En sånn dag

De dagene man egentlig ikke vil stå opp. De er tunge. De er ekstra tunge når du må opp. Opp og late som at alt er ok. Når jeg skriver dette og når jeg legger det ut er to forskjellige tidspunkter. Dette for at ikke personer rundt meg skal vite når og hvem jeg var med denne dagen.

Jeg sto opp og gjorde litt forskjellige ting fordi jeg hadde avtalt. Jeg ville ikke, men følte meg nødt til og gjøre det. Når de 3 timene var unnagjort så kom jeg hjem og satte meg ned i sofaen. Fant fort ut at jeg jeg ikke hadde noe og gjøre der. Dragning mot dyne, seng og mørke ble litt stort.

Bedre og pleie tomrommet, nedstemthet og mørket jeg føler på om dagen på ett mørkt svalt soverom.

Ett lyspunkt er at jeg er i gang igjen på jobb.

Igjen så føler jeg ikke veldig til glede for andres lykke. Det gjør vondt. Men jeg ser på dette som vond periode, og bare det.

Jeg snakker mye med andre som har samme lidelse og hjelper så godt jeg kan der. Det hjelper faktisk meg også. Og være der. Det og gi tankene hørbare ord og si det. Det er en metode som fungerer bra. Det som er komplisert i tankegang kan være veldig simpelt nar man deler det og får satt ord på det.

(p)sykt god dag. ❤️💚❤️