Dagen i dag er merkelig. Det er første dage på mange uker jeg har følt meg uthvilt, men samtidig så dunker det godt i brystet mitt. Uroen er her igjen. Kjedelig når angsten som følger med ikke blir borte på mange timer. Man prøver og få den ut med og gjøre noe hele tiden, men det er da jeg ser problemene med impulsene mine. Tenker ikke over hva jeg foretar meg. Tenker ikke konsekvenser. Det er slitsomt.

Konsekvenser

De dårlige konsekvenser:    Man tenker ikke på dem, men de kommer og biter deg allikevel. Kommer og gjør livet surt noen ganger, men jeg lærer av dem. Som regel. Det er utrolig slitsomt for dem det går utover rundt meg.

De gode konsekvensene: De er det få av. Det går så fort noen ganger at det skal noen ganger godt la seg gjøre og få noen godt ut av det, men igjen. Jeg lærer kanskje noe av det. Slik som at jeg denne gangen skjønte selv at jeg måtte få hjelp. Før det var for seint. For det var det nesten. 

«Vi er problemløsere»

Jeg er heldig som har noen få gode venner, familie og kolleger rundt meg. De skjønner. De prøver og skjønne. Det er så utrolig godt. Samtidig tør jeg ikke stå frem for resten av verden med dette. Det er liksom fortsatt tabubelagt, men samtidig så er det ikke det. For alle sier dem skjønner, men mange prater fortsatt om hvor mye vi koster samfunnet. Ingen skriver om det, men mange prater. Jeg liker og se på oss med problemer som problemløsere. For vi klarer oss alltid. Noen ganger tar det tid, noen ganger ikke.

Hei igjen.

Det er ikke ett døgn siden en gang, men her er jeg igjen. Jeg har litt lyst til og skrive litt om arbeidsplassen min og hvor fin den er. Jeg kunne ikke tenkt meg noe bedre plass. Og det etter bare 6 mnd. Som jeg skrev i siste innlegget. Jeg fikk tilbakefall av bipolar. Jeg prøvde noen uker og ikke si noe. Late som alt var i orden, men det gikk ikke. Så da var det rett til lege. Der fikk jeg hjelp med en gang. Rett på medisiner. Rett til DPS (DistriktPsykiatriskSenter). Masse støtte med en gang. Så kom det til den tlf jeg måtte ta med noen av de jeg jobber nærmest med. Det var tøft ettersom jeg ikke har vært der så lenge. Men det skulle vise seg og være så mye enklere en det jeg hadde trodd. Jeg har aldri møtt så mye støtte og forståelse for en psykisk lidelse fra en arbeidsplass noen gang.

Jeg fikk beskjed om at jeg skulle ta det med ro og ikke sett jobb først. Jeg skulle komme når jeg våknet. Dette fordi jeg ikke sov.  Jeg reiser også mye i jobben min. Noe jeg er veldig glad for. Jeg får sett mye av Norge. Spesielt alle kriker og kroker vi har. Da lurte de så klart på om jeg heller ville bli igjen på kontoret, men det sa jeg at det ville jeg ikke. Beste plassen jeg har nå. Det er faktisk arbeidsplassen min. Jeg vil aldri noen gang holde tilbake ovenfor jobben min. Arbeidsplassen min gir meg noe jeg kan vokse på. Det gir meg noe og bruke hode mitt på. Pluss at jeg får reise rundt og se det flotte landet vi har. Aktivitet er alfa omega for meg med min bipolare lidelse. Så jeg vil takke mine kolleger og alle andre som har slik en forståelse og har troen på oss som er litt uten om det vanlige.

Hvordan er arbeidsplassen din?

Saltstraumen.

Husker ikke helt hva det heter her, men det er på fjellet fra Bodø og over til Rognan.

Her er ett fra Svolvær.

Heeeeei bloggen…

Nei. det er ikke sånn det blir her. Hvis det noen gang skulle skje så hversåsnill og gi meg en i bakhode. Helst to.

Dette blir første innlegget. Jeg er egentlig ikke så glad i og skrive, snakke eller tenke på følelser. Vi «gutta» skal liksom ikke snakke om følelser. Mange ser ned på oss når vi gjør det. Flere blir sett ned på på arbeidsplassen og sett på som skadet vare. Vi er ikke skadet vare, vi trenger bare litt tid til og få stabilisert det. Finne ut av hva som til.

Jeg sitter i en situasjon hvor jeg er ny i jobben min. Det er en skikkelig dårlig følelse og da få tilbakefall av bipolar lidelsen min som jeg ikke har sett på 11 år, men mer om det i senere innlegg. Jeg har en skikkelig dårlig periode. Heldigvis så jeg det selv. Lege ble kontaktet og alt har gått superfort i 1.5 uke nå.

I 5 uker sov jeg mellom 1.5-3 timer pr natt. Det blir man ikke friskere av. Uroen og det som føles som adrenalin pumpet rundt i kroppen min på de dårligste tidspunkter. Helst når jeg skal sove eller skal noe uten om jobb. Den plassen jeg har det best er faktisk jobben min.

Dette er andre gangen jeg begynner på Lithionit. Det er 11 år siden sist. Smaken av tablettene er som smaken av batterisyre. Ikke at jeg har spist så mye av det, men det smaker ikke bra. Denne gangen er det annerledes. Denne gangen skal jeg fortsette med det. Denne gangen skal jeg holde meg til dem. Jeg føler ikke de virker ennå, men det kommer nok. 2-3 uker sier dem. Så jeg syns vi kan kalle det første gangen.  Bare at jeg har så utrolig dårlig tid alltid. Det kommer igjen i forholdene mine. Det har ødelagt mye også. Det er synd. Jeg har såret mange på min vei til bedre psykisk helse. Det hjelper heller ikke at jeg tenker på nå.

Jeg skal klare og holde denne oppdatert.