så får man bare se hva tiden fremover bringer.

I går bestemte jeg meg for og reise bort. Dette var litt impuls. For egentlig hadde jeg bestemt meg for og bare bli hjemme igjen, men så tenkte jeg at herregud, jeg hadde ikke fått noe godt ut av det. Så jeg reiste til Fredrikstad. JA Fredrikstad.

Jeg ville jo være sosial i går, og jeg som egentlig ikke er så kjempe flink med nye mennesker. Det gikk kjempebra. Jeg kjente jo to av dem. 2 super hyggelig damer fra Sande. Hvorpå en av dem har klart og forville seg til, ja Fredrikstad..

Jeg satte meg i bilen og kjørte nedover. 2 timer senere så var jeg der. Jeg er blitt veldig glad i disse to, de er like morsomme hver gang.

Så dro vi til ehh, en annen plass. Tørr ikke si om det var Fredrikstad eller Sarpsborg. For det er krise hvis du sier feil der. Vil ikke fornærme noen. Det var ei som hadde innflytningsfest, den dama der var utrolig morsom. Det er lenge siden jeg har ledd så mye.

Jeg er ikke sliten i dag engang. Jeg trenger flere slike helger. Hvor jeg blir litt borte i meg selv. Hvor jeg glemmer alt jeg må slite med i tiden fremover.

Jeg er så utrolig glad jeg dro ned til disse herlige damene. Det var så gøy og jeg sitter igjen med en helg fult av gode minner. Det trengte jeg. Bare masse latter og gøy.

En av de bedre helgene på lenge. Håper dere har hatt en (P)sykt god helg.

Jeg bestemte meg for at bilde nr 1 skulle på veggen.. 🤔 Vel. Jeg reiste på maxbo og handler litt pensler og…. 3 liter maling. Vel. Jeg endte opp med og bruke ca 0.0003liter maling.

Resten av tegningen ble tatt med en liten tusj. God fredag alle sammen. 😀

Fortvilelse er noe jeg kjenner på i korte drag. Det kommer i korte, men forferdelige pulser. Jeg skjønner ikke hvorfor. Alt som kan gå galt strømmer igjennom hodet mitt. Jeg har mest lyst til og prate med noen, men det er vanskelig for når noen prøver og si at jeg må gjøre det eller det for at det skal bli bedre, så vil jeg ikke skjønne det.

Jeg vil ha hjelp altså, men jeg tar ikke til meg det andre sier. For meg hjelper det ikke og bli fortalt hva jeg skal gjøre. Jeg er utrolig glad for tips og trix altså. Det er når jeg er som nå at ingenting hjelper. Hvert fall ikke og bli fortalt hva jeg skal gjøre. Da stenger jeg alt ute.

Jeg vet ikke hva som hjelper, jeg vet ikke hvordan det skal hjelpe og jeg vil ingenting. Det eneste jeg vil da er og bli hørt på. Ikke fortalt hva, men hørt på.

Det er ikke ett rop om hjelp alltid, noen ganger er ett rop bare ett rop. Fordi man vil bli hørt.

Når jeg sitter på en lite flyplass på andre siden av landet og hører på musikk, det er da man får slappet av litt. Tenkt litt på veien videre. Hvordan jeg vil bli. Jeg vil jo som de fleste andre være snill, en selvfølge så klart. Men hva vil jeg egentlig med resten av livet mitt. Vil jeg virkelig det jeg tror jeg vil nå, eller burde jeg tenke enda lengre frem. Jeg er jo ikke som alle andre i tankegang. Jeg må planlegge det meste, jeg kan ikke spontant finne på og endre livet mitt radikalt.

Det var da jeg ble avbrutt av 5 til 6 barnehagebarn fra 3 år og opp til 5 år. De skravlet i vei på den supergode dialekten de har her borte. De hadde fått være med brannbilen på flystripa. Rimelig gira på is hele gjengen. De var nok veldig interessert i brusen og sjokoladen jeg hadde på bordet. Jeg klappet skjermen litt igjen, men det fikk jeg ikke lov til. De var rimelig nysgjerrige. Også var det brannbil igjen da. 15 minutter med brannbil og is. Jeg lo mye da. God stemning. Ja og hulken da. For det og prøve og si at Ironman var bedre, det tror jeg var som og si at du får ikke is. Så da ble vi enig om at hulken var best.

Da ble det en liten avsporing. Så hva vil jeg med resten av livet mitt? Jeg vet jeg vil oppleve mer, men vil jeg gjøre det alene? Vil jeg gjøre det med venner?

Jeg har noen planer om resten av høsten og vinteren. At jeg skal ha noen lengre turer. Ikke langt, men langt nok. Få noen nye inntrykk. En ting er jeg sikker på, det skal ikke gjøres for andre, det skal gjøres for meg selv. For gjør jeg det for meg selv hjelper det andre rundt meg på hvordan jeg oppfører meg. Finne seg selv er ett velbrukt sitat.

Jeg vil ikke finne meg selv, jeg vil oppdage og utforske meg selv. For er man bipolar, som forøvrig betyr 2 poler. Så har man litt og oppdage. Jeg skal på polar ferd, bipolar ferd. Jeg har veldig lyst til og bli bedre kjent med begge polene, for da har jeg større kjangs til og oppdage de gode og de ikke fult så gode sidene. Det er på en måte det jeg gjør med disse samtalene jeg skal ha med menneskene i den nye serien. Der får jeg mange gode innspill. Noen vonde og noen gode. En ting er sikkert, jeg gleder meg like mye som jeg gruer meg til og prate med alle sammen om tiden de enten har hatt eller har med meg nå.

Jeg har noen symptomer som kan forklare mye for mange, men jeg vil ikke gi andre en de som har betydd noe for meg en forklaring. For det er mange som ikke har villet gi meg en kjangs til og forklare opp igjennom årene. Det høres ikke ut som en person jeg vil være. Bitter og hevngjerrig, nei. Alle kan få en forklaring på hvorfor og hva. Det er nok ikke mange som vil høre, for jeg har jo ikke vært syk. Jeg har bare ikke oppført meg og ikke tenkt på andre en meg selv. Det er til dels sant. Jeg har gjort ting jeg angrer på. Jeg har handlet på impuls, på dårlig selvkontroll. To av symptomene på bipolar. Jeg har vært syk med P.

Surrehue og tulling har jeg hørt mye opp igjennom. Det skal jeg motbevise. Motbevise for alle som betyr noe. Nå så er det bare en som betyr noe, det er meg.

Nå blir det lite skriving her de neste dagene. Jeg må komme i mål med praten jeg skal ha med flere. Jeg må lage strekmenn. For det blir noen av dem. Forhåpentlig bedre enn de jeg har hatt disse 2 dagene. Snart 3. Hater og tegne med kulepenn. Humøret og formen er mye bedre i dag forresten. Jeg tror jeg er på vei opp, altså opp til der jeg bør være. Ikke opp opp. Gleder meg til og kunne være litt mer positiv, til og kunne være litt hyggeligere og være rundt.

Ikke for at jeg er så ubehagelig nå, men kunne le litt mer uten og føle at jeg gjør det for og gjøre det. For det syns som regel godt.

I helgen tror jeg det blir en tur på vannet. Jeg har ikke mange helgene igjen der ute.

Ta (P)sykt godt vare på hverandre der ute. Det blir bare ett innlegg pr. dag fremover.