Fortvilelse er noe jeg kjenner på i korte drag. Det kommer i korte, men forferdelige pulser. Jeg skjønner ikke hvorfor. Alt som kan gå galt strømmer igjennom hodet mitt. Jeg har mest lyst til og prate med noen, men det er vanskelig for når noen prøver og si at jeg må gjøre det eller det for at det skal bli bedre, så vil jeg ikke skjønne det.
Jeg vil ha hjelp altså, men jeg tar ikke til meg det andre sier. For meg hjelper det ikke og bli fortalt hva jeg skal gjøre. Jeg er utrolig glad for tips og trix altså. Det er når jeg er som nå at ingenting hjelper. Hvert fall ikke og bli fortalt hva jeg skal gjøre. Da stenger jeg alt ute.
Jeg vet ikke hva som hjelper, jeg vet ikke hvordan det skal hjelpe og jeg vil ingenting. Det eneste jeg vil da er og bli hørt på. Ikke fortalt hva, men hørt på.
Det er ikke ett rop om hjelp alltid, noen ganger er ett rop bare ett rop. Fordi man vil bli hørt.
WolfeRhino 
Kan du ikke da bare ringe en du veit vil hjelpe deg? Å bare si at nå trenger du å prate, men ikke tips og triks. Bare at noen lytter til deg? For det som er når mann er glad i noen, så vil mann fikse det som er vondt og da kommer alle tipsa og ideene på rams. Men hvis du bare trenger å bli lytta til, så si det….. Skal høre på deg til øra råtner uten å si ett kvekk jeg.
LikerLiker
Det er ikke at jeg liker og høre om hva som kan gjøres. Det bare kom over meg i går når jeg satt og snakket med en sent i går kveld. Personen lot meg ikke si noe men hadde utrolig mange meninger om hvordan. 🙂 Og det var ikke det jeg trengte da. 🙂 Jeg vet jeg vet. 🙂Dere er utrolig gode alle sammen. 🙂😉
LikerLiker