Hvem faen bestemte det?!

Det og reise mye har fått meg til og se noe av problemene, eller utfordringene. For det er aldri problemer, det er utfordringer. Alt kan løses sies det, jeg er ikke sikker.

Jeg har hatt trøbbel med og huske, jeg glemmer fortsatt mye. Sist uke glemte jeg noe teknisk utstyr jeg trenger i jobben min. Jeg glemte også medisiner hjemme sist uke.

Det glemte jeg forresten denne uken også. Heldigvis finnes det elektroniske resepter, ellers hadde jeg gått mange dager, opptil 5 uten det jeg trenger for og bli stabil og flytte fokuset dit jeg trenger det. Det er på og bli bedre. Eller ca bra.

Jeg føler at slike enkle ting som og huske er ett problem. Jeg er jo i det faget jeg er, og vi er viden kjent for og være oppfinnsomme. Jeg har glemt mye verktøy og deler rundt om, som har gjort at jeg har måtte være oppfinnsom. Det er noen anlegg som har fått div merkelige pakninger av type «melkekartong» og diverse andre ting. Dette fordi jeg har glemt.

Jeg vil ikke være oppfinnsom ved og glemme og få dårlig samvittighet. Jeg vil være kreativ ved og tenke selv og ikke glemme.

Det er mye som rører seg oppe i hodet om dagen. Det er fryktelig slitsomt til tider og veldig frustrerende. Hvertfall når jeg prøver og få noe av det ned her. Jeg stresser ikke, men når jeg vil skrive noe så blir det ofte rotete. Litt mye kaos til tider. Jeg vet ikke hvordan jeg skal stoppe det.

Se en vei ut er det vanskeligste jeg tenker på, da spinner det ut i tankekjør og frustrasjon. Klarer ikke se positivt på den veien. For jeg vet virkelig ikke hvem retning dette kommer til og ta. Det er skremmende.

Det er skremmende og se lyset i det du tror er enden av tunnelen, hvertfall når du hører toget komme.

Nå har jeg skrevet om flere ganger at jeg føler meg bedre, jeg vet ikke lengre…

Jeg får ikke hodet til og følge med på hva jeg vil. Det er trist og tenke på at jeg igjen har forsvunnet litt ned igjen.

Nå sitter jeg på en café på Vestlandet og skriver. Ville heller ha jobbet, hørt på musikk og ikke tenkt på resten av livet.

Det og tro at det aldri vil bli bedre er igjen bare tanker, bare tanker sies det.

Det er tanker som får oss til og føle oss bra, så det er ikke bare tanker. Det er store deler av livet.

Bare tanker… Det er ikke bare tanker for en med bipolar, angst eller andre psykiske lidelser. For de svirrer rundt og ødelegger for de få og små positive tankene man kanskje tvi holder på.

Hvorfor kan jeg ikke bare være litt mer positiv? Hvorfor kan jeg ikke bare være som andre? Hvorfor måtte jeg få denne slitsomme, frustrerende, konstant forvirrende og uberegnelige kroniske lidelsen.

Hvem faen bestemte det!!

Reklamer

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s